Fredag, 22.11.2019 - 25. Rabi' Awwal 1441 h.

Islams andre khalifa - Omar ibn al-Khattab

Islams andre khalifa - Omar ibn al-Khattab

Omars khilafa kan utvlisomt beskrives som en oppsiktsvekkende periode i islams historie. Omar elsket og fryktet Allah, og fulgte profetens sunna ned til minste detalj.

Omars khilafa kan utvlisomt beskrives som en oppsiktsvekkende periode i islams historie. Omar elsket og fryktet Allah, og fulgte profetens sunna ned til minste detalj. Under hans styre vokste islam til en verdensmakt. Han var ikke bare en gudfryktig muslim, men også en glimrende strateg og en administrator uten like. Han styrte etter sharia, sikret intern og ekstern trygghet for folket, bygde ny infrastruktur og grunnla det islamske utdanningssystemet.

Familiebakgrunn
Omar ibn al-Khattab, måtte Allah være fornøyd med ham, ble født i Adi-klanen av den store stammen Quraish. Familien hans henger sammen med profetens i den åttende generasjonen. Khattab, Omars far, praktiserte stammens religion og avgudsdyrkelse med stor hengivenhet. Han lå ofte i dyp konflikt med sin halvbror Zaid, som tok avstand fra alt dette og insisterte på å tilbe Abrahams Gud.

Etter som tiden gikk, døde de to mennene, men da Muhammed (måtte Allah velsigne ham og gi ham fred), fikk sine åpenbaringer, var Zaids sønn, Sa’id, en av de første til å akseptere islam. ’Omar og Sa’id var på talefot, ettersom Sa’id hadde giftet seg med ’Omars søster Fatima. Hun hadde også blitt muslim, men turde ikke å fortelle det til sin bror, som fulgte i sin fars fotspor og var en av islams argeste motstandere. Mange i familien til Omars kone ble også muslimer.

Omar var kjent ved sitt kunya ”Abu Hafs”, og ble senere gitt tittelen al-Faroq av profeten (fvmh). Detaljene i hans tidlige liv er ikke kjent, men det er overlevert at han var en berømt bryter og taler i sin ungdom. I tillegg til å være en energisk og modig person med et sterkt temperament og streng karakter, var han snill med sine egne. Han arbeidet som handelsmann, og var en av de få i Mekka som kunne lese og skrive før islams komme.
Omar blir muslim
Omar var først profetens og islams svorne fiende, og angrep muslimenes fred, sikkerhet og religion ved enhver anledning. Da han oppdaget at slavepiken hans var blitt muslim, slo han henne nådeløst for å tvinge henne til å si fra seg troen, men hun nektet. En dag kom Abu Bakr forbi og fikk se hva som skjedde. Han kjøpte fri piken og reddet henne fra mishandlingen.

I det sjette året etter den første åpenbaringen møttes Muhammed (fvmh) og hans følgesvenner en dag i et hus i Mekka. Omar fikk høre om møtet. Han samlet alle lederne av Quraish for å velge en frivillig som skulle myrde Allahs budbringer. Omar ble enstemmig valgt. Han gikk av sted med løftet sverd, klar til å utføre oppdraget.

På veien traff han Nu’aym ibn Abd Allah, som spurte hvor han hadde tenkt seg med sverd i hånd? Omar svarte at han skulle drepe Muhammed (fvmh). ”Ved Allah”, svarte Nu’aym, ”Du lurer deg selv. Tror du Banu Manaf vil la deg gå fri hvis du dreper deres sønn? Da bør du heller ta deg av din egen familie først, siden både din søster og svoger har blitt muslimer”. Da han hørte dette, gikk Omar resolutt til sin søsters hus. Fatima og mannen hennes satt og hørte på en tredje person resitere den siste åpenbaringen fra Koranen da Omar banket hardt på døren. De ble redde da de hørte hvem som kom, og prøvde å gjemme bort gjesten og bladene de leste fra. Omar kom inn og spurte: ”Hva var den syngingen jeg hørte her innenfra”? Begge nektet for å ha hørt noe, og da ble Omar rasende. Han sa at han visste om deres forræderi mot forfedrenes religion, og at de var blitt Muhammeds tilhengere. Først slo han ned svogeren sin, og vendte seg deretter mot søsteren som hadde prøvd å stoppe ham. Omar slo henne så hardt at hun falt til gulvet og blødde alvorlig fra ansiktet. Dette gjorde at paret mistet all frykten de hadde for ham. ”Ja, vi er muslimer”, sa de, ”gjør som du vil med oss, for vi er fast bestemt på å dø med troen i behold”.

