Med vekt på lederskap, utbredelse og enkelte sentrale begivenheter. NB Denne tidstavlen foregir ikke å være uttømmende! Forkortelser:AAW: salla llahu ‘alayhi wa-sallam – Allah velsigne ham og gi ham fredAS: ‘alayhi al-salam – Allah gi ham fredRA: radi‘ Allahu anhu/ha/hum – måtte Allah være fornøyd med ham/henne/demar.
Med vekt på lederskap, utbredelse og enkelte sentrale begivenheter. NB Denne tidstavlen foregir ikke å være uttømmende!
Forkortelser:
AAW: salla llahu ‘alayhi wa-sallam – Allah velsigne ham og gi ham fred
AS: ‘alayhi al-salam – Allah gi ham fred
RA: radi‘ Allahu anhu/ha/hum – måtte Allah være fornøyd med ham/henne/dem
ar.: Arabisk
Begynnelsen
570: Profeten Muhammad (SAW) blir født i Mekka av mor Amina og far ‘Abd Allah, som hører til Hashimi-grenen av Quraysh-stammen, og som fører sin slektslinje tilbake til profeten Isma‘il (AS), sønn av profeten Ibrahim (AS).
595: Muhammad (SAW) gifter seg med 15 år eldre Khadija (RA).
610 Den første åpenbaringen.
615: Den første emigrasjonen – til Abyssinia (ar. Habasha), i dag Etiopia.
fra 619: Profeten søker støtte utenfor Mekka.
620: En gruppe på seks fra byen Yathrib (senere Medina) aksepterer Muhammads profetskap, og tar hans budskap med tilbake til Yathrib.
621: Første Aqaba-løftet: 12 representanter fra stammene Khazraj og ‘Aws i Yathrib, løfte om adlyde Profeten og å unngå synd.
622: Andre Aqaba-løftet: 73 menn og 2 kvinner fra Yathrib gir sitt lydighetsløfte og et løfte om å forsvare Profeten og islam.
Denne perioden er preget av at mennesker enkeltvis og i mindre grupper antar islam. Profeten mottar kontinuerlig åpenbaringer, og bibringer dem til den stadig voksende skaren av troende. Muslimene konsentrerer seg om troen og islams grunnleggende praksis og lære. De bygger en indre organisasjon samtidig som de møter stor motstand fra makthaverne.
622 - 632: Etablering av det islamske samfunnet i Medina.
622: Emigrasjon fra Mekka til Yathrib, heretter Medina (Madinat al-rasul – Profetens by). År 0 i islams tidsregning. Medina-konstitusjonen dras opp.
624: Slaget ved Badr - 350 muslimer mot 1000 Quraysh og –allierte.
625: Slaget ved ‘Uhud – 700 mot 3000. Muslimene får en lekse om tro og disiplin.
627: Skyttergravsslaget. Jødene i Medina snur muslimene ryggen og allierer seg med Quraysh.
628: Muslimene ønsker å gjøre hajj, men blir stoppet. Profeten inngår avtale ved Hudaybiyya om 10 års fred med Quraysh.
630: Mekka åpnes.
632: Profeten holder sin ”avskjedstale” i hajj og mottar den siste åpenbaringen. Han (SAW) dør litt senere på året (8. juni / 12. rabi‘ al-awwal)
Perioden er preget av å etablere en samfunnsorden og et styresett bygget på islam. Profeten Muhammad aksepteres i første omgang som politisk leder både av troende og ikke-troende (i hovedsak jøder) i Medina. De troende fra ulike sosiale lag og grupper eltes sammen til et fellesskap bygget på troen på Allah og Hans sendebud. Profeten får fremdeles åpenbaringer og religionen med alle dens riter, påbud, forbud og forordninger formes. Hele den arabiske halvøya islamiseres
632–661: Al-khulafa’ al-rashidun, de rettledede khalifene
632: Abu Bakr (RA) (pekt ut av ‘Umar og så gitt lydighetsløfte av en enstemmig umma).
633: Ridda-krigene mot noen beduinerstammer som har akseptert islam, men nekter å betale zakat.
