I denne artikkelen skal vi presentere noen av de store muslimske vitenskapsmenn. al- Beiruni, al-Khwarizm, al-Farabi, Ibn Sina, al-Ghazali, Ibn-Haitham og flere fremstående skikkelser innen vitenskapshistorienStoff i denne artikkelen er samlet og oversatt av Trine Beate Frigstad NB.
 I denne artikkelen skal vi presentere noen av de store muslimske vitenskapsmenn. al- Beiruni, al-Khwarizm, al-Farabi, Ibn Sina, al-Ghazali, Ibn-Haitham og flere fremstående skikkelser innen vitenskapshistorienStoff i denne artikkelen er samlet og oversatt av Trine Beate Frigstad |
| NB. Bildene er hentet fra Internet og vi vet dessverre ikke om de er korrekte eller ikke. Enhver muslim med litt kjennskap til islamsk historie vet at de første århundrene etter Hijri ble den islamske ideologi og verdensanskuelse en kraftfull inspirasjonskilde, spesielt for muslimenes søk etter kunnskap. Den islamske ånd preget de store forandringene som fant sted på den arabiske halvøya og i andre land der islam slo rot. De bidragene som islam har kommet med innenfor de ulike vitenskapelige disipliner, skapte grunnlaget for utviklingen av den moderne vitenskapen. Vi vet at ordet ’algabr’ er at arabisk ord, men hvem av oss vet vel noe mer om bakgrunnen til dette ordet? Vi skal her gi et lite glimt av noen av disse muslimske vitenskapsmennenes liv. Disse vitenskapelige og intellektuelle personlighetene er fremstående skikkelser innen vitenskapshistorien. 1. al- Beiruni: Abu Raihan al- Beiruni (973-1048 e. Kr) 2. al-Khwarizmi: Muhammad bin Musa al-Khwarizmi (770-840 e. Kr) 3. al-Farabi : Abu al-Nasr al-Farabi (870-950 e. Kr) 4. Ibn Sina (980-1037 e. Kr) 5. al-Ghazali: Abu Hamid al-Ghazali (1058-1128 e. Kr) 6. Ibn-Haitham: Abu Ali Hasan Ibn-Haitham (965-1040 e. Kr) 7. Jabir Ibn Hayyan (d. 803 e.Kr) 8. Ali Ibn Rabban at-Tabari (838-870) 9. al-Kindi: Yaqub Ibn Ishaq al-Kindi (800-873 e.Kr) 10. Ar-Razi: Mohammed Ibn Zakariya ar-Razi (864-930 e.Kr) 11. Ibn Rushd (1128-1198 e.Kr) 12. Ibn Khaldun (1382-1395 e.Kr) |
| Abu Raihan al-Beiruni |
 (973-1048 e.Kr)Abu Raihan Mohammed Ibn Ahmad al-Beiruni var en kjent skikkelse knyttet til Kong Mahmoud Ghaznawis hoff. Al-Beiruni var en kunnskapsrik vitenskapsmann innen fysikk, metafysikk, matematikk, geografi og historie. Han ble født i byen Kheva i nærheten av Ural (ligger i Usbekistan) i år 973 e.Kr. og vant anerkjennelse allerede som ganske ung. Sultan Mahmoud Ghaznawi tok al-Beiruni med seg på reise til India flere ganger. På den måten fikk al-Beiruni anledning til å reise rundt i India gjennom en periode på 20 år. Der lærte han mye om hinduistisk filosofi, matematikk, geografi og religion. Selv underviste han gresk og arabisk vitenskap og filosofi i India. I den kjente boken Kitab al-Hind beskriver han sine iakttakelser og opplevelser fra disse reisene i India. Han beskriver spesielt de historiske og sosiale forholdene i landet. I denne boken kommer det også frem at han skal ha oversatt to bøker fra sanskrit til arabisk. I en bok beskrives tingenes karakter og hvordan de ble skapt. I den andre boken Patanjal beskriver han hva som skjer når ånden forlater kroppen. På vei hjem fra India skrev al-Beiruni sin berømte bok ”Qanun al-Masudi fi al-Hayah wa al-Nujum”, som han tilegnet Sultan Masud. Boken omhandler bl.a teorier innen astronomi og trigonometri, solare, lineære og planetariske bevegelser. En av hans andre kjente bøker al-Athar al-Baqia er et forsøk på å gi en oversikt over ulike lands oldtidshistorie og deres geografiske bakgrunn. I denne boken kommer han inn på jordens bevegelser og angir ulike steders lengde- og breddegrader. Boken