Da Omar så motet deres, og hva han hadde gjort med sin kjære søster, skammet han seg og roet seg ned. Han ba om å få se hva de hadde lest. Fatima sa at han ikke kunne få røre Koranen før han hadde vasket seg og gjort seg ren. Omar vasket seg, og leste versene på det lille bladet med skrift. Det var begynnelsen av sura Ta Ha. Da han nådde verset: "Jeg er Allah. Det er ingen gud unntatt Meg. Så tjen Meg, og forrett bønnen til Min ihukommelse." (20.14), ble han slått av anger over det han hadde gjort, Han var dypt rystet av budskapets edelhet og skjønnhet, og utbrøt: ”Dette er sannelig Allahs ord! Ta meg med til Muhammed!”.

Da kom plutselig den tredje personen fram fra gjemmestedet sitt og sa: ”Gode nyheter, Omar: Profetens bønn har blitt hørt. I går kveld ba han Allah om å styrke islam med enten deg eller Omar ibn Hisham”. Omar gikk fra søsterens hus, og rett til stedet der Allahs budbringer hadde samlet følgesvennene sine. ”Omar, hva bringer deg her”? Spurte Muhammed (fvmh). ”Jeg har kommet for å akseptere islam”, svarte han. Ropene av ”Allahu Akbar, Allahu Akbar” fylte luften, og muslimene gledet seg over at Omar nå var deres bror i islam.
Jihad for islam
Omar ibn al-Khattab kjempet i nesten alle de store slagene mens Muhammed (fvmh) levde: Badr, Uhud, Ahzab, Khaibar, Hunain og Tabuk, hvor han donerte halvparten av alt han eide for Allahs sak.

Under Uhud-slaget, da muslimene led nederlag var Omar med i den beskyttende ringen rundt profeten, og gjemte seg sammen med ham i høydene over slagmarken. Quraish håpet at Allahs budbringer (fvmh) var død, og poeten Abu Sufyan stilte seg opp i nærheten av stedet der Muhammed (fvmh) og følgesvennene gjemte seg og sa: ”Krig kommer skiftevis, og dette er en dag for en dag. Opphøy deg, Å Hubal! Gjør din religion fremgangsrik!” Da ba profeten (fvmh) Omar om å svare og si: ”Allah er den Høyeste, den Øverste Majestet, vi er ikke like, våre falne er i Paradiset, mens deres er i Ilden.” Abu Sufyan kjente igjen stemmen og sa: ”Omar, jeg ber deg ved Allah, har vi drept Muhammed”? ”Nei, ved Allah”, svarte Omar, ”i dette øyeblikk hører han alt vi sier”. ”Jeg tror deg” sa Abu Sufyan og snudde seg for å gå, ”for ditt ord er sannere enn Ibn Qam’ias”.
Omars styre
Omar tok over som khalifa etter Abu Bakr den 22 Jumada al-Thani 13 år e.H. (23. August 634 e.Kr.). Han forble alltid tro mot profetens eksempel, og hans forgjengers politikk. Med sitt karakteristiske energiske pågangsmot og stramme fastholdenhet til sunna, la han de mektige persiske og bysantinske rikene under islams styre. Hans tid åpnet for islams gullalder, som innbefattet Persias fall, erobringen av Syria og Egypt, og kontroll over Jerusalem

Omars første ord til folket som khalifa var: ”Å Allah, når jeg er streng, gjør meg mild. Når jeg er svak, gi meg styrke. Araberne er som trassige kameler, jeg vil streve for å lede dem på den rette vei”.

