Tirsdag, 12.11.2019 - 15. Rabi' Awwal 1441 h.

Islams første khalifa - Abu Bakr al-Siddiq

Islams første khalifa - Abu Bakr al-Siddiq

”Ingen har vært en bedre følgesvenn for meg enn Abu Bakr” sa Allahs budbringer (fvmh) i sin siste tale til muslimene. Hele livet hadde han stått ved profetens side uten frykt for eget liv eller eiendom, og uten tanke for sitt rykte blant folk.

Ingen har vært en bedre følgesvenn for meg enn Abu Bakr” sa Allahs budbringer (fvmh) i sin siste tale til muslimene. Hele livet hadde han stått ved profetens side uten frykt for eget liv eller eiendom, og uten tanke for sitt rykte blant folk.
Hans eneste ønske var å tjene Allah og Hans budbringer (fvmh), og han ble godt belønnet for innsatsen. Abu Bakr (RA) var profetens beste venn på jorden, ble gravlagt ved hans side, og var en av dem som ble lovet paradiset.

Da Abu Bakr ble født, ga foreldrene ham navnet ’Abd al-Ka’aba, som betyr: Kabaens tjener. Senere, da han ble muslim, forandret Allahs profet (fvmh) dette navnet til ’Abdallah – Allahs tjener. Vi kjenner ham best ved navnet Abu Bakr. Dette er et kallenavn han fikk som ungdom fordi han var så glad i kameler, og navnet betyr ordrett ”den unge kamelens far”.

Abu Bakr hørte til en gren av Quraish-stammen. Han nøt respekt fra innbyggerne i Mekka både på grunn av sin ætt og fordi han var kjent for å være ærlig, snill, gavmild og pålitelig allerede da han var ung. I løpet av oppveksten arbeidet han seg fram til å bli en rik handelsmann. Abu Bakr og Muhammed (fvmh) var på samme alder og ble gode venner allerede da de var små. Dette vennskapet skulle vise seg å bli både livslangt og historisk.
Den første frie mannen som ble muslim
Abu Bakr stod alltid profeten (fvmh) veldig nær. Han kjente Muhammeds karakter bedre enn noen annen mann og visste hvor ærlig og pålitelig vennen hans var. Derfor var han blant de første som aksepterte islam da profeten (fvmh) begynte å invitere sine nærmeste til Allahs budskap.

En gang bemerket Muhammed (fvmh) selv at: ”Da jeg inviterte folk til islam trengte nesten alle betenkningstid før de ville svare, men ikke Abu Bakr. Da jeg presenterte Allahs budskap for ham aksepterte han det uten å nøle.”

Så snart Abu Bakr hadde blitt muslim begynte han å spre islams budskap blant andre. Noen av dem som aksepterte islam etter Abu Bakr invitasjon var: Uthman, Zubair, Talha og ’Abd al-Rahman bin ’Auf (RA). Alle disse mennene skulle senere vise seg å bli sterke støttespillere i kampen mot uvitenhet og vantro.

Muhammed (fvmh) gikk på besøk til Abu Bakr hver dag. De to satt og snakket sammen om hvordan de skulle spre islams budskap videre, og de gikk sammen til andre for å invitere dem til å tilbe Allah alene og bli muslimer. Hvor enn Allahs budbringer gikk i denne tiden, var Abu Bakr med ham.
Kjøpte slavene fri
Tiden gikk, og innbyggerne i Mekka behandlet muslimene mer og mer nådeløst. Spesielt var det en vanskelig situasjon for slaver som hadde blitt muslimer, men fortsatt var bundet til vantro eiere. Når slavene ikke ville si fra seg islam ble de torturert. For mange av dem ble døden den eneste trøst.

