Denne teksten er hentet fra det konkluderende kapitlet i professor Khaled M. Abou El Fadls bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists («Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene», 2009). Teksten er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse. Dette er Del 2 av 3; se også Del 1 og Del 3.
Om den norske oversettelsen
Et nøkkelbegrep i El Fadls bok er det engelske ordet puritans, på norsk gjengitt som «puritanere». Så hva er en puritaner? Begrepet puritans kommer av det engelske ordet pure, som betyr «ren» (eller «ubesudlet»). En puritaner er altså en person som søker «renhet».
Og hvem er det El Fadl omtaler som «puritanere»? Jo, det er muslimer som ellers ofte betegnes som «fundamentalister» eller (som i bokens tittel) «ekstremister». El Fadl argumenterer i sin bok for hvorfor han mener «puritanere» er et bedre begrep, og at han derfor har valgt å bruke dette (hvilket selvsagt lojalt må følges opp i den norske oversettelsen).
Som motsetning til «puritanere» holder El Fadl frem idealet han betegner med det engelske ordet moderates, altså «moderate» muslimer. Hvordan han definerer forskjellen mellom disse to grupperingene, fremkommer av teksten.
Bokens tittel (The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists) kan som nevnt oversettes til «Det Store Tyveriet – om å ta islam tilbake fra ekstremistene». El Fadl mener altså at islam er blitt kapret av ekstremister eller puritanere, og at moderate muslimer må ta tilbake eierskap over islam, og derfor bør jobbe for å fravriste ekstremistene/puritanerne deres økende innflytelse over religionen.
Bruk av kursivering og store bokstaver vil så langt som mulig være slik som i El Fadls opprinnelige tekst. For ordens skyld: Overskriften Kampen om islams sjel er valgt av undertegnede, fordi den etter min mening gjenspeiler hovedbudskapet i El Fadls bok.
De som har reist i muslimske land vill kunne se at det levde islam – det som faktisk praktiseres og oppleves – i svært stor grad stemmer overens med det jeg har beskrevet som det moderate synet. I de fleste land har kvinner valget mellom å dekke seg til med slør, eller ikke gjøre det; i de fleste muslimske land deltar kvinner på alle nivåer i høyskolesystemet, og gjør tjeneste som advokater, leger og dommere; i de fleste muslimske land er kvinner partnere i sine hjem, ikke tjenere eller slaver; folk lytter til alle typer ikke-vestlig og vestlig musikk; i de fleste land kan kvinner fritt omgås menn på skoler, markeder, arbeidsplasser og i teatre; de fleste land pålegger ikke borgerne å tilbe eller faste; de fleste mennesker tror at de kan elske og bli elsket av Gud; og de fleste muslimer forbinder alt som er plagsomt og forårsaker lidelse, med det som er uislamsk. Om du forteller en hvilken som helst muslim en historie om elendighet og lidelse, og så spør dem om de tror at dette stemmer med islam, vil de fleste muslimer instinktivt svare ubetinget nei.
Så hva er egentlig problemet? Hvorfor kan vi ikke bare fastslå at det puritanske fenomenet er ineffektivt, og gå videre. Problemet er sammensatt. Puritanere bryr seg ikke om det levde islam – verken islam slik det leves nå, eller slik det ble levd i historisk tid. De sosiologiske og antropologiske formene for islam, nåværende eller historiske, blir erklært irrelevante eller til og med avvikende. Puritanere er i stedet opptatt av et imaginært islam – enten som en forestilling om en mytologisk fortid, eller som en forestilling om en lovet, fremtidig utopi. Puritanere mener at folk må tilpasse seg loven, ikke motsatt. Med andre ord, muslimer bør tvinges til å leve i overensstemmelse med loven, ikke at loven skal brukes for å tjene folket. Dette har vært erfaringen med Taliban i Afghanistan, og er den nåværende erfaringen med Saudi Arabia.
