Religionsdialogisk forum ble opprettet 8. mai 2003 på bakgrunn av samtaler mellom Nidaros biskop og ledelsen i Muslim Society i Trondheim.
 Religionsdialogisk forum ble opprettet 8. mai 2003 på bakgrunn av samtaler mellom Nidaros biskop og ledelsen i Muslim Society i Trondheim. Biskop Finn Wagle deltok selv på dette første møtet. Siden har forumet hatt 14 dialogmøter til nå, der vi har møttes annenhver gang i moskeen og annenhver gang i en kirke. Her får du rapporten. |
| På disse møtene har en kjernegruppe på 6-7 personer fra hver side deltatt mer eller mindre regelmessig. Dette har vært sentrale personer fra ledelsen i Muslim Society (MST) samt noen prester og andre kirkelige medarbeidere fra Trondheim med særlig kompetanse på forholdet mellom kristendom og andre religioner og kulturer. Fra MST har disse deltatt fast: Mohammad Osman Jawari, Ismail Cüneyt Güsey, Matri Abroud, Sohaib El-Rasheed, Emir Krilic, Tayeb Berghout og Noman Ahmed. Fra Den norske kirke har disse deltatt fast: Knut Kittelsaa, Øystein Flø, Brita Hardeberg, Olav Dahle Svanholm, Mildrid Wik og Dagfinn Rian. I tillegg til denne kjernegruppen har det møtt noen enkeltpersoner som har vært invitert til å være med en eller to ganger. Vi som har hatt gleden av å være med på disse samtalene, har opplevd det givende både sosialt, intellektuelt og åndelig. Gjennom å møtes har vi fått økt kunnskap om samt respekt for andres tro, religion og overbevisning. Det har ikke vært noe mål for samtalene å komme fram til enighet om de tema vi tok opp, dialogen og det å bli kjent med hverandre og hverandres standpunkter har vært et mål i seg selv. Likevel har det også kommet fram en stor grad av enighet om mange tema. Der vi er uenige har dialogen gitt større innsikt i den andres syn, redusert fordommer og hjulpet oss til å både se og respektere ulikheten i måten vi tror og tilber på. Spesielt har det vært nyttig å få omvisning i hverandres gudshus og lære om det som uttrykkes gjennom utformingen og inventaret i moskeen/kirken og om feiring, gudstjenester og høytider. Både islam og kristendom er i sitt vesen misjonerende religioner. Det betyr at man har en overbevisning om at den åpenbarte sannheten er gjeldende for hele verden, og derfor vil man gjerne overbevise andre om den. Det vi har funnet, er at det ikke er nødvendig eller ønskelig å fornekte dette perspektivet for å kunne ha en meningsfull dialog. Tvert om har dette vist seg å være en styrke. |
| Følgende tema har fått særlig oppmerksomhet i dialogen: Religionens plass i samfunnet. Vi har her vært enige om at det er en viktig samfunnsoppgave å legge til rette for menneskers religionsutøvelse hver for seg og i fellesskap. Religionsfrihet må først og fremst bety frihet til religionsutøvelse, siden dette er uttrykk for noe grunnleggende ved det å være menneske. Samfunnet må også respektere foreldres rett til å velge religiøs tilhørighet for sine barn og voksnes rett til etter eget valg å skifte religiøs tilhørighet. Tvang og religion hører ikke sammen. Vi har i denne sammenheng snakket om forskjellen på en negativ sekulariseringsideologi som søker å marginalisere og usynliggjøre religiøse uttrykk i samfunnet, og en positiv toleranse for ulike uttrykk. I felleskap forstår vi toleranse som en overbevisning om sannheten i egen tro, kombinert med respekt for og verdsetting av ulikheten i våre religioner. Toleranse inkluderer også verdsetting av våre ulike bidrag til å bygge et fredelig og rettferdig samfunn. Det er i vår tid særlig nødvendig å holde fast på denne forståelsen av sann toleranse. Dette må vi gjøre i ydmyk erkjennelse av at både kristne, muslimske og sekulære samfunn gjennom historien ofte har kommet til kort i forhold til disse idealene. I denne forbindelse har vi drøftet forskjellen på integrering og assimilering. En vellykket integrering forutsetter både en toleransekultur og en respekt for religiøs, kulturell og familiemessig tilhørighet. Jesus i Koranen og kristen forståelse av Jesus. Her har vi sett at Koranen har en meget høy vurdering av Jesus. Han er i følge muslimsk tro en av de fem største profetene (Noa, Abraham, Moses, Jesus og Muhammed) som Gud har sendt til verden for å gjøre sin vilje kjent. Han er den Messias som Gud gjennom de tidligere profeter lovte å sende. Han er født av jomfru Maria ved en særskilt skaperakt av Gud, uten medvirkning av noen mann. Han forkynte Guds vilje og opphevet også noen av de rituelle bud og forbud, som profeten Moses tidligere hadde gitt til