Abu Bakrs formue ble redningen for mange av de hjelpeløse slavene. Han kjøpte dem og ga dem friheten. En dag da Abu Bakr gikk forbi huset til ’Omayya bin Khalaf, fikk han se en slave som var lagt naken ut i sanden, i den brennende solen midt på dagen. Han ble pisket til blods, og fikk tunge steiner lagt på brystet til han nesten ble knust under vekten. Eieren, ’Omayya, sa at han kunne få slippe all smerten bare han anerkjente de gamle stammegudene. Allikevel fortsatte han å si: ”Allah er én, Allah er én”. Abu Bakr ble dypt rørt over dette synet, og spurte ’Omayya hvorfor han plagde den stakkars mannen så forferdelig. Han svarte: ”Hvis du synes synd på ham, hvorfor kjøper du ham ikke da”? Så forlangte han en skyhøy pris for den torturerte mannen. Abu Bakr kjøpte ham og satt ham fri på flekken. Denne slaven var Bilal, som ble en berømt sahaba, og den første muezzin (den som roper til bønn) i profetens moske.
Tittelen ”al-Siddiq”
I det tiende året etter at Muhammed (fvmh) mottok den første åpenbaringen, kom engelen Jibril til ham en natt, og sa at Allah ville at profeten (fvmh) skulle reise helt til den høyeste himmelen. Om morgenen da Muhammed (fvmh) fortalte folk om den spesielle reisen, benyttet fiendene hans anledningen til å gjøre narr. ”Se her”! Ropte de. ”For noe vås! Nå vil nok alle tilhengerne hans også le godt av dette tullet. Hvem kan vel tro på den slags drømmerier”? Imens kom Abu Bakr forbi og hørte alt oppstyret. ”Vet du hva slags nyheter vennen din har så tidlig om morgenen? Han sier at han reiste til den høyeste himmelen og snakket med den Allmektige Allah i natt. Kan du tro noe slikt”? ”Jeg tror på alt Allahs budbringer sier”, svarte Abu Bakr med det samme. Da Muhammed (fvmh) fikk høre om dette sa han: ”Abu Bakr er al-Siddiq”. Al-Siddiq betyr sannhetsvitnet – en som tror så oppriktig at han aldri tviler, at troen hans aldri rystes av noe.
Reisen til Medina
Da stammelederne i Mekka hadde bestemt seg for å gjøre ende på islam en gang for alle og drepe Muhammed (fvmh), befalte Allah at sendebudet Hans skulle flykte til Medina og slutte seg til de andre muslimene som allerede hadde dratt dit. Midt i den brennende middagsheten banket det på Abu Bakrs dør. Utefor stod Muhammed (fvmh). ”Jeg må dra til Medina i natt” sa han. ”Får jeg æren av å følge deg”? Spurte Abu Bakr ivrig. ”Selvfølgelig”, svarte vennen hans, ”gjør deg klar”. Abu Bakr var fra seg av glede. Han hadde ventet på denne dagen i månedsvis, og hadde allerede gjort klar to kameler akkurat for denne reisen. Allahs budbringer (fvmh) og Abu Bakr la ut på den farlige reisen sammen, og lå gjemt i Thaur-hulen i tre dager mens gjeteren til Abu Bakr samlet geiteflokkene sine utenfor hulen for å skjule sporene deres og forsyne dem med fersk melk hver dag. Abu Bakrs sønn kom og fortalte dem hva mekkanerne gjorde og hvor de lette etter dem, for folkene i Mekka gjorde sitt ytterste for å finne profeten (fvmh) og hans venn. En dag kom de helt opp ved hulen der de to lå gjemt, og Abu Bakr ble blek av skrekk ved tanken på at Allahs budbringer kunne bli drept, men Muhammed forsikret ham om at han kunne ta det rolig, for Allah var med dem.

Abu Bakr var med profeten (fvmh) i noen av de mest kritiske dagene i livet hans. Han visste hvor viktig oppgaven hans var, og gjorde alltid så godt han kunne for å hjelpe sin beste venn, Allahs budbringer.
Kjempet i alle Profetens slag
Abu Bakr deltok i alle slagene som profeten Muhammed (fvmh) måtte utkjempe, og utviste stor styrke. I slagene ved Uhud og Hunain sviktet motet til en god del av mennene, men Abu Bakr var en av dem som stod fast ved profetens side uten å vakle.