634: ‘Umar (RA) (foreslått av Abu Bakr før hans død).
634: Palestina
636: Damaskus
637: Qadisiya - Irak
638: Jerusalem
pr. 644: Hele Sham (Levanten)
640: Fustat (Kairo)
pr. 642: Nord-Afrika til Tripoli
644: ‘Uthman (RA) (pekt ut av shura – rådgivende forsamling nedsatt av ‘Umar før hans død).
649: Fars, Aserbadjan, Kypros.
650: Den autoriserte Qur’an – al-mashaf al-‘uthmani er ferdig redigert.
656: ‘Ali (RA) (valgt etter ‘Uthmans død).
656: Kamel-slaget, som blant annet fører til at ‘Ali slår seg ned i Kufa. Guvernøren i Syria under ‘Uthman, Mu?awiya, nekter å gi lydighetsløfte til ‘Ali, opparbeider seg en sterk maktbase og oppnevnes som en motkhalifa. Da ‘Ali blir drept fremstår han, på tross av sitt maktspill, som den naturlige leder og utnevnes khalifa.
Staten konsolideres og finner måter å fungere uten Profetens uomtvistelige og guddommelig inspirerte og sanksjonerte lederskap. Perioden er preget av at store, nye områder innlemmes i den islamske staten. Ummaen blir med dette mangfoldig, som fører med seg både utfordringer og muligheter. Sentral ledelse men stor grad av lokale variasjoner. En del indre stridigheter, noe drapene på både ‘Umar, ‘Uthman og ‘Ali vitner om. Kimen til senere skisma såes blant annet gjennom kharijiyya-bevegelsen, en tidlig protestbevegelse som krevde plettfri moral og vandel fra sin leder-imam (senere videreført i i‘badiyya). En annen motbevegelse, som støttet ‘Alis kandidatur til ledervervet, skal siden resultere i ulike fraksjoner under samlebetegnelsen shi‘a-islam
661-749: Umayyadene m. sete i Damaskus
667: Sentral-Asia. Mislykkede forsøk på å erobre den bysantiske hovedstaden Konstantinopel (660, 668, 670), også resultatløse beleiringer i 674-79 og 717-18.
670: Qayrawan (Tunisia).
711: Maghreb-landene, Spania (opp til Pointiers i Frankrike 732).
706: Transoksidania (Bukhara, Samarkand).
717-720: ‘Umar b. ‘Abd al-‘Aziz (‘Umar II) – ”den femte rettledede kalif” (nekter å overta ledelsen på basis av arv, men blir likevel valgt).
748-750: Motstand mot umayyadene fra en koalisjon av etterkommere etter ‘Abbas (Profetens onkel) og andre dissidenter.
Perioden er preget av umayyadenes styresett; effektivt men ikke alltid rettvist, for eksempel i form av forskjellsbehandling til fordel for arabere. Det innføres et arvelig dynasti, og et hoffliv med sermoniell utvikles. Maktbasen er mektige beduin-familier. Den politiske administrasjonen institusjonaliseres og en del greske og persiske forvaltningsmessige trekk inkluderes.En begynnende systematisering av de islamske vitenskapene: teologi, rettsvitenskapen, Qur’an-vitenskap og hadith-vitenskap. Hjelpe-vitenskaper som språkvitenskap, geografi og historie utvikles parallelt. Stadig større områder kommer under islamsk styre
750-1258: Abbasidene overtar al-khilafa, med Abu al-‘Abbas som første khalifa
762: Bagdad blir sete for khalifaen
765: Khalifaen al-Mansur blir syk og søker hjelp fra Jundi-Shapur, et senter for indiske vitenskaper. Dette blir opptakten til en strøm av vitenskapsfolk og gjensidig påvirkning mellom ulike læresentra.
786-809: Harun al-Rashid, periodens topp hva angår økonomi, styre, og diplomatiske forbindelser.
813-833: Ma’mun, oppmuntring til kultur og vitenskap, oversettervirksomhet.
