Torsdag, 14.11.2019 - 17. Rabi' Awwal 1441 h.

Et nærmere blikk på profeten Muhammad

Et nærmere blikk på profeten Muhammad

Vi har hørt at Muhammad var profet, statsoverhode, samfunnsreformator og religionsstifter. Han har utvilsomt hatt stor innflytelse på verdenshistorien, men hva vet vi om personligheten hans og hvordan var han i dagliglivet? Artikkelen er basert på hadith, berettelser om det Muhammad sa, gjorde og godtok, fra klassiske islamske kilder.

Vi har hørt at Muhammad var profet, statsoverhode, samfunnsreformator og religionsstifter. Han har utvilsomt hatt stor innflytelse på verdenshistorien, men hva vet vi om personligheten hans og hvordan var han i dagliglivet?
Artikkelen er basert på hadith, berettelser om det Muhammad sa, gjorde og godtok, fra klassiske islamske kilder.

Utseende
Muhammed var litt høyere enn gjennomsnittet, muskuløs i armer og ben og hadde varsomme fingre. Håret hans var langt og tykt og ansiktstrekkene avbalansert med en lang, tynn nese, stor munn og pent plasserte tenner. Kinnene hans var tynne og han hadde et behagelig smil. Øynene var store og svarte med en anelse brunt. Skjegget hans var tykt, og det sies at da han døde i en alder av 63 år var det 17 grå hår i det. Han var hverken spesielt lys eller mørk i huden.

Han hadde en bestemt gange, og gikk så fort at andre fant det vanskelig å holde tritt med ham. Ansiktet hans var vennlig, men noen ganger når han satt i dype tanker kunne det gå lange stunder uten at han sa et ord, men han sørget alltid for å ha noe å gjøre. Han snakket ikke med mindre det var nødvendig, og når han snakket var det alltid saklig uten innpakning eller tankesprang. Det hendte at han understreket det han sa ved å gjenta det sakte slik at alle fikk det med seg. Latteren hans var som oftest mest et smil, men noen ganger lo han så godt at de skinnende hvite tennene hans kom til syne. Han passet på å holde følelsene sine under kontroll. Når han ble irritert snudde han seg bort eller ble stille og når han ble glad slo han blikket ned. (Tirmidhi).



Klesdrakt

 
Klærene Muhammed brukte bestod som oftest av en tunika, bukser, et klede drapert over skuldrene og en turban. Ved sjeldne anledninger senere i livet tok han på seg penere klær for å møte utenlandske delegasjoner(Ahmad m.fl.).

Kledet hans var lappet på flere steder. Han hadde veldig få ekstra klær, men holdt dem upåklagelig rene. (Bukhari). Han likte også at andre brukte enkle og rene klær. En gang så han en mann som tok på seg skitne klær og bemerket: "Hvorfor kan han ikke vaske dem?" (Abu Dawud). Ved et annet tilfelle traff han også en mann som gikk i skitne klær, og spurte ham om han hadde noe inntekt. Da mannen svarte bekreftende sa Muhammed : "Når Allah har velsignet deg med Hans gaver, bør fremtoningen din reflektere det."

Han pleide alltid å praktisere prinsippet: "Renhet er en del av troen".



Levevis
Muhammeds hus var ikke mer enn en hytte av tørket leire med tak av flettede palmeblader dekket av kamelskinn. Han hadde egne rom for hver av konene bygget av liknende materialer. Hans egen del var møblert med en pute fylt med palmeblad, et dyreskinn på gulvet, et taunett, et vannskinn og noen våpen. Dette var alle hans jordlige eiendeler i tillegg til en kamel, en hest, et esel og et stykke land han fikk en gang mot slutten av livet. (Bukhari, Muslim, Abu Dawud). En gang så noen av følgesvennene at en matte av palmeblader som han sov på satt merker på kinnet hans, og ønsket å gi ham en mykere seng. Han avslo høflig og sa: "Hva skal jeg med materielle goder? Min tilknytning til dette livet er som en reisende som tar en kort hvil under skyggen av et tre, og så drar videre." Amr ibn al-Harith, Muhammeds svigerbror, sa at da Profeten døde etterlot han seg ingen penger, slaver eller eiendom untatt et muldyr, våpnene sine og et stykke land han hadde testamentert bort til samfunnet. (Bukhari).