jødene. Jesus ble i følge Koranen tatt direkte opp til himmelen, og skal komme igjen før tidens slutt for å kalle alle mennesker til å tilbe én Gud, og til rettferdighet og fred. Fra kristen side har det vært vitnet om at det er mye av dette en kan kjenne igjen fra apostlenes vitnesbyrd om Jesus i det nye testamente. Kristne legger vekt på at Jesus med sin måte å tale på og opptre på sprenger profetkategorien. Han sier: “Jeg og Faderen er ett” og samtidig ber han til sin Far i himmelen. Dette paradokset er uttrykt i den kristne bekjennelse til Jesus som sann Gud og sant menneske, både skaper og skapning, Guds sønn og menneskesønnen. Like paradoksal er den kristne forståelse av Jesu død på korset. I følge den kristne tro er det her Gud som handler og tar på seg selv å bære konsekvensene av menneskenes synder og slik forsone verden med seg selv. At Jesu død har et slikt universelt sikte har Gud bekreftet ved å reise han opp fra de døde og slik foregripe oppstandelsen på den siste dag. Gjennom disse dialogene har vi fått større innsikt og forståelse både i egen og andres tro. Vi har tatt bort fordommer og misforståelser, som at muslimer ikke respekterer Jesus høyt, eller at kristne tror at Gud skulle være et kjønnsvesen med en kone og en sønn. |
| Etikk i religionen har vi snakket om både ut fra et kristent og muslimsk perspektiv. I den sammenhengen har vi også vært inne på den “Declaration Toward a global Etic”, som kom fra “Verdens religionsparlament” i 1993. Her påpekes det at religionene både kan og må bidra positivt til en dialog om hvordan vi skal leve sammen i fred på denne jorda. I vår dialog har vi også erfart at det er slik. Det er uenighet om forpliktelsen på enkeltbud og tradisjoner, men enighet om at vi som mennesker er skapt av Gud, og derfor har evne til å bruke vår fornuft og erfaring for å utvikle et godt menneskelig samfunn, men også om at vi for å lykkes med dette trenger å lytte til, og la oss korrigere av Guds budbringere: profeter og apostler. Muslimene har oppsummert sin forståelse av budskapet fra Guds budbringere i fem prinsipper for ethvert menneskelig samfunn (i prioritert rekkefølge): 1. Universell ivaretakelse av religionen 2. Universell ivaretakelse av livet 3. Universell ivaretakelse av sannheten (intellektet) 4. Universell ivaretakelse av etterslekten (forholdet foreldre-barn) 5. Universell ivaretakelse av rikdom Det har blitt påpekt at de fire siste av disse prinsippene i stor grad samsvarer med verdier som også ligger bak de fire forpliktelser som den omtalte deklarasjonen framholder som særlig viktige i vår tid: 1. Forpliktelsen på en ikkevoldskultur 2. Forpliktelsen på en toleransekultur og et sannferdig liv 3. Forpliktelsen på en kultur preget av like rettigheter og fellesskap mellom mann og kvinne 4. Forpliktelsen på en solidaritetskultur og en rettferdig økonomisk orden I denne forbindelse har vi også snakket om nødvendigheten av å ta avstand fra all religiøs legitimering av maktbruk, som vi har sett det både i Irak-konflikten og i Israel-Palestina-konflikten. Bønn i hverandres gudshus. Vårt syn på hvordan Gud er, er forskjellig, men vi er alle overbevist om at Gud hører alle menneskers bønner og vi vet at bønn kan være en viktig og positiv kraft i ethvert menneskes liv. Vi har erfart at det har vært viktig for dialogen at vi også kan be hver på vår måte og i hverandres nærvær. Noen ganger har det vært gjort ved at én har bedt høyt og de andre lyttet. I andre tilfeller har vi delt oss og muslimene har forrettet muslimsk tidebønn og de kristne en kristen tidebønn, eventuelt stille bønn. Om vi ved dette tilfellet var samlet i en kirke, har muslimene fått hjelp til å finne retningen mot Mekka. Vi er enige om at det under spesielle omstendigheter er mulig for en kristen å be i en moske og for en muslim å be i en kirke. Det er å håpe at det vi har gjort og gjør her i Trondheim kan inspirere til en bredere dialog mellom muslimer og kristne, både i Trondheim og Norge. Dialogens mål er ikke å utviske forskjellene eller å bli enige om alt, men at vi skal snakke sant om og med hverandre og at vi kan hjelpe hverandre til å øke forståelsen og toleransen for ulike religioners rett til å praktiseres etter sin egenart og slik bidra til et fredelig samliv i vårt samfunn og i hele verden. Dialogforumet fortsetter, og vil arbeide videre med flere tema i møtet mellom religion, kultur og samfunn. |
på vegne av partene i dialoggruppa Mohammad Osman Jawari (sign) og Knut Kittelsaa (sign) |
 |
