| SiteMap 
Bønnetider for Oslo: Fajr: 03:22 - Soloppgang: 04:10 - Dhuhr: 13:24 - Asr: 17:51 - Solnedgang: 22:19 - Isha: 23:08 - Andre byer?
Dagen i dag
Søndag 28.05.2017
2. ramadan 1438 h.
Ghazwat Badr Alkubra (2 h.) kommer på mandag 12.06.2017 (om 15 dager)
Flere begivenheter?

Korandatabasen

Koranvers
K. 7:59: Vi sendte Noa til sitt folk, og han sa: «Hør mitt folk! Tjen Gud! Dere har ingen annen Gud enn Ham! Jeg frykter at en svær dags straff vil ramme dere!»
Andre vers?

En hadith:

 
 Anas (raa) sa at profeten (fvmh) sa: ingen av dere er helt troende før dere ønsker for deres bror det dere ønsker for dere selv.

[Al-Bukhari og Muslim] Les flere hadith.

 

Annonse

HVEM ER PROFETEN MUHAMMAD?

22. september 2012 - 16:52 - Basim I.
Denne artikkelen ble lagt første gang: 13. februar 2006 - 12:45

Vi har alle hørt navnet Muhammad nevnt i en eller annen sammenheng, enten vi er muslim, kristen, human-etiker eller noe annet. Men hvor mye vet vi om ham og hans liv? Hvem er egentlig Profeten Muhammad? Her følger en kort introduksjon til en av de mest bemerkelsesverdige menneskene i histiorien.


Bakgrunnshistorie
Mot slutten av 500-tallet etter Jesu fødsel hadde menneskene allerede kommet langt på mange områder av livet. På denne tiden fantes det religioner som forkynte i det åpne at de var reservert for enkelte raser eller folkegrupper – de hadde naturlig nok ikke svar å tilby menneskeheten som helhet. Det fantes også andre som hevdet å være universelle, men krevde at menneskene måtte forkaste alt i jordelivet for å oppnå frelse. Dette var stort sett et tilbud til den religiøse eliten, og ikke det alminnelige menneske. I noen deler av verden hersket ateisme og materialisme hvor den sterkestes rett rådet og man i stor grad var opptatt av å leve ut sine lyster uten omtanke eller hensyn til andre.
600-tallets Arabia

Den arabiske halvøy befinner seg midt mellom de tre store kontinentene Asia, Afrika og Europa. På denne tiden bestod Arabia for det meste av ørkenområder bebodd av både nomader og fastboende. På grunn av ørkenens magre livsgrunnlag fikk handelskaravaner stor betydning for folk i området, større enn landbruk, håndverk og utdannelse. Området var for øvrig preget av uro, og var truet av okkupasjon både fra Perserne i øst, og Bysantz i nord. Kun det sentrale Arabia fikk ligge stort sett i fred.

Når det gjaldt religion var den arabiske halvøy preget av avgudsdyrkelse. Kun noen få individer hadde tatt imot kristendommen og andre mindre monoteistiske religioner i tillegg til at det fantes et par jødiske stammer i området. Innbyggerne i Mekka hadde en forestilling om én Gud, men trodde også at avgudene hadde makt til å gå i forbønn for dem hos Ham og tok del i Hans makt. Pussig nok trodde de ikke på oppstandelse eller liv etter døden. De hadde beholdt ritualet med pilegrimsferd til Kabaen, slik det hadde overlevd gjennom generasjonene etter deres forfar, Abraham. To tusen år hadde imidlertid gjort sitt til at pilegrimsferden hadde blitt redusert til et handelsmarked og degraderende avgudsyrkende ritualer.

Til tross for knappe naturressurser var Mekka den mest utviklede av byene i det sentrale Arabia. Den var organisert som en bystat, styrt av et råd av stammehøvdinger. På grunn av sitt gode rykte som karavaneførere var mekkanerene i stand til å få tillatelser fra de omkringliggende storrikene og stammene til å reise gjennom deres områder for å drive handel. Samfunnet var ellers organisert som et ættesamfunn med store likheter til det førkristne norrøne ættesamfunnet som fantes i Norge omtrent på samme tid og et stykke videre i historien.