Muslimene hadde kalt Abu Bakr for ”khalifat ar-rasool Allah”, Allahs budbringers forvalter. Siden det ville bli for langt å kalle ’Omar for ”Allahs budbringers forvalters forvalter”, fikk han tittelen Amir al-Mo’minin, de troendes Leder.
Persia faller
Den persiske keiseren sendte ut en enorm hær mot det muslimske riket under den berømte general Rustams kommando. Omar sendte ut en styrke på tilsammen 9000 mann for å møte dem. Først vant muslimene et par mindre slag, og Persias general ble bekymret. I sin entusiasme etter å møte fienden tok lederen for den islamske hæren en altfor rask avgjørelse som endte med et stor tap hvor styrken ble redusert til 3000 menn. Nyheten om tapet kom som et sjokk for Omar. Han sendte ut forsterkninger, og muslimene lyktes til slutt å bekjempe perserne. I mellomtiden hadde Persias keiserinne blitt erstattet med en ung mannlig keiser. Han bestemte seg for å reorganisere grenseforsvaret og tok igjen kontrollen over noe av det landet muslimene hadde vunnet. Omar erklærte jihad over hele landet og ville selv lede hæren mot Persia. Shura-forsamlingen rådet ham fra det, og en annen kjent kriger, Sa’ad ibn Abi Waqqas, ble gitt den store æren. Da han dro ut fikk han følgende råd fra Omar: ”Allah bekjemper ikke ondskap med ondskap, men Han bekjemper ondskap med godhet. Alle mennesker, i høy eller lav stilling er like foran Ham. Allahs velvilje kan kun vinnes gjennom å tjene Ham. Husk at profetens sunna er den eneste riktige måten å gjøre noe på. Du setter ut på et avgjørende oppdrag som kun kan gjennomføres ved å følge Sannheten. Innprent gode vaner i deg selv og de som følger deg”.

Den muslimske hæren slo leir ved Qadisiya, og en utsending dro til Persias hoff med et budskap til keiseren: ”Persere! Vi inviterer dere til Fredens Vei (islam). Hvis dere aksepterer den blir dere våre brødre, og vi vil etterlate Allahs bok, Qur’anen, hos dere slik at dere kan finne veiledning i å følge Hans forordning. Hvis dere avviser dette Hellige Budskapet må dere betale Jizya (sikkerhetsskatt). Det tredje alternativet, hvis dere avviser begge de to ovennevnte forslagene, vil bli sverdet, hvis dere hindrer oss i å spre dette budskapet”. Keiser Yezgird ble besatt av sinne over denne talen. Han skrek tilbake: ”Dere kommer fra ørkenen og lukter som geiter og sauer, og våger å fortelle keiseren av Persia hvem han skal tilbe!” Han fikk en kurv fylt med jord som han tømte over utsendingene, som dro tilbake til leiren med budskapet.

100 000 menn ble sendt mot muslimenes hær, men general Rustam kjente kampviljen deres, og var innstilt på å forhandle. Tre dager på rad fikk han mulighet til å akseptere de samme betingelsene som var satt fram for keiseren, men nektet. Han tilbød muslimene penger, makt og velstand for å gi opp krigen, men til ingen nytte. Til slutt ble han sint og svor på at han skulle drepe dem alle som en. Ved daggry neste morgen angrep perserne, og muslimene kjempet tappert mot overmakten. Det ble et vanskelig slag mot en fem ganger så stor hær som i tillegg hadde elefanter som trampet gjennom muslimenes rekker. Etter fire dager fant muslimene ut at de kunne skremme elefantene ved å tvinne stoff om kamelene sine, og ved et angrep lykkes de i å drepe general Rustam. Da flyktet resten av soldatene, og muslimene hadde vunnet.

Keiseren flyktet fra hovedstaden, og profetens syn om at ”En gruppe muslimer vil innta det hvite palasset til Keiseren av Persia”, ble oppfylt.
Syria og Jerusalem
Etter at Damaskus, Homs og flere andre byer hadde falt, ba romerne keiser Heraklius om hjelp mot muslimene. En stor hær ble sendt ut, men tapte i slaget ved Yarmuk. I følge historikeren Tabari ble hundre tusen romere drept i slaget, mens muslimenes tap talte tre tusen mann.