berører også landenes økonomiske geografi. I ett av hans andre vitenskapelige arbeid behandler han 18 ulike bergarter og beskriver hvordan de er satt sammen. Boken Kitab al-Saydala er et omfattende medisinsk verk som kombinerer den arabiske kunnskapen på området med indisk medisin. Kitab al-Jamahir omhandler edelsteinenes egenskaper. Han var også astrolog og det sies at han ofte overrasket mennesker med sine presise forutsigelser. al-Beiruni satte opp en oversikt over det hinduistiske tallsystem og utdypet posisjons-prinsippet. Han utviklet også en metode for tredeling av vinkler og andre problemer som ikke lar seg løse kun ved hjelp av passer og linjal. al-Beiruni var opptatt av om jorden roterte rundt sin egen akse lenge før resten av verden ble opptatt av dette spørsmålet. Han var den første til å foreta eksperimenter omkring astronomiske fenomener. Hans vitenskapelige metode var med på å legge grunnlaget for den moderne vitenskapen. Bl.a. iakttok han at en blomst har 3,4,5,6 eller 8 kronblader, men aldri 7 eller 9. Han skrev en rekke bøker og avhandlinger. Foruten den nevnte Kitab al-Hind (Indias Historie og Geografi), al Qanun al- Masudi (Astronomi, Trigonometri), al-Aathar al-Baqiah (Oldtidens Historie og Geografi), Kitab al-Saydala (Medisin) og Kitab al-Jamahir (Edelsteiner), gir boken al-Tafhim-li-Awail Sina’at al Tanjim et utdrag fra matematikken og astronomien. Gjennom sin sannhetssøkende, kritiske og vitenskapelige holdning, er han blitt betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn. |
| al-Khwarizmi: Muhammad bin Musa al-Khwarizmi |
 (770-840 e.Kr)Abu Abdullah Ibn Musa al-Khwarizmi ble født i Khwarizm (Kheva), i det nåværende Usbekistan. (Usbekistan har vært et muslimsk land i over tusen år og ble okkupert av russerne i 1873). Da han var barn emigrerte hans foreldre til et sted sør for Bagdad. Han er best kjent for å ha introdusert algoritmebegrepet, som er oppkalt etter hans etternavn (Khwarizmi) Al-Khwarizmi regnes blant verdens største matematikere. Han utviklet matematikkens grunnleggende begreper og er også kjent som astronom og geograf. Han grunnla Algebraen og fant analytiske løsninger på lineære og kvadratiske ligninger. Navnet Algebra kommer fra navner på hans bok: Al-Jabr wa al-Muqabalah. Al-Khwarizmis bidrag til matematikk, astronomi og geografi er anerkjent over hele verden. Han forente gresk og hinduistisk kunnskap, samtidig med at han beriket matematikken og vitenskapen med sine egne bidrag. Han utviklet bruken av det viktige tallsifferet 0, som igjen førte til det som kalles ”posisjonsaritmetikken” og desimalsystemet. |
| al-Farabi: Abu al-Nasr al-Farabi |
 (870-900 e.Kr)Abu al-Nasr al-Farabi ble født i Turkistan i 870 e.Kr. Foreldrene var opprinnelig persere. al-Farabi var sønn av en general og fikk sin høyere utdannelse i Bagdad. Her lærte han seg mange språk. Han var en lærd filosof og vitenskapsmann og han skal ha vært ekspert på flere språk. Farabi reiste til mange land blant annet i Damaskus og Egypt. Da han senere besøkte kongen i Halab (i Syria), ble han nært knyttet til ham og arbeidet som dommer for ham. Senere ble han lærer. Farabis viktigste bidrag har vært innen filosofi, logikk, sosiologi og som leksikograf. Som filosof tilhører han nyplatonistene som forsøkte å forene platonisme og aristotelisme med teologi. Hans artikler om Aristoteles fysikk, meteorologi og logikk vekket stor oppmerksomhet, og han ble sett på som den ”andre” store filosofilæreren, nest etter Aristoteles. Han skrev mange bøker innen sosiologi, bl.a. Araa Ahl al-Madina al-Fadila. Han skrev også en bok om musikk: Kitab