Han rådet folk til å leve enkle liv. Selv praktiserte han stor avholdenhet i alle materielle saker. Selv da han praktisk talt hersket over hele Arabia levde han et nøkternt liv på grensen til asketisme. Kona hans Aisha sa at det var knapt en dag i livet han spiste to hele måltider (Muslim). Da han døde var det ingen mat i huset hans bortsett fra noen byggkorn som var til overs fra en sekk han hadde kjøpt fra en jøde ved å pantsette rustningen sin (Bukhari).

Han hadde erklært alle almisser gitt av folket som ulovlig for seg selv og sin familie. Dette var han så nøye på at han aldri ville ansette noen medlemmer av sin egen familie som skatteinnsamler.


Manerer og personlighet
"Ved en nåde fra Gud er du overbærende mot dem. Hadde du vært streng og hardhjertet, ville de skilt lag med deg. Så tilgi dem, be om tilgivelse for dem, rådfør deg med dem i saker. Og når du har bestemt deg, sett din lit til Gud. Gud elsker dem som setter sin lit til Ham." (Oversettelse av Koranen 3:159)

Om seg selv sa Muhammed : "Allah har sendt meg som en apostel slik at jeg kan være et eksempel for dere på perfeksjon i karakter, gode manerer og høyverdig opptreden" (Malik, Ahmad).

Av natur var han alltid snill og godhjertet, alltid var han tilbøyelig til å være tilgivende og overse andres feil. Høflighet og gode manerer, barmhjertighet og ømhet, enkelhet og ydmykhet, sympati og oppriktighet er noen av nøkkelordene som beskriver hans karakter. For å oppnå rettferdighet kunne han være bestemt og urokkelig, men som oftest var urokkeligheten hans iblandet generøsitet. Han hadde tiltalende manerer som vant følgesvennenes hjerter og sikret deres hengivenhet. Selv om han var Allahs budbringer og hersker på jorden fant man aldri tegn på overlegenhet i ham, oppriktig ydmykhet var vevet inn i hjertet hans. Han pleide å si: "Jeg er Allahs Profet, men jeg vet ikke hva som vil skje med meg til slutt." (Bukhari).

I en av preknene hans som tok sikte på å vekke gudsfrykten i folk og minne dem på regnskapets dag sa han: "O folk av Quraish, forbered dere på livet etter døden, jeg kan ikke redde dere fra Allahs straff; O Bani 'Abd Manaf, jeg kan ikke redde dere fra Allah; O 'Abbas sønn av 'Abd al-Muttalib, jeg kan ikke beskytte deg heller; O Fatima datter av Muhammed, selv deg kan jeg ikke redde." (Bukhari).

Han pleide å be: "Å Allah! Jeg er bare en mann. Hvis jeg sårer noen på noen måte, tilgi meg og ikke straff meg." (Ahmad).

Han tok alltid høvisk imot folk og viste respekt for eldre mennesker. Han sa: "Å ære et eldre menneske er å respektere Allah".

Han nektet ikke engang å vise godhet til dårlige mennesker. En gang kom en person til huset hans og ba om tillatelse til å få komme inn. Profeten sa til den som skulle åpne døren for ham at dette var ikke noen god mann, men han skulle få slippe inn. Da han kom inn og var i huset ble han vist full gjestfrihet. Da han gikk sa Aisha: "Du mislikte ham, men allikevel behandlet du ham så bra." Profeten svarte: "For Allahs åsyn er den et dårlig menneske som ikke oppfører seg høflig og folk skyr hans selskap på grunn av hans dårlige manerer" (Bukhari).