Da Antioka og andre strategisk viktige byer i det bysantinske riket var under muslimenes kontroll, beleiret Khalid ibn al-Walid og Abu Ubaida Jerusalem. Folkene i byen, som hadde hørt om de bysantinske styrkenes nederlag tilbød en fredsavtale på betingelse at khalifaen selv kom for å skrive under den. Etter å konsultert Shura-rådet aksepterte Omar betingelsen og dro til Jerusalem.

Da Omar kom til byen var klærne hans slitt, og tjeneren hans red på den ene kamelen de hadde tatt med. Kommandørene i byen red ut for å møte ham i sine nye prangende klær og kapper. Da Omar så dette ble han sint. Han kastet småstein på generalene sine og sa: ”Har dere forandret dere så mye på disse to årene? Den eneste måten å lykkes på er å følge profetens sunna”.

Ved en anledning sa han:"Vokt dere for overflod av kveg som vil gjøre livet enkelt for dere, like mye som dere vokter dere for å ikke adlyde Allah. I mine øyne bør velstand fryktes like mye som synd, siden det kan lede til uante grader av ødeleggelse i mennesket ved alle fristelsene det inneholder.”

Avtalen i Jerusalem ble signert av Omar, og innbyggerne i Jerusalem ble garantert at deres liv og eiendom var sikret. De fikk ha templene og kirkene i fred og sikkerhet, og alle byens folk fikk følge sin tro uten forstyrrelser.

I år 16 e.H. ble byens porter åpnet for muslimene. Omar tok byen i øyesyn, og da tiden for bønn var inne tilbød de kristne ham å be i kirken deres. Han avslo i frykt for at fremtidige generasjoner skulle bruke det som påskudd til å ta over kirkene til kristenfolket. Derfor ba han på kirketrappen istedet, men ikke før han hadde gitt biskopen et skriftlig løfte om at trappen aldri skulle brukes til kollektiv bønn for muslimer, eller til å rope muslimene til bønn i framtiden.

Omar la grunnsteinen til en moske i Jerusalem kjent som Omars moske, på stedet hvor profeten Jakob hadde mottatt Allahs åpenbaring, og hvor Salomos tempel var bygget. Han deltok selv i arbeidet med å bygge moskeen.
Hungersnød og Egypt
I det 17-18 året etter hijra ble nordlige Arabia og Syria plaget av alvorlig tørke, og folket led hungersnød. Omar sørget for å få sendt tre store skip lastet med korn fra Egypt, som delvis hadde kommet under khalifatets styre. Han delte personlig ut kornet blant de sultende, og avstod fra alle typer god mat. Da det begynte å gå nedover med helsa ble han rådet til å spise skikkelig, men svarte: ”Hvis jeg ikke smaker lidelse, hvordan skal jeg da kunne føle med andres lidelse”?

Egypt var på denne tiden en mektig provins av det bysantinske riket, og utgjorde en trussel for sikkerheten til Hijaz, det nordlige Arabia. Romerne la planer for å gjenvinne territoriene de hadde tapt til muslimene, og ville angripe gjennom det nordlige Egypt. Muslimene måtte handle for å unngå angrepet, og tok kontroll over hele Egypt. I disse dager var det tradisjon å ofre en ung og vakker jomfru til Nilen hvert år for å unngå tørke. Omar forbød straks denne skikken. Samme året ble det mindre vann i Nilen enn vanlig, og folket forberedte seg på hungersnød. Guvernøren av Kairo sendte bud om hjelp fra khalifaen som svarte med dette brevet: ”Fra Omar, Allahs tjener og muslimenes Amir til Nilen, Egypts elv. Hvis du renner av egen vilje trenger vi deg ikke. Hvis du renner ved Allah den Allmektiges vilje ber vi til Ham om å la deg fortsette å renne”. Nilen flommet over sine bredder, og egypterne forstod at det var Allah som styrte vannet, og ikke elven selv. Slik ble det satt en stopper for en umenneskelig hedensk skikk, og folket i Egypt omfavnet islam helhjertet.
Khalifaens personlighet
De to mest fremtredende egenskapene til Omar var hans taqwa, gudfryktighet, og kjærlighet til profeten (fvmh). Han var kanskje streng med andre, men strengere med seg selv. Han tillot seg bare å ta så mye i lønn fra statskassen at familien hans knapt overlevde på pengene. Omar var en av de mest rettferdige og ærligste lederne i islams historie. Under hans styre var alle like for loven, khalifaen inkludert. Da han skulle møte i retten en gang for å forsvare seg mot en klage, ville dommeren reise seg av respekt for ham, med det ville ikke Omar tillate. Slik viste han i praksis at det ikke var noen forskjell på ham og andre mennesker.