al-Musiqa. Han var ekspert på kunst og musikkvitenskap, og han oppfant mange musikkinstrumenter i tillegg til at han var med på å utvikle musikkteori. Det er blitt fortalt at han spilte sitt instrument så godt at han kunne få mennesker til å le eller gråte, etter som han selv ønsket. Farabi skrev 43 bøker om logikk, 11 om metafysikk, 7 om etikk, 7 om statsvitenskap og 17 om musikk, medisin og sosiologi. En av hans mest kjente bøker er Fusus al-Hikam som ble brukt som lærebok i filosofi ved ulike læresteder gjennom flere hundre år. Den brukes fortsatt ved noen institusjoner i noen østlige land. Gjennom sitt forsøk på å forene filosofi og sufisme, banet han vei for Sinas arbeid. |
| Ibn Sina |
 (980-1037 e.Kr)Abu Ali al-Hussain Ibn Abdallah Ibn Sina ble født 980 e.Kr i Afshana i nærheten av Bukhara. Allerede som 10-åring var han vel bevandret i studiet av Koranen og på forskjellige vitenskapelige områder. Han begynte å studere filosofi ved å lese forskjellige greske, muslimske og andre bøker på området og lærte bl.a. logikk av Abu Abdullah Natili, som var en av datidens berømte filosofer. Allerede som ung var han så spesialisert innen medisin at han ble berømt også utenfor sine landegrenser. Etter at han forlot Bukhara, møtte han Abu Raihan al-Beiruni. Han kom til Hamadan og skrev der sin berømte bok al-Qanun fi al-Tibb (Oppslagsverk i medisin). Her behandlet han kongen i Hamadan for kolikk, og reiste videre til Isfahan der han skrev mange bøker. Han var datidens mest berømte fysiker, matematiker og astronom. Hans berømte bok al-Qanun fi al-Tibb var et viktig bidrag innen legevitenskapen. Den var et stort medisinsk leksikon på over en million ord som gav et overblikk over medisinen slik den ble fremstilt på den tiden. Pga. sin systematiske metode, grundighet og dybde, erstattet ”al-Qanun” flere tidligere viktige bøker på sitt felt. Boken omhandlet 760 medisinske medikamenter og var det mest pålitelige medisinske verket som var å finne på denne tiden. Ibn Sina var den første til å beskrive hjernehinnebetennelse og han gav viktige bidrag innen anatomi, gynekologi og barnets helse. I sitt store filosofiske og vitenskapelige oppslagsverk Kitab al-Shifa delte han områdene inn slik: teoretisk kunnskap: fysikk, matematikk og metafysikk; og praktisk kunnskap: etikk, økonomi og politikk. Hans filosofi forente aristotelisk og nyplatonsk tenkning med muslimsk teologi. Når det gjaldt astronomi, gjorde han mange observasjoner og fant opp en innretning som kunne forbedre instrumentelle målinger. I fysikken forsket han på ulike former for energi, varme og lys. Han bevisstgjorde begreper som ”kraft”, ”vakuum” og ”evighet”. Han fant ut at dersom det er slik at iakttakelse av lys skyldes at lyskilden utstråler visse partikler, må lysets hastighet være uendelig. Han kunne påvise at det fantes en bestemt forbindelse mellom tid og bevegelse, og han forsket på tyngdeprinsippet. Ibn Sina videreutviklet Farabis arbeid på det musikalske området og gjorde store fremskritt når det gjaldt utviklingen av det harmoniske system.. Også innen kjemi og matematikk kom han med betydelige bidrag. Foruten al-Shifa, er hans filosofiske avhandlinger al-Najat og Isharat verdt å nevne. |
| Abu Hamid al-Ghazali |