Han var alltid den første til å hilse på andre, og trakk aldri hånden sin tilbake fra et håndtrykk før den andre mannen trakk tilbake sin. Hvis noen ville si ham noe snudde han seg aldri bort før de var ferdig å snakke (Abu Dawud, Tirmidhi). Han likte ikke at folk skulle reise seg for ham og pleide å si: "La ham som liker at folk skal reise seg til ære for ham se seg om etter en plass i ilden" (Abu Dawud). Selv reiste han seg imidlertid alltid opp når noen respekterte mennesker kom til ham. Han reiste seg for eksempel for ammen som hadde oppdratt ham da han var liten og brettet ut sitt eget teppe for henne. Fosterbroren hans ble vist den samme æren. Muhammed unngikk alltid å sitte på æresplassen under samlinger til den grad at folk som kom hadde vanskelig for å finne ham og måtte spørre hvem som var Profeten . Ganske ofte ble han utsatt for uflidde beduiners gruff og uhøfligheter, men han ble adri fornærmet av det (Abu Dawud).

Han pleide å gå og besøke de fattigste av de fattige og oppfordret alle muslimer til å gjøre det samme. Han satt sammen med de stakkarsligste folk, og pleide å si at rettskaffenhet alene var kriteriet for om ett menneske er bedre enn et annet. Han inviterte alltid folk hjem til seg, være det slaver, tjenere eller de fattigste troende for å delta i hans magre måltider (Tirmidhi).

Når han besøkte noen hilste han alltid først og ba så om tillatelse til å komme inn. Han rådet folk til alltid å følge denne etiketten og ikke bli irritert hvis de ikke kunne komme inn, for personen de ville besøke var sannsynligvis opptatt og mente ikke noe vondt (Tirmidhi).

Det fantes ikke noe husarbeid han anså som nedverdigende å delta i. Aisha forteller: "Han deltok alltid i husarbeidet. Til tider reparerte han klærene sine og skoene sine og kostet gulvet. Han melket, stelte og matet dyrene og handlet mat til husholdningen" (Bukhari). Han nølte aldri med å lette arbeidsbyrden for andre, spesielt hjalp han foreldreløse og enker. En gang var det ingen menn igjen i familien til Kabab Bin Arat, så Muhammed gikk selv hver dag til huset hans og melket kyrene for familien (Ibn Saad).


Daglige gjøremål
Profeten Muhammed organiserte tiden sin nøye i forhold til kravene som ble stilt til ham i forhold til:
1. Tilbedelse
2. Offentlige anliggender
3. Personlige anliggender

Etter den tidlige morgenbønnen før soloppgang ble han sittende i moskeen og resitere lovprisning og bønn til solen stod opp og flere folk samlet seg. Så henvendte han seg til dem og snakket. Etter prekenen snakket han med folk hver for seg, spurte hvordan det gikk med dem og spøkte og lo med dem. Dette var også tiden da skatter og innsamlede midler ble delt ut. (Muslim, Tirmidhi). Han ba igjen før han gikk hjem og beskjeftiget seg med husarbeid. (Bukari, Muslim, Tirmidhi). Til den tidlige ettermiddagsbønnen gikk han tilbake til moskeen, hørte på folks klager og problemer og ga dem råd og trøst. Etter ettermiddagsbønnen besøkte han hver av konene sine, og Etter kveldsbønnen samlet hele familien seg på ett sted og spiste middag sammen. (Muslim). Så snart nattbønnen var gjort, leste han noen surer fra Koranen, og før han gikk og la seg ba han: "Å Allah, jeg dør og lever med ditt navn på mine lepper". Da han sto opp pleide han å si: "All takk og ære til Allah som har gitt meg liv etter død og til Ham skal vi vende tilbake."

Han pusset tennene sine fem ganger for dagen, før hver av de daglige bønnene. Etter midnatt sto han opp for å be tahajjud, frivillig bønn, som han aldri gikk glipp av en eneste gang i sitt liv. (Bukhari).

På fredagen pleide han å holde preken etter den ukentlige samlingsbønnen. Han ble aldri irritert hvis noen avbrøt ham for noe under prekenen. Det er fortalt at en gang, mens han holdt fredagsprekenen, kom en beduin til ham og sa: "Jeg er en reisende, og jeg vet ikke noe om min religion." Muhammed gikk ned til ham og forklarte islam for ham før han fortsatte prekenen (Tirmidhi). Ved en annen anledning kom barnebarnet hans, Hussain, som fremdeles var liten, tumlende mot ham midt i prekenen. Muhammed gikk ned og tok ham opp på fanget og fortsatte å snakke til forsamlingen (Tirmidhi).