Muhammed – fødsel og barndom
Mohammad ble født i Mekka i år 570 i stammen Quraish. Stamtreet hans går tilbake til Isma'il, Abrahams sønn. Hans far, Abdullah, døde før han ble født, og bestefaren, 'Abd al-Muttalib, ble dermed Muhammeds verge. I tråd med tradisjonen ble den lille gutten plassert hos en fostermor blant beduinene for å voske seg sterk og vant med det hadre livet i ørkenen, og lære seg det rene arabiske språket på en naturlig måte. Da gutten ble brakt tilbake til sin mor, Amina, tok hun ham med for å besøke onklene sine og farens grav i Medina. På hjemveien døde imidlertid Amina uventet, og Muhammed stod igjen som foreldreløs. Ikke lenge etter døde også hans kjære bestefar som hadde tatt seg av ham. Etter alle disse triste hendelsene ble den nå åtte år gamle Muhammed tatt imot i onkelen, Abu Talibs familie. Abu Talib var en meget fattig mann. Ofte hadde han ikke nok til å brødfø sin egen familie, men han var også meget generøs og det var aldri noe spørsmål om han skulle ta seg av sin foreldreløse nevø.

Unge Muhammed måtte derfor begynne å tjene til livets opphold umiddelbart, og startet å arbeide som gjeter for noen naboer. Da han var 10 år fikk han bli med i en karavene til Syria som onkelen hans var fører for. Kildene nevner ikke noen flere reiser i forbindelse med Abu Talib, men noen er inne på at han satt opp en liten handel i Mekka og at Muhammed hjalp til der.

Muhammeds personlighet
Da han var blitt 25 år gammel hadde Muhammed blitt godt kjent i byen for sin bemerkelsesverdige personlige integritet og sin behagelige og ærlige karakter. En rik enke, Khadija, fikk høre om ham og ansatte ham som ansvarlig for varene hennes som skulle sendes til Syria. Muhammed kom tilbake med uvanlig høy avkastning på handelen. Khadija likte ham og bestemte seg for å fri til ham. Muhammed aksepterte. Det ble begynnelsen på et hengivent ekteskap. De fleste kilder sier at Khadija var 40 år da de giftet seg.

Utenlandske handelsmenn tok ofte med seg varer til Mekka for å selge dem der. En dag fikk Muhammeds onkel, og overhode for klanen, Zuhair, høre et satirisk disk fremført av en jemenitt om noen mekkanere som hadde nektet å betale ham for varene hans. Zuhair ble sterkt beveget av diktet og fikk organisert en hjelpeorden som hadde som mål å hjelpe alle undertrykkede I Mekka uansett om de var innbyggere eller utlendinger. Unge Muhammed ble et entusiastisk medlem av organisasjonen. Senere i livet pleide han å si: "Jeg deltok i den, og vil ikke gi opp det privilegiet selv for 100 kameler. Hvis noen skulle be meg om hjelp i dag i kraft av det løftet jeg avga da, vil jeg skynde meg å hjelpe ham."

Ikke mye av Muhammeds religiøse liv og praksis før han fylte 35 er kjent, unntatt at han aldri tilba avguder. Alle biografiene er enige på dette punktet. Det kan også nevnes at det fantes et par andre individer i Mekka som gikk imot den ukritiske avgudsdyrkelsen samtidig som de beholdt troskap til Kabaen som huset deres forfar, Abraham, dedikerte til tilbedelse av den Ene Sanne Gud.

Omkring år 605 e.Kr. hendte det en dag at kledet som var drapert over Kabaen tok fyr, og bygningen ble skadet i brannen. Etter er påfølgende regnskyll ble det gjort ytterligere skade og reperasjon var nødvendig. Alle innbyggerne i Mekka deltok i gjennoppbyggingen. Muhammeds skuldre ble skadet av å bære tunge steiner til bygget. Da en spesiell sort stein som var en del av det originale byggverket skulle settes på plass i det ene hjørnet, brøt det ut strid om hvem som skulle få æren av å bære den på plass. Stammehøvdingene var på nippet til å trekke sverd mot hverandre da en av dem foreslo at de skulle overlate saken til skjebnen og la den første personen som dukket opp få avgjøre striden. Akkurat da dukket Muhammed opp for å fortsette arbeidet sitt som vanlig. De stridende partene ble veldig glade for at det var ham skjebnen hadde sendt, for han var kjent i byen som "al-Amin" – den pålitelige, og alle aksepterte ham som mekler uten å nøle. Muhammed la et klede på bakken, la steinen på det, og ba alle høvdingene fra alle stammene i byen om å ta tak i kledet og sammen bære stenen til Kabaen. Deretter løftet han den selv på plass, og alle var fornøyd.