| (1058-1128 e.Kr) Abu Hamid al-Ghazali ble født i Khorasan i Iran. Sin tidlige utdannelse fikk han i Bagdad og som ung tilegnet han seg mye lærdom innen religion og filosofi og ble utnevnt som professor ved Nidhamiyah-universitetet i Bagdad, som ble sett på som det mest anerkjente universitetet under den muslimske storhetstid. Senere gav han opp sine akademiske og verdslige interesser og levde en periode som vandrende asket, dette var en tid med indre forvandling. Han underviste så i en periode, men forlot læreryrket pånytt og begynte å skrive. Han levde et tilbaketrukket liv i kontemplasjon. Ghazalis mest kjente bøker handler om religion, filosofi og sufisme. Mange muslimske filosofer hadde kommentert den greske og nyplatonske filosofien, og dette førte til mange konflikter innen islam. Samtidig vokste sufismen som stod friere når det kom til de religiøse pliktene og rituelle bønnene. Ghazali forsøkte gjennom sine egne mystiske erfaringer og lærdom å korrigere disse strømningene, både innen filosofi og sufisme. Ghazali anså den matematiske og vitenskapelige innfallsvinkel til filosofien som riktig. Men han brukte metoder innenfor den aristoteliske logikken og nyplatonismen til å blottlegge svakheten ved nyplatonismen og til å minske de negative innflytelsene fra aristotelismens ensidige rasjonalisme. I motsetning til noen av de muslimske filosofene, som for eksempel Farabi, hevdet han at det ikke var mulig å gripe det absolutte og det uendelige kun med fornuften. Fornuften kunne ikke overskride det uendelige og begrenset seg til det relative. Mange muslimske filosofer anså universet for å være endelig i rom men uendelig i tid. Ghazali argumenterte at uendelig tid var forbundet med uendelig rom. Med sin klartenkte evne og sine sterke argumenter, skapte han balanse mellom religion og fornuft. Når det gjaldt sufismen, renset han den for dens ytterligheter og fant frem til den ortodokse religion. Likevel understreket han betydningen av den ekte sufismen, som han mente var veien for å oppnå absolutt sannhet. Han var en produktiv forfatter, og noen av hans bøker ble oversatt til europeiske språk i middelalderen. Noen av hans mest kjente bøker er: Tuhaafut al-Falasifa (Filosofiens mangel på sammenheng), og Ihya Ulum ud-Din (De religiøse vitenskapenes gjenfødelse). Ghazalis innflytelse var dyptgripende. Han står frem som en av de største teologene innen islam. Hans teologiske doktriner fikk stor innflytelse i Europa og påvirket også den jødiske og kristne skolastikken. Thomas Aquinas benyttet noen av hans argumenter også innen kristendommen. |
| Ibn al-Haitham: Abu Ali Hasan Ibn al-Haitham |
 (965-1040 e.Kr)Abu Ali Hasan Ibn al-Haitham var en eminent fysiker. Han fikk sin utdannelse i Basra og Bagdad. Så reiste han til Egypt der han ble bedt om å få kontroll over Nilens bredder i Aswan. Han lyktes imidlertid ikke med dette prosjektet og reiste videre til Spania. Her fikk han tid til å forske på vitenskapelige metoder innen optikk, fysikk og matematikk. Han har skrevet flere enestående bøker på disse områdene. Ibn al-Haitham undersøkte lysets stråler når de brytes gjennom ulike medier og oppdaget lysbrytningslovene. Han eksperimenterte med lysets spredning av farger. Kitab al-Manadhir og boken som omhandler solnedgangens farger ble oversatt til latin i middelalderen. Han utdypet teorier om ulike fysiske fenomener som skygge, eklipse og regnbue, og han fordypet seg i spørsmål som gjaldt lysets natur. Han var den første som kunne beskrive øyets ulike deler i detalj og gi en vitenskapelig forklaring på synsevnen. Han forsøkte å forklare det fysiologiske binokulære syn. Han ga også en nøyaktig forklaring på den tilsynelatende økning i størrelsen på solen og månen når de kom nær horisonten. Den latinske oversettelsen av hans mest kjente bok Kitab-al-Manadhir fikk stor innflytelse på vestlig vitenskap, spesielt på Roger Bacon og Kepler. I boken Mizan al-Hikmah kommer Ibn al-Haitham inn på atmosfærens ulike lag i