Tabuk-ekspedisjonen var profetens siste slag, og det var viktig med et positivt utfall. Han ba alle hjelpe til med forberedelsene så godt de kunne. Abu Bakr fant fram alle pengene og alle eiendelene han hadde, selv de få kjørlene som ble brukt til matlaging, og la alt ved Muhammeds føtter. ”Hva er dette”? Sa Allahs budbringer (fvmh). ”Har du ikke latt noe bli igjen til kona og familien din”? ”Jo”, svarte Abu Bakr, ”Allah og Hans budbringer”. Profeten (fvmh) ble veldig glad for dette svaret, og lot Abu Bakr få æren av å være fanebærer i det kommende slaget.
Profetens stedfortreder
Mekka falt 8 år etter hijra, og Kabaen var for første gang under muslimenes kontroll. Den ble renset for alle spor etter avgudsdyrkelse, men pilegrimsferden måtte også gjennom den samme prosessen slik at ingen lenger skulle følge uislamske ritualer. De vantro araberne hadde blant annet etablert en tradisjon hvor man skulle gå naken rundt Kabaen, i tillegg til andre hedenske skikker. Året etter satte muslimene ut på deres første hajj til en Kaba fri for avguder. Profeten selv (fvmh) var altfor opptatt med hendelser i Medina til å kunne delta, men satt Abu Bakr til å lede pilegrimsferden i sin plass. Ali (RA) ble også sendt med. Abu Bakr leste khutba (prekenen) for pilegrimsferden, så reiste Ali seg og leste Allahs befalinger som hadde blitt åpenbart angående avgudsdyrkerne. Fra det året av skulle de ikke lenger være tilatt å tre inn i den hellige Kabaen.

Helt siden Muhammed (fvmh) kom til Medina hadde han selv ledet alle bønnene i moskeen der. Da han ble alvorlig syk, og følte at han nærmet seg slutten av livet, ble han så svak at han ikke lenger klarte å gå bort til moskeen og lede bønnen. Allahs budbringer (fvmh) måtte utnevne noen til å fylle hans plass. Han gav Abu Bakr den store æren. Abu Bakrs datter, Aisha, som var gift med Muhammed (fvmh), mente dette ville bli for mye for den følsomme faren hennes. Han som gråt hver gang han leste Koranen! Hun ba profeten (fvmh) om å gi oppgaven til en annen, men Allahs budbringer (fvmh) ville ikke forandre på avgjørelsen.
Dermed ble det Abu Bakr som fylte den høyeste stillingen i islam, i løpet av profetens levetid.

På den siste dagen av sitt liv følte Muhammed (fvmh) seg plutselig bedre en liten stund. Det var tidlig om morgenen, og Abu Bakr ledet bønnen i moskeen. Profeten (fvmh) løftet på forhenget ved døren sin og så på muslimene som ba, med Abu Bakr som imam. Et smil lyste opp det bleke ansiktet hans. Hånden var for svak til å holde forhenget lenger, så han slapp det og la seg igjen, tilfreds med tanken på at muslimene var i gode hender.
Abu Bakr velges til Khalifa
Nyheten om at Muhammed var død kom som et sjokk for alle. Hvordan kunne det skje? Alle visste at han hadde vært syk et par dager, men at han skulle dø var simpelthen utenkelig. Det måtte være feil. Store mengder folk samlet seg i moskeen. Ingen visste hva de skulle gjøre. Det hersket total forvirring. Til og med Omar ble så overveldet av følelser at han dro sverdet sitt i fortvilelse og sa: ”Hvis noen sier at Allahs budbringer er død, hogger jeg hodet av dere”!

Abu Bakr hadde vært ute i et ærend, men kom tilbake til byen da de sørgelige nyhetene nådde ham. Han stilte seg i et hjørne av moskeen og begynte å rope ut til folk. Alle snudde seg mot ham, og han begynte sin berømte tale:

”Hør folk! Hvis noen av dere tilba Muhammed, så vit at Muhammed er død. Men dere som tilber Allah, vit at Han lever og vil aldri dø! La oss alle minnes Koranens ord:"Muhammad er bare et sendebud. Andre sendebud har gått bort før ham. Hvis nå han dør, eller drepes, vil dere da snu tvert om?”(Koranen 3.114)

Abu Bakrs tale var effektiv. På et øyeblikk var forvirringen borte. Ordene fra Koranen feide bort all usikkerhet og tvil fra folkenes hjerter, og de ble forberedt på å møte virkeligheten.

Det første problemet muslimene stod overfor var å velge en ny leder. Uten et statsoverhode kunne ikke ummaen fungere som den skal. Behovet var for presserende til å utsette avgjørelsen lenge. En utsettelse kunne bety kaos og oppløsning av alt Allahs budbringer hadde oppnådd.