Etter denne hendelsen finner vi at Muhammed hengir seg mer og mer til spirituell meditasjon. I likhet med sin bestefar pleide han å trekke seg tilbake fra folk i løpet av hele måneden Ramadan, til en hule i Jabal al-Nur (Lysets Fjell). Der mediterte og ba han, og delte den sparsommelige provianten sin med dem som tilfeldigvis kom forbi.

Åpenbaring
Han var førti år gammel. Det var det femte året på rad siden han begynte sine årlige retretter, da det en natt, mot slutten av måneden Ramadan, kom en engel til ham og sa: "Les!" Muhammed ble redd og forvirret og svarte: "Jeg kan ikke lese." Dette gjentok seg tre ganger før Muhammed forstod at han skulle gjenta det engelen skulle fortelle ham. Dette guddommelige budskapet ble overlevert gjennom engelen til Muhammed :

Les i din Herres navn! Han som skaper,
skaper mennesket av en klump som henger seg fast.
Les! Herren er den Mest Gavmilde,
som ved pennen har undervist,
undervist mennesket om ting det ikke kjente.

Engelen fortalte ham at Allah hadde valgt ham til å være Hans budbringer til hele menneskeheten. Deretter lærte engelen ham hvordan han skulle gjøre den rituelle renselsen, hvordan han skulle tilbe Gud og utføre bønnen.

Dypt opprørt over hendelsen gikk Muhammed hjem til Khadija og fortalte henne hva som hadde skjedd. Han var redd for at han hadde begynt å miste vettet, eller at det hadde vært onde ånder som prøvde å lure ham. Khadija trøstet og beroliget ham, og sa at han alltid hadde vært en generøs og gavmild mann som hjalp de fattige, foreldreløse, enker og trengende, og forsikret ham om at Gud ville beskytte ham mot alt ondt. 

Etter dette gikk det lang tid før neste åpenbaring. Muhammed må ha følt seg først sterkt opprørt og sjokkert, så rolig og forventnignsfull med et sterkt ønske om å få vite mer og til slutt utålmodig og lengtende. Rykte om det første møtet hans med engelen hadde spredt seg, og skeptikerne i byen hånet ham og slo sårende vitser om at Gud hadde forlatt ham. 

[Kommentar: I følge Shar7 albari: bin. 1 side 27 og bin. 12 side 360 var denne perioden kun i dager og ikke i månder eller år. Basim]

I løpet av denne tiden (uten ny åpenbaring) henga Muhammed seg mer og mer til medtitasjon og bønn. En dag kom den neste åpenbaringen, og Gud forsikret ham om at Han ikke hadde forlatt ham. Tvert i mot hadde Han ledet ham på den rette vei. Derfor skulle han hjelpe de foreldreløse og fattige, og forkynne Guds store gavmildhet. (Koranen 93:3-11). Dette var i praksis en befaling om å fortelle andre om budskapet han hadde fått. En annen åpenbaring advarte mot forkastelige skikker og mante folk til å tilbe den Ene Sanne Gud og ingen andre, og avstå fra alt Han misliker. (Koranen 74: 2-7). Nok en åpenbaring sa at han skulle begynne å advare sine nære venner og familie (26:214). "Forkynn det du er pålagt, og vend deg bort fra avgudsdyrkerne. For Vi er tilstrekkelig for deg mot dem som driver ap" (15:94-95)

Oppdraget
Det første året etter disse åpenbaringene begynte Profeten å forkynne budskapet i hemmelighet, til sine nærmeste venner, sin familie og så medlemmer av sin egen klan. Deretter forkynte de troen på Én Gud, Oppstandelse og Dommens Dag åpenlyst i byen og områdene rundt. Muhammed inviterte folket til gavmildhet og barmhjertighet. Han tok de forholdsregler som var nødvendig for å bevare åpenbaringen skriftlig i tillegg til å instruere muslimene til å lære Koranens vers utenat. Dette fortsatte gjennom hele livet hans, siden ikke hele Koranen ble åpenbart samtidig, men gradvis i løpet av 23 år.