Omar hadde for vane å gråte mens han gjorde salah, eller hørte på resitasjon fra Koranen som beskrev Paradiset og Ilden, overveldet av kjærlighet til Allah og frykt for Hans straff. Noen ganger tilbrakte han hele natten i bønn og gråt.

Hans overbevisning om Allahs enhet var urokkelig. En gang da han gjorde hajj som khalifa gikk han for å kysse den svarte steinen slik Muhammed (fvmh) hadde gjort. Mens han gjode det sa han: Jeg vet at du bare er en stein, du kan ikke gjøre noen skade eller gagn. Hvis jeg ikke hadde sett Allahs budbringer kysse deg, ville jeg aldri ha gjort det”. Slik var hans sterke troskap til islams prinsipper og profetens eksempel.

Omar var interessert i poesi og ved noen anledninger diktet han vers som viste hans subtilitet og talent på dette området. I tillegg var han en stor islamsk jurist og lærd, ekspert i å utlede lover fra Koranen og sunna, og flere bind med bøker som inneholder hans fatawa er samlet sammen. Han innledet ijtihad-prosessen, og i løpet av sin regjeringstid løste han mange vanskelige disputter.
Invitasjon til islam: Dawa
Alle krigene og slagene som ble utkjempet i løpet av Omars regjeringstid, var kun rettet mot dem som aktivt prøvde å hindre muslimene i å utføre sin plikt til å spre islams budskap, eller var en trussel mot staten og folkets sikkerhet. Omar sørget alltid for å instruere hærene sine i å invitere folk til islam før man måtte ty til konfrontasjon. Ingen krig ble noensinne kjempet uten først å gi folk muligheten til å akseptere islam, og da kun hvis muslimene ble hindret i å spre Allahs budskap til folket.

Islam ble vist ved praksis og gode eksempler. De muslimske soldatene levde et islamsk riktig liv, og da innbyggerne på forskjellige steder fikk se deres oppførsel og hengivenhet til Allah, ble de tiltrukket til islam. Noen ganger omfavnet hele byer, og regimenter av fiendenes hær islam. Omar sørget strengt for at ingen ble tvunget til å bli muslimer. Gjennom hans brev, råd og taler til folk, innprentet han i muslimene at den eneste måten å spre islam på, er den samme måten Allahs budbringer gjorde det.
Regjering
Omar ibn al-Khattab utformet den første staten basert på et islamsk administrasjonssystem. Som administrator er det vanskelig å finne hans like. Khalifatets grunnlover var basert ene og alene på islam. Ingen avgjørelser ble tatt uten å først tas opp i shura-rådet. En gang sa Omar til rådet: ”Jeg vil ikke at dere følger noe som oppstår av mine egne lyster”, og sa at han kun skulle adlydes så lenge han selv adlydet Allah og Hans budbringer.

Khalifaens holdning til ikke-muslimer var meget tolerant. Ingen fikk plage eller trakassere dem eller hindre dem i deres tro. De av dem som ønsket å emigrere fikk trygg reise til grensen av riket og kompensasjon for all eiendom de etterlot seg.
Folkets rett til å kritisere styret
Mange tror at friheten til å kritisere staten og statslederne har oppstått i Europa i moderne tid. Tvert i mot var denne praksisen høyst levende i det islamske systemet, og blant annet på Omars tid sto folk fritt til å kritisere sin khalifa uten frykt for represalier. Omar gjorde dette prinsippet klart for muslimene i denne talen: ”Hør folk! Jeg er kun en forvalter av deres eiendom og rikdom ... Hadde jeg vært rik, ville jeg ikke ha tatt noen lønn for mine tjenester. Hvis jeg trenger noe skal jeg ikke ta mer enn nødvendig. Venner! Dere har rettigheter over meg, og dere har anledning til å hevde rettighetene deres til enhver tid. En slik rettighet er at dere ikke tillater meg å anvende jizya eller krigsbytte uriktig. Dere har rett til å være trygge på at de fattige, de trengende og de uføre blandt dere får utbetalt (fra staten) det de trenger for å leve. Dere har rett til å være trygge på at rikets grenser er sikret og at dere er utenfor fare”.