høyden. Han oppdaget at skumringen først begynner i det øyeblikk solen er 19 grader under horisonten, og han forsøkte å måle høyden på atmosfæren på dette grunnlaget. I matematikken utviklet han en analytisk geometri gjennom å skape forbindelse mellom algebra og geometri. Han studerte en gjenstands mekaniske bevegelser og var den første til å påstå at en gjenstand vil bevege seg i det uendelige såfremt den ikke blir stanset av en ytre kraft. Dette dannet begynnelsen til de første bevegelseslovene. Man kan se en klar utvikling av de vitenskapelige og eksperimentelle metodene i hans arbeider. Han førte en systematisk iakttakelse av fysiske fenomener og skapte nye teorier. Dette hadde stor betydning for hele den vitenskapelige metodelæren. |
| Jabir Ibn Hayyan |
 (d. 803 e.Kr)Jabir Ibn Hayyan er kjent for å være kjemiens far. Han var sønn av en apoteker. Vi er ikke helt sikre på fødselsdatoen hans, men han skal ha praktisert medisin og alkymi i Kufa rundt 776 e.Kr. Han skal videre ha studert hos imamen Ja’far as-Sadiq og prins Khalid Ibn Yazid. Jabirs område var kjemi, og han innførte den eksperimentelle forskningen av alkymien som var i ferd med å bli til en mer moderne kjemi. Han skrev mer enn 100 store avhandlinger, 22 av dem handler om kjemi og alkymi. Hans viktigste arbeid handler om krystallisasjon, destillering, kalsinering, sublimasjon og fordamping. Ordet kjemi kommer fra det arabiske ordet al-Kimya, som ble studert og utviklet av muslimske vitenskapsmenn. Det var altså araberne som utviklet kjemien som vitenskapelig disiplin. Jabirs viktigste praktiske prestasjoner var kanskje hans oppdagelse av mineralske og andre syrer, som han tilberedte i sin destillerkolbe (anbique). Ved siden av at han tilberedte nye sammensetninger og utviklet nye kjemiske metoder, utviklet han også flere anvendte kjemiske prosesser. Slik ble han en pioner innen anvendt vitenskap. Hans utmerkelser på dette området omfattet tilberedelse av ulike metaller, utvikling av stål, farging av tekstiler og lær, fiksering av vanntette tekstiler, bruk av magnesiumdioksyd til glassproduksjon, forebygging av rust, innskribering av gull, identifisering av maling, smøringer o.l. Samtidig med denne praktiske forskningen, utviklet han også et middel (aqua regia) til oppløsning av gull. Han oppfant også kolben som gjorde destilleringsprosessen enkel og systematisk. Jabir understreket betydningen av nøyaktighet og eksperimentelle metoder. Basert på deres egenskaper beskrev han tre slags substanser. For det første, sprit som fordamper med varme; som for eksempel arsenikk og amoniakklorid. For det andre, metaller; for eksempel gull, sølv, bly, kobber, jern, og for det tredje, sammensetninger som kan løses opp og bli til pulver. Dermed banet han vei for senere klassifisering av metaller og lett fordampbare substanser. Selv om han var alkymist, videreførte han ikke utviklingen av edle metaller. I stedet viet han seg til utviklingen av grunnleggende kjemiske metoder og studiet av kjemiske reaksjonsmekanismer. På denne måten bidro han til at kjemien utviklet seg videre fra alkymiens diffuse område. Hans bøker om kjemi Kitab al-kimya og Kitab al-Sab’een ble utgitt på latin og andre europeiske språk. Disse var veldig populære i Europa gjennom flere hundre år og har hatt stor innflytelse på moderne kjemi. Termer som ”alkali” finnes i dag på flere språk og er blitt en del av det vitenskapelige vokabular. På grunnlag av sitt gjennombrudd når det gjaldt tilberedelse av ulike syrer som nitrogensyre, saltsyre, sitronsyre og vinsyre og enestående systematiske eksperimentering, blir han i dag betraktet som den moderne kjemiens far. |