Antallet tilhengere økte sakte men sikkert, men da de avviste avgudsdyrkelsen vokste motstanden blant dem som var sterkt knyttet til sin stammetro seg også sterkere. Motstanden utviklet seg til fysisk avstraffelse og tortur av Muhammed og de andre som fulgte islam. De ble strukket ut på den brennende ørkensanden, brennmerket med glødende jern og lagt i lenker i fengsel. Noen døde av torturen, men ingen ville si fra seg overbevisningen om at kun Allah alene har rett på menneskenes tilbedelse. Muhammed rådet til slutt muslimene til å søke tilflukt i ett av naborikene, Abyssinia (dagens Etiopia), "hvor en rettferdig hersker styrer, som ikke undertrykker noen", den kristne Negusen. Rådet kom mange muslimer til gode, men de som ble igjen i Mekka opplevde økt forfølgelse.

Sosial boikott
Da et stort antall av muslimene i Mekka emigrerte til Abyssinia sendte avgudsdyrkernes høvdinger et ultimatum til Muhammeds stamme og krevde at han skulle utvises og gjøres fredløs, og overleveres til dem for å bli henrettet. Hvert eneste medlem av stammen, muslim eller ikke, avviste kravet. Etter det bestemte byen seg for å innføre en fullstendig boikott av stammen. Ingen fikk snakke med dem, handle med dem eller gifte seg med dem. Stammene i områdene rundt Mekka sluttet seg også til boikotten og gjorde at situasjonen ble uholdbar vanskelig og mye lidelse ble påført uskyldige ofre. Noen av dem overga seg, men ingen ville levere Profeten til Mekkas høvdinger. Muhammeds onkel, Abu Lahab, forlot imidlertid stammen sin og deltok i boikotten. Etter tre harde år, hvor ofrene hadde vært så desperate at de hadde vært nødt til å spise tørkede dyreskinn for å overleve, reiste fire-fem av avgudsdyrkerne, som var mer humane enn de andre, seg og tok avstand fra den urettferdige bokiotten. Samtidig ble pergamentet avtalen om boikotten var skrevet på, som var hengt opp i Ka'ba, funnet fram, og som Muhammed hadde forutsagt var det blitt spist opp av hvite maur. Ingenting var igjen av det untatt ordene "Allah". Boikotten ble opphevet, men i løpet av denne vanskelige tiden hadde Muhammeds kone og hans onkel, stammens overhode Abu Talib, dødd. Abu Lahab, som var islams svorne fiende sto som den neste i arverekkefølgen for å overta ledelsen av stammen.

Profeten ble tvunget til å forlate hjembyen sin og søke beskyttelse et annet sted. Først dro han til sine onkler på morssiden i Ta'if, men ble steinjaget ut av byen og kom tilbake til Mekka med alvorlige skader.

Emigrasjon til Medina
Den årlige pilegrimsferden til Mekka brakte med seg folk fra alle kanter av Arabia. Muhammed henvendte seg til stamme etter stamme og ba om beskyttelse, men ble avvist mer eller mindre brutalt av alle sammen. Allikevel mistet han ikke motet. Til slutt traff han noen av innbyggerne i Medina, som var vant til jøder og kristne og drefor kjente igjen tanken om profeter og budskap fra Gud. De visste også at disse "bokens folk" ventet på en budbringers komme – en siste paraklet. Så disse utsendingene forstod hvem de hadde foran seg og aksepterte islam. De lovde å tilby all den hjelp de kunne fra Medina. I løpet av det påfølgende året sverget et dusin flere fra den byen troskapsed til Profeten , og ba ham om å sende dem en som kunne lære dem mer om islam. Det viste seg å være effektivt, og læreren Mus'ab, returnerte til Mekka ved neste pilegrimsferd med 73 nye muslimer. Nå inviterte innbyggerne i Medina Profeten og alle muslimene til å emigrere til deres by og lovde å behandle dem som sin egen familie. I små grupper måtte muslimene forlate Mekka i hemmelighet for å unngå å bli tatt til fange eller drept. Da emigrasjonen ble oppdaget konfiskerte stammene i Mekka all eiendommen til de som hadde dratt, og planla hvordan de skulle få drept Muhammed en gang for alle. Det er verdt å nevne at trass i avgudsdyrkernes motstand mot budskapet Muhammed brakte, hadde de urokkelig tro på hans personlige integritet og pleide å disponere sparepengene og verdisakene sine hos ham. Muhammed ga nå ansvaret for å passe på disse til fetteren sin, 'Ali, med beskjed om å levere dem tilbake til eierene når tiden var inne. Så forlot han byen i ly av natten sammen med sin trofaste venn, Abu Bakr. Etter flere farer på veien nådde de Medina og var i sikkerhet. Dette skjedde i året 622 e.Kr. og er begynnelsen på Hijra –kalenderen.