En dag samlet Omar folket og spurte dem: ”Hvis jeg ikke følger sharia, hva vil dere gjøre”? En beduin reiste seg og svarte med sint stemme: ”Omar! Da vil vi rette deg opp som vi retter piler til buene våre”! Det svaret var Omar godt fornøyd med. Ved et annet offentlig møte reiste en mann seg og sa: ”Frykt Allah, Omar”! Folk prøvde å hysje ham ned, men Omar svarte: ”La ham snakke, han kan fritt si det han mener. Hvis folk ikke sier det de mener, er de ubrukelige, og hvis ikke vi hører på dem er vi også ubrukelige”. Kvinner hadde samme anledning til å kritisere der de fant det nødvendig. Da Omar foreslo at det skulle settes en øvre grense på brudegaven (mahr), reiste en tildekket kvinne seg resolutt og sa ”Omar! Frykt Allah”! Omar forstod at han holdt på å gjøre noe som var i strid med profetens sunna, og takket kvinnen for formaningen.
Administrasjon
Før islam hadde den arabiske halvøy aldri hatt noen sentralisert administrasjon. Omar etablerte et utmerket system som virket som forbilde for senere muslimske styrer.

Khalifaen var statens leder. Før han tok noen avgjørelser ble de alltid drøftet i shura-rådet, som bestod av tre hovedinstanser: Permanente medlemmer, Generell rådgivende forsamling, og Råd for særskilte tilfeller. Alle møter åpnet med to raka’a frivillig bønn, og alle hadde muligheten til å si sin mening. Vanligvis ble saker avgjort ved enstemnig avgjørelse, men hvis khalifaen vurderte noe til å gå imot islams interesser hadde han mulighet til å legge ned veto.

Staten ble delt inn i provinser, som hver hadde en hovedstad med sin wali (guvernør). Walien fungerte som hovedadministrator og vanligvis leder for de væpnede styrkene i hver provins. Etter ham fulgte: Staskassens forvalter, Statskassens innsamler, Politisjefen og Dommeren. Provinsene var delt inn i distrikter som igjen hadde sin administrerende statstjenestemann, kalt ”amil”. Alle guvernører og høyere embetsmenn i provinsene ble kalt inn til Mekka hvert år under hajj. Alle klager mot dem ble registrert og behandlet av khalifaen.

Alle guvernører, i tillegg til khalifaen, måtte være lærde i islam. De fylte roller som både administratorer, lærde og jurister. Khalifaen selv var statens religiøse overhode. Han ledet de fem obligatoriske bønnene og eid-bønnen i profetens moske i Medina, og den årlige pilegrimsferden til Mekka. Han avsa også juridiske avgjørelser basert på sharia, i samarbeid med en spesiell komite under et departement av jurister, justisdepartemenet. Guvernørene i provinsene hadde ansvar for å lede de fem bønnene i hovedstadens sentrale moske.

Dommerne (qadi) hadde fullt fritak fra deltakelse i den utøvende administrasjonen, og var fullstendig uavhengig provinsens guvernør. De fikk også utbetalt god lønn slik at de ikke skulle la seg friste av bestikkelser. Ved mange anledninger møtte khalifaen selv for dommeren for å forsvare seg i disputter.