827-847: Mu‘tazili-teologi innføres som eneste offisielle, med forfølgelse (al-mihna) av mange lærde (blant annet Ahmad b. Hanbal).
830: Bayt al-hikma opprettes, et akademi for oversetting av verker fra gresk, syrisk og sanskrit innen filosofi, medisin, astronomi, matematikk m.v.
831: Palermo.
847-861: Mutawakkil gjeninnfører omforent sunni-ortodoksi som rikets lære.
870: Malta
950: Visse oppløsningstendenser kan utover i perioden observeres innen det islamske riket. Abbaside-khalifen sitter med den formelle makten og en enhet utad er dermed sikret. Men det lokale selvstyret kan til tider bli stort og utfordre den sentrale ledelsen. Den reelle makten i ulike områder innehas av skiftende regimer, blant andre:
929: Et gradvis større selvstyre i Andalus kulminerer med at ‘Abd al-Rahman III tar tittelen khalifa eller amin al-mu’minum. Motkalifatet varer frem til 1030.
945-1055: Buyider (persiske) i Bagdad. Abbasidene sitter fremdeles formelt, men styrer ikke reelt. Shi‘a-dominert århundre
969-1171: Fatimidene. Isma‘ili-styre i Egypt som utfordret abbasidene ved å kalle ledervervet for khalifa.
1055-1150: Saljuqene (tyrkiske tidligere militære) i Bagdad. Abbaside-khalifen i bakgrunnen. Ledervervet kalles sultan, men utfordrer ikke khilafa direkte. Islamisering av Anatolia og Turkmenistan. Glidende overgang inntil Osman I erklærer seg sultan av det osmanske riket i 1301.
1062-1145: Almoravidene (al-murabitun) religiøs og politisk bevegelse med utgangspunkt i berber-stammer inntar Marokko og deretter Spania.
1095: Pave Urban II erklærer korstog for å erobre ”det hellige land”. En periode på 200 år er preget av korstogsbølger, stadige kriger og skiftende maktinnehavere i Jerusalem og omkringliggende områder frem til mamlukene tar endelig kontroll over Jerusalem i 1291.
1146-1230: Almohadene (al-muwahiddun) – politisk bevegelse basert på religiøse reform og vekkelse inntar Nord-Afrika og deretter Spania.
1169-1260: Ayyubidene (Salah al-Din al-Ayyubi), sete i Syria, kontroll også over Egypt. Lojalitet mot abbaside-khalifa, men utbredt selvstyre. Engasjert mot korstogene.
1258: Bagdad faller for mongolene (som for øvrig i sin tur islamiseres). Et nytt abbasidekalifat opprettes og får sete i Kairo.
1258: En abbaside-khalifa residerer i Egypt, dog med lite reell makt. Mamlukene (militære) innehar den reelle makten i Egypt frem til osmanerne og er også en klar maktfaktor under deres styre.
1297: Islam får fotefeste på Sumatra og spres rundt på de indonesiske øyene gjennom sufi-grupper og handelsmenn.
1300-tallet: Islam spres i Afrika sør for Sahara, også her gjennom handel og sufi-virksomhet.
1416: Kinesiske muslimske grupperinger dannes på Java.
1453: Konstantinopel inntas omsider (Mehmet II) og med den er hele den asiatiske delen av det bysantinske riket på muslimske hender.
1492: Granada, siste muslimske by i Andalus må gi tapt for spanske Ferdinand og Isabella.
1526-1858: Mogulene, på sitt største India og Afghanistan. Et sunni-dynasti som tok opp i seg elementer fra indisk og persisk kultur.
1501-1732: Safavidene (tolver-shi‘a) styrer de persiske områdene, deretter qajarene (også tolver-shi‘a) fra 1794-1924.
1500-tallet: Portugal dominerer den østindiske øyverdenen (Indonesia), senere fortrengt av Holland.