De to store gruppene blant muslimene var Muhajirin (de som hadde flyktet fra Mekka) og Ansar (hjelperne i Medina). Ansarene samlet seg på en plass, og snakket om å velge en khalifa. Saad bin Abada, Ansarenes leder, reiste seg og sa at khalifaen burde velges blant dem og mange støttet ham. En mann reiste seg imidlertid og sa: ”Men hva med Muhajirin? De har kanskje større rett enn oss”? Da forelso en annen at man kunne velge to ledere, en fra Muhajirin og en fra Ansar. Abu Bakr fikk høre om møtet, og forstod nødvendigheten av å handle raskt for å unngå videre forvirring. Han tok med seg en del menn fra Muhajirin og gikk til møtet. Abu Bakr talte til forsamlingen og sa: ”Både Muhajirin og Ansar har gjort stort arbeid for islam, men det var de førstnevnte som aksepterte islam først og de stod alltid Allahs budbringer nære. Så Ansar, la khalifaen bli valgt blant dem”. En mann gjentok forslaget om å velge to ledere, og etter en kort diskusjon sa en av Ansarene: ”Hør Ansarer! Hvis vi har gjort noe for islam gjorde vi det for Allah og Hans budbringer. Vi gjorde det ikke for å forplikte noen til oss, og vårt arbeid bør ikke gjøres til et argument for å lede. Hør! Profeten tilhørte Quraish, og Quraish har en større rett til å fylle hans plass. Ved Allah, jeg finner det ikke riktig å krangle med dem over dette. Frykt Allah og ikke gå imot dem”. Alle ble stille en stund, og ble enige om å velge en khalifa fra Muhajirin. Så sa Abu Bakr: ”Venner, jeg mener at enten Omar eller Abu Obaida burde være khalifa. Velg en av de to herrene”. Da de hørte det, bykset de begge opp og utbrøt: ”Hvordan det, Siddiq? Hvordan kan noen andre fylle denne stillingen så lenge du er iblant oss? Du er den beste av Muhajirin. Du var med profeten i Thaur-hulen. Du ble satt til å lede bønnen i moskeen da han var syk, og salah er det viktigste i islam. Du er den som er best egnet til å være profetens etterfølger, så strekk ut hånden din slik at vi kan sverge troskapsed til deg”. Men Abu Bakr rakk ikke ut hånden. Omar så at nølingen kunne føre til en gjenåpning av hele spørsmålet, og det kunne enkelt skape store vanskeligheter. Han tok Abu Bakrs hånd selv, og sverget sin troskap til ham. Andre fulgte etter, og folk strømmet til for å avlegge sitt løfte om troskap til profetens etterfølger. Slik ble Abu Bakr valgt til khalifa ved muslimenes samtykke.
Den første talen
Dagen etter gikk Abu Bakr til profetens moske og tok imot folkets generelle troskapsed. Da dette var over talte Abu Bakr til muslimene som islams khalifa:

”O folk! Jeg har blitt valgt til deres leder, selv om jeg ikke er bedre enn noen av dere. Hvis jeg gjør noe godt, støtt meg. Hvis jeg gjør noe galt, rett på meg. Hør! Sannhet er ærlighet og løgn er uærlighet. De svake blant dere er mektige i mine øyne så lenge jeg ikke har gitt dem det de har krav på fra andre, hvis Allah vil. De mektige blant dere er svake i mine øyne så lenge jeg ikke har tatt fra dem det de skylder andre, hvis Allah vil.

Hør! Hvis et folk gir opp jihad for Allahs skyld, sender Allah vanære over dem. Hvis et folk blir illgjerningsmenn, sender Allah dem store prøvelser.

Hør! Adlyd meg så lenge jeg adlyder Allah og Hans budbringer. Hvis jeg ikke adlyder Allah og Hans budbringer er dere fri til å ikke adlyde meg”.

Slik gjorde han det klart at statsoverhodets makt er begrenset og at herskeren er underlagt loven på lik linje med alle andre, uten at noen trengte å spørre ham om det engang.
Alis utsettelse
Det tok seks måneder før Ali (RA) og en del av hans slektninger sverget troskapsed til Abu Bakr. Det var sannsynligvis på grunn av en mindre feide angående noe land ved Medina og Khaibar som profeten hadde etterlatt seg. Muhammeds datter, Fatima og hans onkel, Abbas gjorde krav på landområdene, men Abu Bakr holdt det tilbake siden Muhammed selv hadde sagt: ”Vi profeter kan ikke arves fra. Det vi etterlater oss er offentlig eiendom”. Fatima kjente ikke til dette utsagnet og mente hun var i sin fulle rett til å fremme kravet sitt. Hyklerne i Medina (munafiqun), som søkte å så splittelse mellom muslimene og svekke dem, benyttet anledningen til å spille på misforståelsene og nøre opp under uenighetene.