Tillit til Allah
Muhammed formante folk til å stole på Allah. Hele livet hans var et sublimt eksempel på akkurat det. I ensomheten i Mekka, midt i forfølgelse og fare, i motgang og prøvelser og foran fiendenes sverd i slagene ved Uhud og Hunain står fullstendig tillit og fast tro på Allah fram som det dominerende kjennetegnet på hans liv. Selv om han stod foran store farer mistet han aldri håpet og tillot aldri seg selv å bli uproporsjonalt opphisset. Muhammeds onkel, Abu Talib, kjente følelsene til Quraish-stammen da Muhammed begynte sin oppgave. Han visste hvor langt de ville gå, og ba ham om å forsake kallet, men Muhammed svarte rolig: "Kjære onkel, ikke døm etter min ensomhet. Sannheten vil ikke stå lenge uten støtte. Hele Arabia og utover det vil en dag støtte dens sak" (Ibn Hisham, Sirat al-Rasol). Da Quraish ble mer truende bønnfalt Abu Talib nevøen sin om å gi opp, men svaret var: "Å onkel, om så de satte solen i min høyre hånd og månen i min venstre, vil jeg sannelig aldri gi opp denne saken før Allah gjorde klar sin vilje dertil, eller jeg stryker med i forsøket." (Ibid.).

Det var denne tilliten til Allah som gjorde at Muhammed fikk mot til å utføre bønnen sin åpenlyst ved Kabaen, rett ved løvens hule – stammehøvdingene i Mekka. Quraish samlet seg der en dag og planla å gjøre ende på livet hans når han kom for å be. Muhammeds unge datter Fatima kom til å høre dem og løp gråtende for å advare sin far. Han trøstet henne, gjorde den rituelle renselsen og gikk til Kabaen som vanlig for å be. Da han kom ble de som planla å drepe ham grepet av forvirring, og ingenting skjedde (Ahmad).

Da han skulle flykte til Medina ba han fetteren sin, Ali, om å ligge i sengen hans og sa til ham: "Ikke vær redd, ingen vil kunne gjøre deg noen skade". Selv om fiendene hadde omringet huset gikk han rett ut mens han leste versene fra Koranen: "Vi har satt et skille foran dem og et skille bak dem, og slik har vi dekket dem så de ikke ser". (Oversettelse av Koranen 36:9).

I slaget ved Uhud, da baktroppen til hæren fra Mekka hadde slått hardt til i muslimenes rekker stod Muhammed fast som et fjell og slo tilbake selv om han hadde fått flere skader og blodet rant. Da Abu Sufyan hånet muslimene ved å rope: "Seier til Hubal!" (Hubal var en av avgudene deres), ba Muhammed Omar om å rope tilbake: "Allah er vår venn og beskytter, dere har ingen beskytter eller venn Allah er Størst, Mektig" (Ibn Hisham, Sirat al-Rasol).
Rettferdighet
Muhammed ba folk om å være snille og rettferdige. Som øverste dommer og mekler, som menneskenes leder, som statsoverhode for en gryende makt, som reformator og apostel var han alltid involvert i menneskene og deres anliggender. Han måtte stadig takle uvennskap og krigende stammer. Å vise rettferdighet overfor den ene innebar risiko for å fornærme den andre. Allikevel gikk han aldri bort fra rettferdighetens vei. Når det gjaldt rettferdighet gjorde han aldri forskjell på troende eller ikke-troende, venner eller fiender, rik eller fattig. Mange beretninger er rapportert om slike hendelser, men vi skal bare gjengi noen få her:

Sakhar, en stammehøvding, hadde ytt Muhammed stor hjelp i beleiringen av Ta'if, og Profeten følte seg naturlig i takknemlighetsgjeld til ham. Snart etter ble Sakhar anklaget for to forhold: Mughira anklaget ham for å ha holdt tanten hans tilbake ulovlig, og Banu Salim anklaget ham for å ha okkupert en av vannkildene deres. I begge tilfellene ble Sakhar funnet skyldig, og dømt til å gjøre opp for seg. (Abu Dawud).