1517-1924: Osmanerne (Selim I), med Istanbul som hovedsete, overtar al-khilafa etter å ha erobret Egypt og avsatt den siste abbaside-khalifaen som residerte der. De samler Lille-Asia, Levanten, Egypt, Nord-Afrika, kysten av Den arabiske halvøya, og Balkan
Perioden kalles ofte for ”gullalderen” på grunn av dens kulturelle, vitenskapelige og økonomiske blomstring. Abbasidene bringer med seg nye ideologiske føringer: - * Ingen forskjellsbehandling arabere – ikke-arabere.- * Maktbasen ikke lenger beduin-stammer, men en profesjonell hær.- Pluraliteten i riket utnyttes på alle nivåer.En ny funksjonsdeling mellom ulike grupper tegner seg: khilafa arabere, det militære tyrkere og byråkratiet persere/arameere.Også befolkningene i de islam-styrte områdene islamiseres. På 800-tallet er muslimene i flertall i Irak/Syria, mot midten av 900-tallet i Persia og på 1000-tallet Egypt.En konsensus (som riktignok aldri er total) vokser frem omkring teologiske (‘ashariyya) og juridiske spørsmål (rettskildevitenskapen konsolideres), delvis som resultat av voldsomme stridigheter. En rekke humanistiske og naturvitenskapelige vitenskaper utvikles
1700-tallet – 1900-tallet Europeisk kolonialismen
1759: Sinkiang (Kina)
1770-: Krim-khatanatet (Russland). Russland og Kina deler etter hvert mellom seg kontrollen over hele indre Asia (Tsjetsjenia, Daghastan...)
1792 - 1808: Bulgaria, Romania, Bosnia, Øst-Ungarn tapt fra det osmanske riket.
1798 - 1801: Napoleon i Egypt.
1811-: Muhammad ‘Ali Pasha løsriver Egypt fra det osmanske riket.
1811: Java (England)
1830: Hellas frigjør seg.
1830: Algerie kystlinjen (Frankrike), utover 1800-tallet koloniseres også resten av landet.
1830-: Nederlenderne sentraliserer politisk og økonomisk kontroll over Indonesia og har dermed fullført kolonialiseringen. England koloniserer Malaysia og konsoliderer sitt herredømme i India.
1838: Balta - Liman-avtalen garanterer full frihet for europeisk handel (England, Frankrike) i det osmanske området uten avgifter eller annen kontroll.
1839: Sør-Yemen (England).
1840-: Vest-Afrika (England, Frankrike)
1869: Suez-kanalen åpnes, sørger for fri ferdsel fra Middelhavet til Det indiske hav gjennom Rødehavet.
1882: Egypt (England).
1889: Sudan (England).
1899: F.o.m. Irak sydover t.o.m. Oman britisk protektorat.
1881: Tunis (Frankrike).
1884-: Somalia (England nord, Italia sør).
Europeiske stater forfølger sine sterke økonomiske interesser blant annet i Midt-Østen (England), Nord-Afrika (Frankrike), Afrika sør for Sahara (England/Frankrike), India (England), Indonesia (Holland), Indre Asia (Russland).Perioden er preget av økonomisk og politisk svakhet i de muslimske områdene. Uten enhet, evne og kunnskap til å utnytte egne ressurser og med beundring for opplysningstidens ideer, er statene lette bytter for et ekspanderende Europa. Samtidig reiser det seg politiske og religiøse bevegelser som krever tilbakevenden til islamske idealer. De preker både indremisjon og står i mange tilfelle sentralt i senere motstand mot kolonimaktene, blant dem finner vi:- sanusi-ordenen, en wahhabi-/sufiinspirert puritanistisk bevegelse i Libya og Sudan. - *wahhabiyya, moralistisk bevegelse med opprinnelse på den arabiske halvøya. Får gjennom Al Sa‘ud politisk fotefeste i Saudi Arabia.- * barelwi-bevegelsen, sufi-basert reformbevegelse i India, senere Pakistan.- * salafiyya (ca 1900), Egypt og Nord-Afrika. Reformbevegelse (Muhammad ‘Abduh). Ikke å forveksle med den senere, wahhabiyya-inspirerte salafi-bevegelsen.- * naqshbandiyya-ordenen og andre sufiordner representerer både en moralsk og politisk kraft i flere områder.