Abu Bakr og Ali var imidlertid like uselviske begge to. Da Fatima ble syk, gikk Abu Bakr til henne selv og klarte opp i misforståelsene. Etter at hun døde, seks måneder etter sin far, gikk Ali til Abu Bakr og sa: ”O Siddiq, vi innrømmer din posisjon, og misunner deg ikke det Allah har gitt deg. Men som slektninger av Allahs budbringer mente vi at khalifatet var vår rett. Du tok fra oss denne retten”. Disse ordene fikk Abu Bakrs øyne til å renne over av tårer, og han sa: ”Ved Allah, profetens slektninger er meg kjærere enn mine egne slektninger”. Dette tilfredsstilte Ali, og han gikk til moskeen og sverget troskapsed til Abu Bakr.
Usamas felttog
Noen uker før han døde hadde profeten utnevnt Usama bin Zaid til å lede et felttog mot Syria. Forberedelsene var allerede i gang da profeten ble alvorlig syk og døde. Felttoget ble holdt tilbake i et par uker, men noe av det første Abu Bakr tenkte på da han ble khalifa var å få ekspedisjonen av sted. Muhammeds død fikk en del folk til å tenke at islam kom til å dø med ham. Mange stammer hadde akseptert islam bare en kort stund i forveien, og var på ingen måte fast forankret i den nye troen. Store deler av dem viste nå tegn til å forlate islams favn. Abu Bakr hadde en vanskelig situasjon foran seg.

Noen av sahaba (profetens følgesvenner) rådet Abu Bakr til å holde troppene igjen siden de trengtes på hjemmefronten, men han ville ikke høre på dem. ”Hvordan kan jeg rulle sammen flagget som profeten selv foldet ut? Det er simpelthen utenkelig”. Andre mente Usama var for ung og uerfaren til et slikt oppdrag – han var under 20 år gammel. Dette forslaget gjorde Abu Bakr rett og slett sint. ”Hvilken rett har jeg”, spurte han, ”til å avsette en mann som Allahs budbringer har utnevnt”?

Så Usama begyntte på oppdraget sitt, og med seg på veien fikk han noen verdifulle råd fra Abu Bakr: ”Hør her: Ikke vær uærlig, og ikke bedra noen. Ikke skjul byttet du vinner. Ikke vansir noen. Ikke drep de som ikke kjemper mot dere: Gamle, barn og kvinner. Ikke sett fyr på daddelpalmene og ikke hogg ned frukttrær. Ikke slakt en eneste geit, ku eller kamel unntatt hvis dere trenger mat. Dere kommer til å møte på folk som har oppgitt denne verden og sitter i klostre. La dem være i fred”.

Felttoget var vellykket, og Usama var tilbake i Medina etter førti dager. Det beste resultatet av ekspedisjonen var allikevel kanskje at det var en tankevekker for de som trodde at islam hadde mistet sin makt og var i ferd med å dø ut. De fikk et klart bevis på at islam fremdeles kunne utfordre ett av de mektigste rikene i verden. Stammene som vaklet i troen ble overveldet, og noen av dem som faktisk hadde forlatt islam kom tilbake.
Uroligheter og falske profeter
Flere problemer var i vente. Landet var på randen av borgerkrig. De fjerneste provinsene som var underlagt islam hadde akseptert muslimsk kontroll så lenge det virket som den tryggeste veien å følge. De hadde ikke tilegnet seg noen kunnskap om islams sanne ånd og budskap, og i arhundrer hadde de ikke kjent noen utenforstående autoritet. De ville være fri som ørkenvinden og gjøre som de lystet, men islam presenterte dem for moralske lover som var skapt for å følges. Drikk og spill fra uvitenhetens tid var over. Ørkenens ville sjel gjorde opprør mot denne typen moralsk kontroll, og så muligheten til å kaste av seg islam da profeten (fvmh) døde.