Abdullah bin Sahal, en av Muhammeds følgesvenner, var satt til å samle inn leie fra Jødene i Khaibar. Fetteren hans Mahisa slo følge med ham, men ved Khaibar hadde de gått hver sin vei. Abdullah ble overfalt langs veien og drept. Mahisa dro tilbake til Profeten og rapporterte tragedien, men siden ingen øyenvitner kunne finnes, sa ikke Muhammed noe til jødene om saken, og betalte blodpenger til Abdullahs familie fra statskassen (Bukhari, Nasa'i).

En kvinne av Makhzom-familien, som hadde gode forbindelser, ble funnet skyldig i tyveri. Noen folk av høy rang og familie ba om at hun allikevel skulle bli frikjent. Profeten Muhammed nektet å gå med på kravet, og viste misnøye mens han sa: "Mange samfunn ødela seg selv ved å kun straffe de fattige og overse de høytståendes forbrytelser. Ved Allah, hvis min datter, Fatima, hadde utført denne forbrytelsen ville hånden hennes blitt kuttet av. (Bukhari).

En gang mens Muhammed delte ut krigsbytte flokket folk seg så tett rundt ham at de til slutt begynte å falle over ham. Han dyttet dem tilbake med stokken sin for å komme seg opp, og forårsaket en liten kul på en av mennene. Han var så lei seg for dette at han sa til mannen at han kunne få ta stokken og slå ham tilbake for å gjøre opp for det, men mannen svarte: "Å Allahs budbringer, jeg tilgir deg." (Abu Dawud).

I løpet av sykdommen som ble Profetens dødsårsak, mens en gruppe mennesker samlet seg i huset hans, sa Muhammed at hvis han skyldte noe kunne vedkommende gjøre krav på det, hvis han hadde skadet noens person, ære eller eiendom kunne vedkommende kreve erstatning nå, mens han fremdeles var i denne verden. Gruppen ble helt stille. En mann kom fram og gjorde krav på noen få dirham som ble betalt tilbake med det samme. (Ibn Hisham, Sirat al-Rasol).


Muhammed som ektemann
Muhammed viste stor respekt og omsorg for kvinner og anså dem for å være likeverdige med mennene foran Gud. Han forsvarte ofte kvinners rettigheter og var en kjærlig, ansvarsfull og hjelpsom ektemann. Profeten sa at: "Den beste av de troende er de som er best i moralsk fremferd, og de beste av dem er de som er best mot sine kvinner." (Tirmidhi).

Han sa: Velsignet være Ansar-kvinnene, de lot aldri sjenerthet stå i veien for å søke kunnskap om islam."

Da han hadde trukket seg tilbake i moskeen i slutten av ramadan for å konsentrere seg om bønn og tilbedelse, lente han hodet sitt mot sin kone, Aisha, og hun børstet og vasket håret hans. (Bukhari, Muslim).

Allahs profet var heller ikke flau for å leke og ha det morsomt sammen med familien sin. Han sa: "All moro man har er bortkastet tid bortsett fra tre ting: Bueskyting, å ride inn en hest, og å leke med sin kone. Disse tre tingene er ikke noe annet enn sann (tillatt) moro. (Ahmad).

Muhammeds kone, Aisha, sa at: "Allahs budbringer og jeg vasket oss av det samme karet med vann. Vi plasserte det mellom oss, (og kappet om å nå vannet først). Han klarte alltid å ta vannet først, helt til jeg sa: "La meg få litt! La meg få litt!" (Bukhari og Muslim).

Hun forteller igjen at: "Da jeg var ung, før jeg la på meg så mye, var jeg og Allahs budbringer på en reise. Han ba følgesvennene sine dra i forveien, og ropte på meg og sa at vi kunne løpe om kapp. Jeg slo ham. Etter det gikk det en god stund før han spurte om vi skulle løpe om kapp igjen. Senere gikk jeg opp i vekt og glemte alt om at jeg hadde slått ham i kappløpet. På en annen reise da jeg var med ba han igjen følgesvennene om å dra i forveien og spurte om vi ikke skulle løpe om kapp. Jeg hadde som sagt glemt alt om den første gangen og sa: Hvordan skal jeg kunne løpe om kapp med deg så tung som jeg er?" Men han sa at vi måtte gjøre det, så vi kappløp, og denne gangen vant han. Han begynte å le hjertelig og sa at det var en seier til ham og en seier til meg." (Ahmad, Abu Dawud og Nasa'i).