1900-tallet: Nasjonalstatenes fremvokst
1923: Tyrkia erklæres republikk (Atatürk).
1924: Khilafa (kalifatet) avskaffet.
1924: Kongeriket Iran (Reza Pahlavi)
1932: Kongeriket Saudi Arabia (Abd al-Aziz b. Sa‘ud).
1934: Kongeriket Yemen.
1946: Det hashimittiske kongedømmet Jordan (‘Abd Allah).
1932: Kongedømmet Irak (Faysal), senere republikk.
1936: Kongedømmet Egypt (Faruk), senere republikk.
1946: Republikken Syria.
1946: Republikken Libanon.
1947: FN vedtar delingsplan for det palestinske området (under britisk mandat): Israel 56 %, Palestina 43 % og Jerusalem som internasjonalt område. I 1948 trekker Storbritannia seg ut og staten Israel opprettes.
1947: Den islamske republikken Pakistan.
1949: Republikken Indonesia (Sukarno).
1951: Monarkiet Libya (Idris).
1956: Monarkiet Marokko (Muhammad V).
1956: Republikken Tunis (Bourgiba).
1956: Republikken Sudan.
1958: Republikken Irak.
1960: Republikken Somalia.
1961: Emiratet Kuwait.
1962: Republikken Algerie (Ben Bella).
1963: Kongedømmet Malaysia.
1968-: Israelsk okkupasjon av Gaza og Vestbredden
Perioden preges av frigjøringsbevegelser og –kriger i ulike former og med ulik grad av blodighet. De nye regimene bygges på forskjellige prinsipper: sekularisme, sosialisme, islam… Felles for dem er prinsippet om nasjonalstatens suverenitet. Umma opphører dermed å være en politisk størrelse og går over til å betegne en religiøs tilhørighet uavhengig av politisk og juridisk autoritet. Selve symbolet for denne indre oppløsningen er at khilafa avskaffes og den siste khalifa avsettes. Ulike bevegelser fremmer betydningen av å videreføre institusjonen, men ingen stater eller organisasjoner er i stand til å realisere kravet. Senere på 1900-tallet opprettes et antall overnasjonale organisasjoner: Den arabiske liga, Muslim World Leage, Organisasjonen av den islamske konferanse (1945), Organisasjon av arabiske olje-eksporterende land (1968), Den nord-afrikanske union (1989) m.fl.Utover 1900-tallet oppstår ulike bevegelser med formål “å realisere det egentlige islam” på ulike nivåer, for eksempel:
Muhammadiyya (1912) / Aishiyya (kvinnedelen), Indonesia. Religiøs oppvekking og renselse.
Muslimbrødrene (1928), Egypt og hele den arabiske verden. Bevegelse for sosial reform og etter hvert også med politisk engasjement.
Tablighi (1927), utspring i India, men spredt overalt.
Indremisjonsbevegelse.Alle disse bevegelsene har både senere blitt splittet og har inspirert andre slik at det utover 1900-tallet finnes et konglomerat av mer og mindre aktive bevegelser og organisasjoner. Noen av disse er sosialt orientert, andre politisk.Siste halvdel av 1900-tallet er også preget av et større innslag av muslimer som bor i den vestlige verden
Litteratur:
Cleveland, William L. A History of the Modern Middle East. Boulder, Westview Press, 1994.
Eggen, Nora S. Den utvalgte. Historien om Profeten Muhammads liv. Oslo, Solum, 2002. (Skrevet for ungdom.)
Hourani, Albert. De arabiske folks historie. Oslo, Gyldendal, 2002.
Lapidus, Ira M. A History of Islamic Societies. Cambridge, Cambridge University Press, 1995. (Meget omfattende.)
Leirvik, Oddbjørn. Abrahams barn. Jødar, kristne og muslimar i historia. Oslo, Pax, 2000.
Maalouf, Amin. Korstogene sett fra arabernes side. Oslo, Pax, 1996.
Vikør, Knut S. Ei verd bygd på islam. Oversikt over Midtaustens historie. Oslo, Samlaget, 1993.