Zakat, fattigskatten, irriterte stammehøvdingene mest av alt. De to og en halv prosentene de måtte betale av formuen sin ble riktignok brukt på stammens egne fattige, men like fullt var det mer enn de tålte. Hvis bare Medina ville slutte å kreve inn fattigskatten, skulle de fortsette å være muslimer. Det var budskapet mange av høvdingene gjorde kjent for khalifaen.

Samtidig kom en enda alvorligere trussel til syne. En del folk som hadde hørt om Allahs profet, men aldri satt seg inn i islam, så ikke på Muhammed som annet enn en hersker. De mest utspekulerte av dem ønsket seg en liknende karriere. ”Alt vi trenger å gjøre”, tenkte de, ”er å utgi oss for å være profeter og skaffe oss en tilhengerskare”. Slik håpet de å bli mektige og berømte. Snart opptsod det en hel hær av bedragere over hele Arabia som alle hevdet å være Allahs budbringere.
Vilje til handling
Situasjonen var alvorlig og måtte håndteres med stor omhu. Abu Bakr samlet den rådgivende forsamlingen for å høre deres meninger. Mange ønsket en langsom strategi. ”Det er ikke klokt”, sa de, ”å kjempe på alle fronter samtidig. Ignorer de som nekter å betale zakat for en stund, og la oss konsentrere oss om bedragerne først”. Abu Bakr svarte: ”Ved Allah! Hvis noen skylder en eneste geitekilling må de betale den. Hvis ingen støtter meg skal jeg kjempe alene. Ingen har lov til å forandre på Allahs befalinger”.

Etter å ha sendt stammehøvdingenes bud tilbake med denne beskjeden, organiserte Abu Bakr straks forsvar av Medina, for han ventet et forrædersk angrep fra de opprørske stammene. Da de angrep byen tre dager senere var muslimene klare og slo tilbake så sterkt at fienden flyktet hals over hode.

Et par dager senere var Usama bin Zaid tilbake i Medina, og Abu Bakr bestemte seg for å marsjere mot opprørerne i egen person. Folk ba ham om å ikke risikere livet, men han satte Usama som sin stedfortreder i Medina og dro avgårde. Khalifaen slo ned opprøret, og beviste dermed for mang en tvilende sjel at det var umulig å akseptere én del av islam og forkaste en annen.

Nå var tiden inne for å ta seg av de falske profetene. Usamas hær var uthvilt og klare til kamp. Abu Bakr delte den inn i ellve bataljoner som hver skulle marsjere mot én bedrager. Før de dro ble det sendt bud til alle bedragerne med advarsel om det forestående angrepet og forsikring om at de ville bli tilgitt om de kom tilbake til islam.
Musailma Løgneren
Musailma var den mest beregnende av alle bedragerne. Da han hørte at Muhammed (fvmh) lå for døden, sendte han et brev til ham som lød slik: ”Allah har latt meg ta del i ditt profetskap. La oss dele jorden mellom oss”. Allahs budbringer svarte ham: ”Til Musailma Løgneren! Jorden tilhører visselig Allah. Han gir av den til hvem Han vil av Hans tjenere.”

Profetens død ga Musailma den sjansen han trengte. Han samlet en stor hær. På sin vei traff hæren på en annen av bedragerne, en kvinne ved navn Sajah som også hevdet å være en av Allahs profeter. Musailma så en farlig rival i henne, og han ville ikke ha muligheten til å vinne over den mektige hæren hennes på slagmarken. Derfor bestemte han seg for å forføre henne, og Sajah gikk rett i fellen. Etter en kort stund giftet de seg, og de to hærene ble dermed slått sammen og lagt under Musailmas kommando.