Muhammed var slik at han ofte gjorde små, men betydningsfulle, ting i hverdagen som tegn på kjærlighet. Aisha, forteller at: "Samtidig som jeg hadde menstruasjonen drakk jeg av en kopp, og deretter tok Allahs budbringer koppen, og plasserte leppene sine akkurat der hvor mine hadde vært på den, og drakk. Det hendte også at jeg tok et stykke kjøtt på bein, tok en bit og la det ned. Så tok Allahs budbringer det samme stykket og spiste fra det mens han satt leppene sine på samme plass som mine." (Muslim).

Han rådet til å la kyss og vakre ord være forspill før ekteskapelig samkvem, og sa at: "Hvis en mann har samleie med sin kone må han være ærlig med henne. Hvis han blir tilfredsstilt før henne bør han vente til hun også får sin tilfredsstillelse": (Abu Ya'la).


Barn
Muhammed var spesielt glad i barn og pleide ofte å delta i barnslig lek sammen med dem, med stor innlevelse. Han lekte med barna som kom tilbake fra Abyssinia og prøvde å snakke abyssinsk med dem.
Han pleide ofte å holde ett av de små barnebarna sine under bønnen i moskeen, og en dag da alle ba, ble Profeten værende så lenge i posisjonen med pannen mot bakken at folk ble redd for at han hadde dødd der og da. Det viste seg at det ene barnebarnet hans hadde klatret opp på ryggen hans, og Muhammed ville ikke flytte på seg før gutten hadde gått ned selv, i frykt for at han kunne velte over og skade seg.
Han hadde for vane å la barn få ride på kamelen hans hver gang han kom tilbake fra en reise (Bukhari).
Han bar ofte barn på armene, lekte med dem og kysset dem. En av følgesvennene husker tilbake på sin egen barndom og forteller: "Da jeg var liten pleide jeg å plukke dadler ved å kaste steiner på palmetrærene. Noen tok meg med til Profeten , som rådet meg til å plukke opp dadler som allerede lå på bakken, og ikke kaste steiner på trærene. Så klappet han meg på hodet og velsignet meg" (Abu Dawud).
Likeverd
Muhammed ba folk om å sky ideer om rasemessig, familiær, eller andre former for gradering basert på verdslige kriterier. Vi har allerede nevnt at han satt i lag med alle slags mennesker på like betingelser, han delte maten sin med slaver, tjenere og de aller fattigste på samme duk og at han nektet å ta i mot privilegier, og jobbet som en vanlig arbeider. Det er imidlertid to hendelser som kan noteres her:

Ved en anledning red Muhammed på kamelen sin over et vanskelig terreng, og følgesvennen Uqba bin Amir var med. Etter å ha ridd et stykke ba han Uqba om å sitte på kamelen, men Uqba tenkte at det ville være lite respektfullt overfor Profeten . Men han insisterte, og Uqba tok imot tilbudet. Profeten selv gikk til fots, ettersom han ikke ville tynge dyret med for mye vekt (Nasa'i).

I løpet av en hvilepause på en reise delte følgesvennene arbeidet med å tilberede maten mellom seg. Muhammed tok på seg oppgaven med å samle ved til bålet, en av de mest utakknemlige oppgavene man kunne få i det golde ørkenterrenget. Følgesvennene ba om at de skulle gjøre det, og at han ikke trengte å ta det bryet, men han svarte: "Det er sant, men jeg liker ikke å tilegne meg selv noen utmerkelse. Allah liker ikke den som anser seg selv som bedre enn sine følgesvenner."