Samfunnsorganisering
For at utvandrerne fra Mekka skulle integreres bedre i det nye samfunnet ble det satt opp brorsbånd mellom dem og et likt antall innbyggere i Medina. Disse behandlet hvarandre som familie, arbeidet sammen for å tjene til livets opphold og delte alt med hvarandre.

Representanter for alle innbyggerne i området, både muslimer, kristne, jøder og andre, ble invitert til et møte hvor det ble foreslått å opprette en bystat i Medina. Med deres enighet ble byen utstyrt med en skriftlig grunnlov – den første kjente i historien – hvori både innbyggerenes og statsoverhodets rettigheter og plikter ble definert og privat avstraffelse og tradisjonell individuell rettspraksis ble avskaffet. Muhammed ble enstemmig akseptert som statsleder og rettslig administrasjon ble heretter opp til bysamfunnets sentrale organisasjon. Dokumentet satt opp prinsipper for forsvar og utenrikspolitikk og det organiserte et velferdssystem for innbyggerne. Det ble anerkjent at Profeten Muhammed skulle ha siste ord i alle uenigheter og hans lovgivende makt var ubegrenset. Dokumentet anerkjente også religionsfrihet, spesielt for jødene som ble sidestilt med muslimene i alle verdslige saker.

I Medina kunne Muhammed holde møter og ta imot utsendinger fra forskjellige stammer og nasjoner for å avklare spørsmål, holde dialoger og forhandlinger etc. Blant gjestene var en delegasjon fra det kristne samfunnet i Najran (Sør-Arabia). Profeten ønsket dem velkommen som æresgjester og lot dem forrette sin gudstjeneste i byen. Det var en god anledning til å snakke om religiøse synspunkt. Noen av medlemmene i delegasjonen ble så imponert over behandlingen og informasjonen de fikk at de ble muslimer.

Muhammed inngikk mange avtaler og allianser med stammene i området, og med deres hjelp bestemte han seg for å lette på det økonomiske presset mekkanerne hadde satt dem under ved å konfiskere alle eiendelene deres og forårsake videre skade. Karavaner fra Mekka ble stoppet og hindret i å passere gjennom området. Dette var en provokasjon for avgudsdyrkerne, og blodig konflikt fulgte.

Omtrent et år etter utvandringen fra Mekka ble fasten i ramadan innført som obligatorisk for alle voksne, sinnsfriske muslimer.

Kamp mot intoleranse og vantro
Noen måneder senere, i år 2 H. (etter hijra) sendte Mekkanerne en stor hær etter Profeten, som møtte dem ved Badr. Mekkanernes hær, som var tre ganger så stor som muslimenes, ble slått. Etter et års forberedelse ble Medina angrepet fra Mekka igjen, som hevn for det sviende nederlaget ved Badr. Nå var de tre ganger så mange som muslimene. Etter et blodig slag ved Uhud fikk Mekkas hær overtaket, men dro uten å få en endelig avgjørelse.

I mellomtiden hadde de jødiske innbyggerne i Medina begynt å legge planer mot Muhammed. En av lederne deres, Ka'ab bin Ashraf, dro til Mekka for å alliere seg med de avgudsdyrkerne og oppildne dem til hevn og krig. Etter slaget ved Uhud konspirerte denne lederens stamme til å drepe Muhammed ved å kaste en kvernstein på ham fra et tårn mens han besøkte deres område. Til tross for alt dette ble det ikke stilt andre krav til dem enn at stammen måtte forlate Medina-regionen og ta med seg alt de eide. De fikk også betaling for alt de ikke ville eller kunne ta med seg, og tilbakebetalt all gjeld muslimer hadde til dem. Denne mildheten fikk en effekt motsatt av det som var tiltenkt. Stammen tok kontakt med både Mekka og stammene nord, sør og øst for Medina og mobiliserte militært. Det ble planlagt en invasjon av Medina fra Khaibar, med styrker fire ganger så store som ved Uhud. Muslimene forberedte seg på beleiring. Muhammed fulgte rådet til en av de nye muslimene som bodde i Medina, Salman Perseren, og gravde grøfter rundt byen for å forsterke forsvaret. Muhammed selv deltok i alt det harde arbeidet. Selv om jødene som fremdeles bodde i Medina gjorde et godt forsøk på å forræde muslimene midt under beleiringen, lyktes Muhammed å bryte opp fiendens allianse ved hjelp av utsøkt diplomati. Beleiringen ble brutt og den store hæren dro tilbake.