| At-tabari: Ali Ibn Rabban at-Tabari |
 (838-870)Ali Ibn Rabban al-Tabari ble født i 838 e.Kr. Hans far kom fra en respektert jødisk familie. Al-Tabari var en fremgangsrik fysiker. Han mestret kalligrafikunsten og hadde stor innsikt i astronomi, filosofi, matematikk og litteratur. Sin utdannelse i legevitenskap og kalligrafi fikk han fra sin far. Han mestret også gresk og andre språk. Det var imidlertid hans avhandling Firdaous al-Hikmah som gjorde ham verdensberømt. Firdaous al-Hikmah er det første medisinske leksikon som omfatter alle områder innen vitenskapen. Det ble ikke utgitt før det 20. århundre. Inntil det ble utgitt fant man kun fem av hans manuskripter spredt rundt i biblioteker rundt om i verden. Dr. Mohammed Zubayr Siddiqui redigerte manuskriptene og bearbeidet materialet. Verket ble så utgitt i samarbeid med engelske og tyske institusjoner. Det består av sju deler:
|
| al-Kindi: Yaqub Ibn Ishaq al-Kindi |
 (800-873 e.Kr)Yaqub Ibn Ishaq al-Kundi ble født i Kufa ca.800e.Kr. Al-Kindi var samtidig med kalifene al.Mamun, al-Mu’tasim og al-Mutawakkil. Han holdt for det meste til i Bagdad, og han arbeidet som kalligraf hos al-Mutawakkil, som ble så irritert over al-Kindis filosofiske meninger at han konfiskerte alle bøkene hans. (De ble senere gitt tilbake) Al-Kindi var filosof, matematiker, fysiker, astronomisk fysiker, geograf og musikkekspert, og han er blitt kjent for å være arabernes filosof. Han skrev fire bøker om tallsystemet i matematikken og skapte grunnlaget for et stort område innen moderne aritmetikk. Det var ingen tvil om at det var al-Khwarizmi som til en stor grad utviklet det arabiske tallsystemet, men al-Kindi kom med viktige bidrag. Han assisterte ham i astronomiske studier og var med på å utvikle sfæregeometrien. I kjemi mente han at basiske metaller ikke kan omdannes til edle metaller, i motsetning til alkymistenes oppfatning, mente han at kjemiske reaksjoner ikke kan omdanne elementer. I fysikk skrev han en bok om den geometriske optikken, som ble en veileder og inspirasjonskilde for blant andre den eminente vitenskapsmannen Roger Bacon. Innen medisin, var han den første til å fastsette dosering av medikamenter på en systematisk måte. Fysikerne var ikke enige i hvordan dette skulle gjøres, noe som skapte store problemer når det gjaldt å skrive ut resepter. Vi vet ikke så mye om musikkvitenskapen på denne tiden, men vi vet at han hevdet at kombinasjonen av ulike toner som skaper harmoni har en spesiell tonehøyde, og toner med for høy eller lav tonehøyde er ubehagelig å høre på. Han fant også ut at graden av harmoni avhenger av tonefrekvensen. Videre hevdet han at når en lyd produseres, skaper den bølger i luften som treffer trommehinnen. Han var en produktiv forfatter; han skrev mer enn 241 bøker: 16 om astronomi, 11 om aritmetikk, 32 om geometri, 22 om medisin, 12 om fysikk, 22 om filosofi, 9 om logikk, 5 om psykologi og 7 om musikk. Han oversatte også greske bøker til arabisk. mange av hans egne bøker ble oversatt til latin av Gherard av Cremona. Blant bøkene som ble oversatt til latin er: Risalat dar ut-Tanjim, Ikhtiyarat al-Ayyam, Ilahyat Aristu, al-Mosiqa, Mad-o-Jazr og Adviyah Murakkaba. Al-Kindis innflytelse på utviklingen av vitenskapen og filosofien var av stor betydning når det gjaldt vitenskapens fornyelse på denne tiden. Cardano regnet ham blant middelalderens 12 største personligheter. |
| Ar-Razi: Mohammed Ibn Zakariya ar-Razi |