Godhet mot dyr
Muhammed snakket ikke bare om å vise godhet til våre medmennesker, men til alle levende vesener. Han sa: "Elsker du din Skaper? Så elsk dine medskapninger først." Han forbød den vanlige praksisen med å kutte av halen og manen på hester, å brennmerke dyr på ømtålelige steder, og å ha hester stående oppsalet uten nødvendighet (Muslim). Hvis han så at noen dyr var lastet for tungt eller ikke fikk nok mat, tok han tak i eieren og sa: "Vis gudsfrykt i måten du behandler dyrene dine på" (Abu Dawud).

En av følgesvennene kom en gang til ham med noen små fugleunger han hadde fanget i et klede og sa at moren deres hadde sirklet over dem hele tiden. Han fikk beskjed om å gå og sette ungene tilbake i samme busken hvor han hadde fanget dem (Abu Dawud m.fl). På en reise samlet en noen fugleegg til mat. Fuglens såre skrik og flaksing trakk til seg Muhammeds oppmerksomhet, og han ba mannen sette eggene tilbake (Bukhari).

Da den muslimske hæren var på vei til Mekka for å overta byen kom de forbi en tispe med valper. Profeten Muhammed ga ikke bare ordrer om at hundene ikke skulle forstyrres, men satt også opp en vakt for å se til at ingen plaget dem. Han sa: "Det er sannelig himmelsk belønning for enhver godhet mot dyr."


Kjærlighet til fattige og arbeidsfolk
Muhammed påbød muslimene å behandle de fattige godt og hjelpe dem ved å gi fattigskatten, zakat. Monopol på handel o.l. er forbudt i islam og Muhammed sa at: "Det er vanskelig for en som er tynget av rikdom å klatre opp den bratte veien som leder til velsignelse." Han verken forbød eller frarådet å tjene penger og anskaffe eiendom, men insisterte på at det måtte erhverves med ærlige og lovlige midler, og at en del av det skulle gå til de fattige. Han rådet muslimene til å: "Gi arbeideren sin lønn før svetten hans tørker."

Han frarådet tigging og sa: "Allah er nådig med den som tjener til livets opphold ved å arbeide. Hvis noen tigger for å øke på inntekten sin, vil Allah minske den, og den som har mat nok for en dag, for ham er det forbudt å tigge." Til sin kone sa han: "Å Aisha, elsk de fattige og la dem komme til deg, så vil Allah la deg komme nær seg selv." (Bukhari).

En mann fra Medina, Ibad bin Sharil, kom en gang i den situasjon at han sultet. Han gikk inn i en frukthage og plukket seg noe frukt for å spise. Hageeieren banket ham opp og rev av ham klærene som straff. Den fattige mannen klagde til Profeten , som irettesatte hageeieren og sa: "Denne mannen var uvitende, du skulle ha hjulpet ham ut av sin uvitenhet, han var sulten, og du skulle ha gitt ham mat." Mannen fikk klærene sine tilbake, og i tillegg ble det gitt ham en del korn" (Abu Dawud).

En skyldner, Jabir ibn Abdullah, ble plaget av kreditoren sin når han ikke kunne betale tilbake gjelden på grunn av at daddelavlingen hadde feilet. Muhammed gikk med Jabir til kreditoren og ba på hans vegne om å gi ham mer tid til å betale tilbake gjelden. Kreditoren var ikke villig til å gå med på det. Muhammed ble med Jabir til oasen hvor han hadde palmene sine, og fikk se med egne øyne at avlingen virkelig var dårlig. Igjen gikk han til kreditoren og ba for skyldneren, men uten noe bedre resultat. Så gikk han og tok seg en hvil før han nok en gang gikk og ba om utsettelse for Jabir, men kreditoren stod på sitt. Da gikk Muhammed til palmehagen og ba Jabir plukke dadlene. Som Allah ville, ble ikke dadlene bare nok til å betale gjelden, men Jabir fikk til og med litt til overs." (Bukhari).

Profeten pleide å be: "Å Allah, la meg være fattig i mitt liv og min død, og la meg gjennoppstå blant de som er fattige."

Konklusjon
Alt i alt var Muhammeds personlighet slik den kom til syne gjennom nære relasjoner og daglige gjøremål en stor grunn til at han ble så høyt elsket som han var, og fremdeles er av muslimer verden over. Kildehenvisningene i teksten refererer til hadithsamlinger.