Omar utformet den første politistyrken i historien for å holde lov og orden i riket. Han fikk også satt opp rastehus for reisende, og bygde mange nye byer, veier, broer, hager og vanningskanaler, og satte opp politistasjoner langs veiene. I løpet av Omars styre økte statskassens beholdning så mye at han måtte reorganisere hele oppbevaringssystemet. Skattkammere ble bygget i hver provins, og det ble oppnevnt embetsmenn til å forvalte det, og vakter som skulle beskytte det. Zakat-beholdningen ble bokført for seg, og delt ut i henhold til islamsk lov som beskrevet i Koranen og sunna. Landeiendomsskatt ble beregnet ut fra bøndenes inntekt, og foreldreløse var fritatt for skattebetaling. Jizya fra ikke-muslimske borgere ble betalt mot beskyttelsesgaranti og fritak fra militærtjeneste. Hvis muslimene ikke kunne garantere folkets sikkerhet, eller hvis en ikke-muslim tjenestegjorde i hæren, ble skatten betalt tilbake. Hvis en ikke-muslim var gammel eller ufør ble det statens ansvar å sørge for dem, og de var ikke skattepliktige. Omar selv deltok i å dele ut mat og penger til trengende, passe kameler for besøkende, og kona hans jobbet som jordmor for fattige. Forfatter og historiker Sir William Muir kommenterer i sin bok ”Caliphate”: ”Et folk som deler hele statens inntekter, erobringer og krigsbytte blant seg er et fenomen som sannsynligvis står uten sidestykke i hele verden”.

Noe av det mest bemerkelsesverdige Omar oppnådde i løpet av sin tid som khalifa var likevel organiseringen av de væpnede styrkene. Etter at Persia og mesteparten av Bysants var blitt deler av den islamske staten, stod bortimot en million soldater under hans kommando. Selv om Omar hadde erklært at enhver muslim var en soldat, og alle faktisk var rede til å kjempe for Allahs sak, var også en god del ikke-muslimer innrullert i hæren, i tillegg til folk av andre nasjonaliteter som hadde blitt muslimer. En ordinær hær ble opprettet, og alle ble oppfordret til å melde seg frivillig til militærtjeneste. For første gang i historien ble innrullerte og frivillige kategorisert i separate registre for både regulære og sivile forsvarsstyrker. Alt militært personale fikk utbetalt lønn og dekket alle utgifter for seg selv og familien. En kodeks ble innført som sa at ingen soldat skulle være borte fra familien sin i mer enn fire måneder om gangen, og fikk permisjon for å besøke familien sin i henhold til dette. Et effektivt postsystem ble også etablert slik at alle kunne holde kontakt med hverandre i løpet av fraværet. Boligkvarterer ble bygget for soldatene hvor de levde i henhold til islamsk lov. Disse stedene ble senere sentra for islamsk lov og kunnskap, og spilte en stor rolle i å opprettholde islamsk identitet innenfor ikke-muslimske samfunn i tillegg til å vise islam ved eksempel til dette samfunnet.
En brå slutt
Onsdag den 27 Dhul Hijjah 23 år etter hijra, kom Omars tid som khalifa til en brå slutt. En persisk krigsfange , kalt Lo’lo’Firozi hadde klaget på herren sin, men Omar hadde funnet klagen ubegrunnet. Neste morgen da Omar gikk for å be i moskeen kastet Lo’lo’ seg mot ham og stakk Omar seks ganger og tok sitt eget liv før folkene rundt kunne overmanne ham. Khalifaen forstod at hans tid var kommet, og satt opp en komite med seks personer for å utnevne hans etterfølger. Så bad han Aisha om tillatelse til å gravlegges ved siden av Muhammed (fvmh), og hun aksepterte. Omar ibn al-Khattab døde neste morgen, 61 år gammel.

Omars khilafa kan utvlisomt beskrives som en oppsiktsvekkende periode i islams historie. Omar elsket og fryktet Allah, og fulgte profetens sunna ned til minste detalj. Under hans styre vokste islam til en verdensmakt. Han var ikke bare en gudfryktig muslim, men også en glimrende strateg og en administrator uten like. Han styrte etter sharia, sikret intern og ekstern trygghet for folket, bygde ny infrastruktur og grunnla det islamske utdanningssystemet. For å oppsummere oppnådde han grunnlaget og utførelsen av basisen for alle aspekter av administrasjonen av den islamske stat.