 (864-930 e.Kr)Mohammed Ibn Zakariya ar-Razi ble født i Ray i Iran. Han var opptatt av musikk, men senere lærte han medisin, matematikk, astronomi, kjemi og filosofi av Hunayn Ibn Ishaq som studerte hos Ali Ibn Rabban. Hans praktiske erfaring ved det berømte Muqtadi-sykehuset var en hjelp for hans valg av legeyrket. Han ble tidlig ekspert i medisin og alkymi, og studenter oppsøkte ham fra fjern og nær. Etter en periode som lege ved det Kongelige Sykehus i Ray, fikk han en ledende stilling ved Muqtadi-sykehuset. Razi var en Hakim; alkymist og filosof. Hans innsats på det medisinske område kan sammenlignes med Ibn Sina. Hans mest kjente bøker innen medisin var Kitab al-Mansoori, al-Havi, Kitab al-Mulooki og Kitab al-Judari wa al-Hasabah. I sin bok Kitab al-Mansoori som bestod av ti bind, behandlet han grundig den gresk-arabiske medisinen, og bøkene ble oversatt til latin i løpet av det 15. Århundre. Noen av bindene ble utgitt pånytt i Europa. Hans bok al-Jadari wa al-Hasbah var den første avhandlingen om kopper og vannkopper som var blitt utgitt. Den ble oversatt til mange europeiske språk. Han var den første som kunne trekke opp klare skillelinjer mellom kopper og vannkopper. Al-Hawi var datidens største medisinske leksikon. Det inneholdt viktig informasjon om de ulike medisinske områdene (fra greske og arabiske kilder), men også Razis egne kommentarer basert på hans erfaring og synspunkter. Et spesielt trekk ved hans medisinske system var at han fremhevet et regelmessig kosthold ved behandlinger av sykdommer. Likeledes fremhevet han de psykiske faktorenes innvirkning på helsen. Sine senere år viet han til eksperimentell og teoretisk vitenskap. Han gav detaljerte beskrivelser av reaksjoner, og han laget utkast til over tjue instrumenter som skulle brukes i kjemiske forsøk. Boken Kitab al-Asrar handler om hvordan man tilbereder og anvender kjemisk materiale. Han kom lenger enn sine forgjengere når det gjaldt å dele inn substanser i planter, dyr og mineraler. Dermed banet han veien for organisk og ikke-organisk kjemi. Han var den første til å produsere svovelsyre, og han fremstilte alkohol ved å gjære søte produkter. Han beskjeftiget seg også med filosofiske begreper som ”ånd”, ”materie”, ”tid” og ”rom” og beskrev deres karakter i detalj. Noen av hans filosofiske argumenter ble kritisert av andre muslimske lærde på den tiden. Al-Razi var en produktiv forfatter som har utgitt store avhandlinger på mange områder. Av hans mer enn 200 vitenskapelige arbeider, dreier halvparten seg om medisin og 21 av dem om alkymi. Flere av hans bøker, som Jami fi al-Tib, al-Mansoori, al-Hawi, Kitab al-Qalb, Kitab al-Mafasil, al-Ghorabaa, Dar al-Sa’ah, og al-Taqseem wa al-Takhsir har blitt utgitt på flere europeiske språk. Omkring 40 av hans manuskripter er fortsatt å finne på museer og biblioteker i Iran, Paris, Storbritannia, Rampur og Bankipur. |
| Ibn Rushd |
 (1128-1198 e.Kr)Ibn Rushd kom fra Qurtoba der hans far og bestefar begge hadde vært dommere. Bestefaren var en av de lærde (fiqh) muslimene og var også imam i en moské i Qurtoba. Her fikk Ibn Rushd sin utdannelse og levde et rolig liv, fordypet i filosofi og rettslære, og han studerte også medisin. Han ble tilkalt av Abu Yaqub, som utnevnte ham til sin fysiker. Men senere vekket Ibn Rushds synspunkter om teologi og filosofi kalifens vrede, og alle bøkene hans ble brent. Ibn Rushd gjorde en stor innsats innen filosofi, logikk, medisin, musikk og rettslære. I boken Kitab al-Kulyat fi at-Tibb kaster han lys over ulike medisinske aspekter som diagnose, behandling og forebygging av sykdommer. Hans filosofiske bok Tahaafut al-Tuhafut ble skrevet som svar på al-Ghazalis arbeid. Ibn Rushd ble kritisert av mange muslimske lærde p.g.a. denne