Problemet er at denne puritanske tilnærmingen har blitt næret og spredd av det landet som har kontrollen over de to hellige byene Mekka og Medina, og at den finansielle støtten puritanerne har fått, har satt dem i stand til å skaffe seg urovekkende stort innpass i hele den muslimske verden. Det er ingen overdrivelse å si at det er en høyst reell fare for at puritanerne vil bli i stand til å redefinere den islamske religionen. Det verste av alt er at puritanere har lykkes i å begå grusomme voldshandlinger som har sjokkert oss alle, både muslimer og ikke-muslimer. De tradisjonelle kreftene som har pleid å konfrontere og marginalisere slike ekstremistiske grupper, var de lovlærde. Tidligere har disse lovlærde hatt en sentral rolle når det gjelder å definere maktdynamikken i sivilsamfunnet, men i våre dager har deres rolle blitt marginal, underdanig og fullstendig avhengig av regjeringens vilje.
Så hva vil fremtiden bringe? I hvilken retning vil islam gå? Dersom historien kan gi oss en pekepinn, burde det gi oss en viss trøst. Til tross for historiske feilsteg begått i religionens navn, har islam grunnlagt en storslagen sivilisasjon som inspirerte den humanistiske revolusjonen som fant sted i Vesten. Ja, det er faktisk tvilsomt om den europeiske reformasjonen og alt som fulgte i dens kjølvann ville ha funnet sted uten den islamske sivilisasjons bragder. Og dersom vi sammenligner de humanistiske bragder som ble gjennomført i islams navn i førmoderne tid, med de overtramp som begås i islams navn i vår tid, ville det siste blekne i sammenligning med det første. Dersom man gjør en bedømmelse av den islamske tros totale bidrag til menneskeheten, ville det være klart for enhver rimelig innstilt og objektiv observatør at alt det gode som er blitt inspirert av denne religionen, mer enn oppveier det dårlige (en bok som konsist oppsummerer de enorme, menneskelige bidragene fra den islamske sivilisasjon og disses påvirkning på den vestlige sivilisasjon, er D. M. Dunlop, Arab Civilization to AD 1500, Harlow, UK: Longman, 1971). Skulle ikke dette gi oss grunn til å tenke på fremtiden med optimisme?
Både ja og nei. Det er smertelig innlysende at uansett hvor rik, humanistisk og moralsk den islamske tradisjon har vært i fortiden, vil dette ha svært begrenset verdi med mindre muslimer tror og handler på det i dag. Fremtiden avhenger av hvordan moderne muslimer velger å forstå sin fortid, og hvordan de vil utvikle og stå for den. Det egentlige spørsmålet er ikke om den islamske arven er humanistisk; spørsmålet er om muslimer tror at islams påvirkning på verden i dag bør være humanistisk. Med begrepet humanistisk mener jeg karakterisert av en religiøs orientering som er opptatt av å få slutt på menneskelig lidelse, og som tror at [det å bidra til] menneskelig velferd og fremgang er en Guddommelig oppgave.
Slik jeg ser det, vises religiøs humanisme i praksis gjennom troen på at det å arbeide for godhet på jorden er en del av det å virkeliggjøre Guds godhet, og det å søke skjønnhet i livet er integrert i det å reflektere Guds skjønnhet. Påbudet om å skape og spre kjærlighet er en uadskillelig del av den koranske instruks om å lære hverandre å kjenne. Religiøs humanisme innebærer at gjennom å elske Gud vil den troende utstråle medlidenhet og omsorg for hele skaperverket. Som tidlige teologer som Ibn Abi al-Dunya pleide å si det, er kjærlighet ganske enkelt en lysende tilstand, og i denne lysende tilstanden er det som om den troende gløder med medlidenhet og nåde mot hele skaperverket. Det å elske Gud vil derfor transformere det Guddommelige budet om å «bli kjent med den andre» (ta’aruf) til et etisk imperativ om å strebe etter å skape de nødvendige moralske og materielle forhold som gjør at folk kan lære å elske hverandre. Guds appell til mennesker om å engasjere seg i ta’aruf, eller det å kjenne den andre, er ikke en oppfordring til en hjerteløs prosess om å innhente data om andre mennesker. Det er imidlertid Guddommelig veiledning og en formaning til troende om å innse at en essensiell del av det å kjenne og elske Gud, er å kjenne og elske Guds forvaltere på jorden. I følge Koranen har menneskene arvet jorden og har fått i oppdrag å bevare og beskytte denne Guddommelige arven, og i den forstand er mennesker tildelt den høye status å være den Guddommeliges stedfortredere. Denne teologien er helt sentral i islams religiøse humanisme.