I løpet av denne perioden ble alkohol, gambling og sjansespill forbudt for muslimene.

Muhammed som venn, nabo og ektemann
Muhammed var en varmhjertet og trofast venn. Han viste stor kjærlighet overfor sine følgesvenner. Han hilste på alle han kjente og alle han ikke kjente, og behandlet alle rundt seg med hengivenhet og hensyn.

Han var veldig høflig mot alle som traff ham og behandlet de fattige og rike på samme måte. Han ville heller ikke at noen skulle gi ham privilegier, og levde sammen med folk som om han ikke var deres leder, men likemann. Selv om han var leder over en gryende stormakt sov han på en enkel ståmatte i et leirhus og delte maten sin med fattige. Tegn på sult var ofte tydelige i ansiktet hans.

Muhammed anså naboene sine som brødre og søstre siden de bodde så nært hverandre. En dag kjente han lukten av suppen som kona hans kokte og sa at hun måtte gå og gi litt til naboene som også måtte kjenne den gode lukten. Han sa at det er ikke riktig for en muslim å legge seg på full mage mens naboen er sulten. 

Profeten formante folk til å respektere andres rettigheter, samarbeide positivt med hverandre, og etablere gjensidige forhold og sosiale bånd. Muslimene ble påbudt å unngå fiendtligheter, mistanke, baksnakking og å skade hverandre med hender eller tunge.

Muhammed pleide å hjelpe konene sine med husarbeidet mens han var hjemme, og lappet sine egne klær. Han rådet muslimene til å lære islam fra hans kone, Aisha og sa at en som gifter seg har oppfylt halve religionen. Muhammed slo aldri noen kvinne eller barn. Han var en kjærlig og hengiven ektemann som ikke sparte på ros og kjærtegn, og lekte og spøkte gjerne med familien sin. Han sa at "en mann skal være som et barn med sin familie, men handle som en mann når de trenger ham".

Fred og gjenforening
Profeten prøvde nok en gang å slutte fred med Mekka, og satte ut mot byen på pilegrimsferd sammen med mange av muslimene i Medina. Mekkas økonomi var svekket etter at den nordlige karavaneruten deres var stengt, og ønsket å forhandle med muslimene. Muhammed lovde dem sikker passasje, utlevering av fanger og enhver betingelse de ønsket, til og med å dra tilbake til Medina uten å gjennomføre pilegrimsferden til Kabaen. Slik inngikk de to partene fredsavtalen ved Hudaybiya, i utkanten av Mekka, og ble ikke bare enige om å legge ned våpnene, men også å være nøytrale i forhold til konflikter med eventuelle tredjeparter.

I ly av freden begynte Muhammed å invitere flere folk til islam. Han sendte brev til herskerne av Byzants, Persia, Abyssina og andre land, hvor han tiltalte dem etter deres egne titler, fortalte om islam og ba dem akseptere troen. Noen få av de kristne prestene i Byzants ble muslimer, men fikk strenge straffer av keiseren som sammen med Persias keiser ble opprørt over det de anså som frekkhet fra Muhammed – i deres øyne ikke annet enn en skitten ørkenaraber som raslet med sablene. Nå ble muslimene truet fra flere kanter, og det kom til et slag mellom dem og Heraklius' hær etter at en muslimsk ambassadør ble drept i hans land.