boken. Likevel hadde den stor innflytelse på det europeiske åndsliv i tiden før utviklingen av den moderne filosofien og den eksperimentelle vitenskapen. Når det gjelder spørsmålet om skjebnen, var han av den oppfatning at mennesket verken kan ha full kontroll over sin skjebne eller at hendelser i livet er forutbestemt. Hans kommentarer om Aristoteles arbeid, kjent som Jami, Talkhis og Tafsir. Tafsir som var den lengste kommentaren var basert på hans tolkninger av begreper i Koranen. Han skrev også en kommentar til Aristoteles bok De Anima. Denne handler om musikk. Dessuten skrev han en avhandling om astronomi,- denne handler om sfærens bevegelser. Ibn Rushds mest kjente bøker handler om filosofi, medisin, og rettslære. Han skrev 20 bøker om medisin, og den mest kjente boken om rettslære Bidayat al Mujtahid wa-Nihayat al-Muqtasid er blitt betraktet som Malik Fiqh-skolens beste bok. Ibn Rushds skriftlige arbeider ble oversatt til latin, engelsk, tysk og hebraisk. De fleste av hans filosofiske kommentarer er blitt bevart i hebraisk oversettelse, eller i latinske oversettelser fra hebraisk. Kun noen få finnes på originalspråket. Dette betyr at han ble mer akseptert i Vesten enn i Østen. Ibn Rushd er en av de største tenkerne og vitenskapsmennene i det 12. Århundre, og han hadde stor innflytelse på vestlig tenkning. |
| Ibn Khaldun |
 (1382-1395 e.Kr)Ibn Khalduns foreldre kom opprinnelig fra Yemen, bosatte seg i Spania og emigrerte senere til Tunisia der Ibn Khaldun ble født. Her fikk han sin første utdannelse. I ungdomstiden arbeidet han for den egyptiske sultanen Barquq. Men han tørstet etter lærdom og forlot sultanen. P.g.a. politisk opprør opplevde han mange urolige år. Han måtte søke tilflukt i en landsby i Algerie og var der i tre år. Her fikk han anledning til å skrive al-Muqaddimah som var det første bind av hans store verk om verdenshistorien. Med dette verket ble han kjent blant historikere, sosiologer og filosofer. I Egypt levde han sine 24 siste år. Her ble han respektert, og han underviste ved al-Azhar-universitetet Han fikk også en ansvarsfull dommerstilling, men måtte tre av p.g.a. andres misunnelse. Ibn Khaldun gjorde en stor innsats på de filosofiske, historiske og sosiologiske områdene. Han analyserte historiske begivenheter og al-Muqaddimah var preget av Khalduns originale måte å gripe historien an på. Boken var et enestående verk som dekket filosofi, historie og sosiologi. Han viser her til de psykologiske, økonomiske og sosiale forhold som har bidratt til sivilisasjonens utvikling og historiens strømninger. Han analyserte dynamikken mellom ulike grupper og viste hvordan gruppementaliteten al-’Asabiyya er med på å danne en ny sivilisasjon, hvordan den nye sivilisasjonen etter hvert blir alminnelig utbredt og en ny ’alasabiyya oppstår Han kunne vise hvordan nye strømninger oppstår og forsvinner i en rytme som stadig gjentar seg, og han analyserte de faktorene som hadde innvirkning på å denne rytmen. Han var tidlig ute når det gjaldt å fremheve de miljømessige, sosiologiske, psykologiske og økonomiske innvirkninger på historiske hendelser. Dermed revolusjonerte han vitenskapshistorien og la samtidig grunnlaget for sosiologien. De andre bindene av Kitab al-’l’bar omhandler arabernes historie, samtidige muslimske herskere, samtidige europeiske herskere, arabernes oldtidshistorie, arabisk, jødisk, gresk, romersk og persisk historie, islamsk historie, egyptisk historie og nordafrikansk historie. Ibn Khalduns bøker er blitt oversatt til mange språk, både i Østen og Vesten. |
| Refernaser: |
| www.jamil.com/personalities/ |