Sekulær humanisme og modernitet er sterke, universelle krefter som kommer med sine egne utfordringer til enhver religiøs overbevisning. Den universelle utfordring og forpliktelse som alle religioner i den moderne tid står overfor, er hvordan religionens sterke krefter kan tøyles og styres til å understøtte vår søken etter det gode og vakre i livet. Den moderne tidsalder, med sine aggressive, sekulære bevegelser, utfordrer alle religioner gjennom å true med å marginalisere og utslukke religionens rolle fullstendig. Moderniteten har i seg gjennomtrengende og insisterende universelle fordringer slik som menneskerettigheter, forbud mot makt(mis)bruk, grunnleggende rettigheter for kvinner, samt etniske, nasjonale og religiøse rettigheter; komplekse, globale økonomiske systemer; og mange andre internasjonale institusjoner som utgjør vår moderne verdens struktur. Med mindre religioner kan bidra til og berike menneskers liv på avgjørende og klart vis innenfor denne eksisterende og universelle struktur, vil religion enten bli tvunget ut på historiens sidelinje, eller tvinges inn i en konfrontasjon med modernitetens krefter – krefter som ofte vil være voldelige og destruktive.
Puritanere og moderate er motpoler som begge er produkter av moderniteten, og som dessuten responderer på moderniteten. Begge disse retningene reagerer på moderniteten, den ene ved å avvise den, den andre ved å omfavne den. Det finnes noen retninger innen islam som ikke ser ut til å være berørt av moderniteten, og heller ikke responderer på den, slik som de konservative eller tradisjonalistene, men jeg tror ikke disse har noen stor rolle å spille når det gjelder å utforme islams fremtid. Jeg tror islams fremtid vil utformes enten av puritanerne eller de moderate. Jeg håper at islam ikke er dømt til å lide under stormannsgalskapen til oppkomlinger som innbiller seg at de hersker på Guds vegne, eller de som tilraner seg oppgaven å innføre en mengde objektive regler som påstås å legemliggjøre den Guddommelige Vilje.
Til en viss grad på grunn av kreftene i sekulær humanisme og modernitet, tvinges islam til å konfrontere sterke og formidable utfordringer. Det er likevel hevet over tvil at islam for tiden gjennomgår en transformerende prosess som blir stadig mer akutt. Den blir mer akutt særlig fordi den naturlige og uunngåelige prosessen med vekst og forandring i islams tilfelle stadig blir utsatt. I hver periode – kolonialisme, modernitet og postmodernitet – har det vært forandringer knyttet til realiteter, omstendigheter og betydninger som stadig ble endret, muterte og utviklet seg. Hver periode stilte muslimer overfor store utfordringer som krevde forandring og reform. Det eneste som endret seg var, av flere grunner, bare retorikken og dogmene som ble brukt, men religionens realiteter forble de samme. Etter hvert har det bygd seg opp et trykk som er så høyt at vi har kommet til et gjennomgripende forandringspunkt (El Fadl bruker her uttrykket transformative point). Dette fordi det stadig økende trykket ikke har blitt håndtert på en ordentlig måte, hvilket har ført til fremveksten av den aggressive kreftsvulsten kjent som puritanisme. Med en slik kreftsvulst er det ikke lenger noe spørsmål om det vil bli forandring. Spørsmålet er bare hvilken retning den kommende forandringen vil ta. Vil kompasset peke i den puritanske retningen eller i den moderate retningen? Det er spørsmålet.
Dette er Del 2 av 3; se også Del 1 og Del 3.
Dr. Khaled M. Abou El Fadl (خالد أبو الفضل) (1963-) er Omar and Azmeralda Alfi Distinguished Professor of Law ved det juridiske fakultetet på University of California, Los Angeles (UCLA). Han er dessuten leder for the Islamic Studies Program ved UCLA. Han ble i 2007 tildelt UiOs Menneskerettighetspris.
Ovenstående tekst er hentet fra det avsluttende kapitlet i hans bok The Great Theft - Wrestling Islam from the Extremists (2009). Copyright: Khaled M. Abou El Fadl.
Oversatt til norsk av Ole Jørgen Anfindsen, med forfatterens tillatelse. Første gang publisert på norsk som et appendiks til boken Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme (2015).
