Minst fire Oslo-skoler har bestemt seg for å bryte samarbeidet med NLA Høgskolen, ved at de ikke lenger vil veilede studenter derfra. Dette reiser viktige, prinsipielle spørsmål. Stridens kjerne er at NLA mener ekteskapet mellom mann og kvinne bør være «bærende norm i samlivsetikken», hvilket noen skoler altså finner uakseptabelt.
Rektor og lokale fagforeningsledere ved Bakås skole argumenterer for at dette handler om læreres rett til å velge hvem de vil jobbe for, og dermed altså også hvem de vil veilede eller ikke (Hammerud, Bilde og Jensen; Vårt Land 8. februar).
For det første er dette en litt søkt argumentasjon. For det andre kan man lure på hvor grensene for denne typen praksis skal trekkes.
Dersom de skolene som nå har satt seg fore å få NLA til å fjerne de omstridte formuleringene fra sitt verdidokument, får følge av flere skoler i Oslo og omegn, vil vi raskt kunne komme i en situasjon der skoler som ikke nekter å veilede NLA-studenter, kan bli satt under press, f.eks. fra media og/eller ulike interesseorganisasjoner.
Da vil man antagelig lykkes i å tvinge NLA i kne, siden lærerutdanningen ikke kan opprettholdes dersom studentene nektes praksisplasser. Det er formodentlig nøyaktig hva en del folk ønsker seg, men det vil i så fall være et betydelig tap for tros- og religionsfriheten i Norge.
Og vi bør tenke over hvor den underliggende tankegangen fører samfunnet. Som lærer er det min plikt å samarbeide med alle mine kollegaer på best mulig måte, uavhengig av deres religiøse eller ideologiske preferanser.
Hvorfor det? Fordi skolen ikke eksisterer for at jeg skal spre mine egne synspunkter, men for at elevene skal få opplæring i tråd med de verdier og målsetninger vi som et demokratisk fellesskap har nedfelt i læreplanverket.
Erik Andreassen hadde 5. februar en anmeldelse i Vårt Land av boka Live Not By Lies, av den konservative forfatteren Rod Dreher, som advarer om økende intoleranse overfor klassiske, kristne standpunkter.
Jeg er enig med Andreassen i at Dreher har undervurdert den totalitære trusselen fra høyresiden, hvilket jeg forstår at han selv har innrømmet i etterkant av stormingen av Capitol i USA 6. januar.
Men at Dreher har hatt svekket syn på høyre øye, betyr ikke nødvendigvis at han tar feil når han advarer om totalitære tendenser hos deler av venstresiden. På sin egen Facebook-vegg har Andreassen sagt seg enig i at NLA-saken er en øyeåpner i så måte. Bra!
Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle skriver blant annet (9. februar): «Det som har skjedd på disse fire Oslo-skolene, er verdt et offentlig flomlys. Også fordi det gir et skremmende signal til gode lærere som er aktive i en katolsk eller muslimsk menighet. Disse bør heretter vokte seg vel for å flagge sin religiøse tilknytning på lærerrommet.»
Ja, dette bør uroe enhver som står for klassisk kristendom, jødedom, islam eller en annen religion som vektlegger familiens betydning i samfunnet.
Og derfor handler dette om svært mye mer enn bare NLA Høgskolen. Denne saken fortjener bred debatt. Høyskoler som er godkjent av myndighetene, bør kunne være sikre på å få praksisplasser til sine lærerstudenter, uavhengig av individuelle synspunkter hos byråkrater, rektorer, fagforeningsfolk og andre skolefolk.
LHBTIQ-personer og andre minoriteter bør møtes med respekt (med mindre det er snakk om ekstremisme), men ingen har rett til å forlange at andre skal slutte opp om ens egne synspunkter.
Av Ole Jørgen Anfindsen, lektor, medlem av Utdanningsforbundet
Dette innlegget sto på trykk i Vårt Land torsdag 18. februar 2021.