De vantro i Mekka håpet å dra fordel av muslimenes vanskeligheter og brøt fredsavtalen de hadde inngått. Da ledet Muhammed selv en hær på ti tusen mann mot Mekka, som var helt uforberedt på det overraskende angrepet. Byen ble tatt over uten at en dråpe blod ble spilt. Muhammed samlet folket i byen, minnet dem om det de hadde stått for av vonde gjerninger, religiøs forfølgelse, urettferdig konfiskering av eiendom, ustoppelige angrep og fiendtligheter i tyve år uten stans. Han spurte dem: "Hva venter dere så av meg?" Alle bøyde hodene sine i skam, og Muhammed svarte: "Måtte Allah tilgi dere! Gå i fred, dere skal ikke bære noe ansvar i dag, dere er fri!" Han avsto til og med fra å kreve tilbake eiendommene som var blitt konfiskert. Denne barmhjertigheten førte til en øyeblikkelig forandring i hjertene til mekkanerene, og en av stammehøvdingene gikk fram og sa: "Og jeg, for min del, aksepterer deg som Mekkas overhode". Uten å la en eneste soldat bli igjen i Mekka, dro Profeten tilbake til Medina. Mekka var endelig blitt en del av islams land.

En del mindre uroligheter fra stammene omkring oppstod som følge av denne nyheten, men konfliktene ble løst uten store problemer. Flere og flere stammer tok i mot islam.

I løpet av alle disse "krigene", som fant sted over en periode på ti år, ble kun ca. 250 av ikke-muslimene drept. Muslimske krigsofre var til og med færre enn det. Med disse små tapene ble hele Arabia befridd fra anarki og umoral. I løpet av de ti årene hadde alle folkene på den arabiske halvøy, det sørlige Irak og Palestina frivillig akseptert islam. Noen kristne, jødiske og persiske religiøse grupper beholdt sin tro og fikk innvilget frihet til å praktisere sin religion i tillegg til juridisk og rettslig selvstyre.

I år 10 H. da Profeten reiste på pilegrimsferd til Mekka traff han 140 000 muslimer der som hadde kommet fra alle deler av Arabia. Han holdt sin berømte avskjedstale for dem, og oppsummerte sitt budskap: Tro på én Gud som alene har rett på tilbedelse, uten bilder og symboler, likeverd mellom alle troende uansett rase, klasse etc. Menneskelivets, -eiendommens og -integritetens ukrenkelighet. Avskaffelse av renter, blodhevn og privat avstraffelse. Å behandle kvinner godt, rettferdige arveregler og rettferdig fordeling av goder. Koranen og profetens eksempel skulle tjene som lovens basis og veiledning i alle aspekter av livet.

Da Muhammed kom tilbake til Medina ble han syk. Et par uker senere trakk han sitt siste pust, vel vitende at han hadde fullført oppgaven han hadde fått – å overlevere budskapet fra Gud til menneskeheten.

Muhammed førte en ren monoteistisk religion til framgang, han organiserte en disiplinert stat fra kaotiske tilstander og etablerte fred der alle kriget mot alle. Han underviste et harmonisk samspill mellom det åndelige og det verdslige. Han etterlot seg et nytt, rettferdig, lovsystem hvor alle innbyggere i staten sto like for loven, hvor religiøs toleranse var så stor at ikke-muslimske innbyggere i den islamske staten nøt fullt rettslig selvstyre. Når det gjaldt statskassen satt Koranen opp prinsippene for forvaltning og vidde større oppmerksomhet til de fattige enn til noen andre. Viktigst av alt: Profeten Muhammed satt et edelt eksempel til etterfølgelse, og praktiserte til fulle det han sa til andre.

Kilder:
Safi ur-Rahman Mubarakpuri, Al-Raheeq al-Makhtoum (The Sealed Nectar), Riyadh: Darussalaam

Abdul Hamid Siddique, The life of Muhammad, Beirut: Dar El Fath 

Muhammed Hamidullah, Introduction to Islam, Paris: Centre Culturel Islamique

Lings Martin, Muhammad His Life based on the Earliest Sources, London: Allen&Unwin

 
Skriv ut siden


Islam i norge
Moské [89]
Halal kjøtt [3]
Organisasjon [5]
Restaurant [5]
Begravelsesbyrå [1]
Forlag [1]
Nettbutikk [1]
Annet [3]
Annonse
Islam-torget
Nyhetsmail
Hvis du vil motta nyhetsmail fra Islam.no, registrer deg her.

Navn:
 
Epost:
 
Annonse
Annonse

Annonse

Siden 17.09.2003 er du gjest nummer:
free page hit counter

Annonse
Islam-torget
Annonse
Copyright © Islam.no
All rights reserved
Alle henvendelser:
post@islam.no
Den Islamske Informasjonsforeningen
Postboks 4637 Sofienberg
0506 Oslo
Hvem er vi?
Om islam.no
Design by:
Inspiral design