Bataljonen under Ikrima bin Abu Jahl var sendt ut for å ta seg av Musailma, men hadde ordre om å vente på forsterkninger. Av håp om å vinne en større ære for seg selv, angrep Ikrima bedragerens hær før forsterkningene var på plass. Han led et stort nederlag. Nå ble Khalid bin Walids menn og enda en bataljon sendt mot Løgneren. Musailma kjempet voldsomt tilbake, og en av hans menn nådde helt til Khalids telt. Men Khalid holdt hodet kaldt og samlet muslimene til et siste angrep. Fienden ble overrasket av styrken i det plutselige angrepet og flyktet. Khalid fulgte etter Musalima helt til en befestet hage, hvor muslimene brøt portene åpen og Musailma og hans venner ble lagt under sverdet.
Khalid bin Walid
Abu Bakr hadde ikke mer enn ti tusen menn da han tok over som khalifa. Med denne lille styrken måtte han nedkjempe et landsomfattende opprør. Oppgaven så tilsynelatende umulig ut, men Abu Bakr løste den med en utrolig suksess. Mye av dette kan tilskrives hans urokkelige tro på Allah. ”Islam er sannhetens vei, åpenbart av Allah”, sa han, ”så Allah forsvarer den mot dens fiender”. Abu Bakr stolte mer på Allah enn han stolte på troppene sine, og resultatet viste at han gjorde rett i det.

Det var imidlertid en annen faktor i tillegg til hans sterke tro som hjalp Abu Bakr. Det var Khalid bin Walid, islams største general. Hans taktikk og mot fikk islams små styrker til å vikre ti ganger større. Følgene var utrolige. Med en håndfull tropper klarte Khalid ikke bare å overvinne alle fiendene inne i landet, men også å sikre Arabia fra fiender utenfra. Dernest erobret han hele Irak på ikke mer enn ellve måneder. Med en styrke på ti tusen mann slo de en hær som var tyve ganger så stor og hadde overlegne våpen og utstyr. Så marsjerte han mot Bysants styrker, og jagde dem på flukt. Alt dette skjedde i løpet av to år.

Khalid var ikke bare en stor erobrer, men også en førsteklasses administrator. Han så til at byer og territorier han vant ble skikkelig organisert og at ansvarlige fullmektige var satt inn for å løse konflikter og etablere ro og orden. Han forlot aldri en plass uten å være sikker på at alt dette var i orden.

Generalen var også særdeles godhjertet og rettferdig overfor folkene i landet. Hæren var under strenge ordre om å ikke skade bønder eller andre sivile. ”De er samfunnets virkelige styrke”, sa Khalid. ”De bør alltid behandles med godhet og respekt”. Dette var noe nytt for de erobrede folkene. De persiske og bysantisnke herskerne hadde vært ganske hardhendte med dem, og behandlingen de fikk av Khalid gikk rett til hjertet.

Mot dem som kjempet mot islam med våpen i hånd var imidlertid Khalid ubøyelig. De kunne få valget mellom å overgi seg eller kjempe til døden. Hvis de flyktet fra slagmarken forfulgte ham dem hvor enn de dro, helt til de enten tigget om nåde eller ble drept. Denne taktikken viste seg å ha en god effekt. Han ga dem ikke sjansen til å ta til våpen for andre gang. Islams styrker var for små til å kunne hanskes med gjentatte opprør.
Krig med Bysants
Nødvendigheten av militære operasjoner mot Bysants var allerede klar i profetens levetid. Abu Bakr var nødt til å gjøre noe med denne faren. I det trettende året ette hijra utrustet han en større hær som ble delt inn i fire bataljoner. Hver av dem skulle angripe forskjellige posisjoner ved grensen til Syria samtidig, for å hindre fienden i å kunne slå tilbake en enkelt av bataljonene med full styrke.

Keiser Herakles ville overgi halve Syria for å forhindre krig, men adelsmennene gikk ikke med på dette forslaget. Dermed ble det sendt fire gigantiske hærer mot muslimene. Kommandørene for islams hær ville slå sammen de fire bataljonene slik at de skulle virke større i deres egne øyne og dermed gi mot til mennene. Abu Bakr aksepterte forslaget, og skrev til dem: ”Muslimer kan aldri overvinnes på grunn av antallet. Men hvis deres egne synder overvelder dere, vil dere tape. Så la dere holde dere borte fra synder av alle slag”.

Bysants hær gjorde den samme manøveren, og nå sto muslimene overfor en hær på tohundreog førti tusen mann. Etter at Khalid bin Walid kom dem til unnsetning utgjorde de selv seksti tusen. Khalid ba om tillatelse til å lede muslimene, og det fikk han. Han satte i gang et angrep, og kampen ble hard. Etter en stund lyktes Khalids tropper å omringe fiendens kavaleri, som flyktet straks de fikk anledning. Da det bysantinske infanteriet hadde mistet dette skjoldet, trakk de seg bakover, men fjellene stengte for flukten. I desperasjon forsøkte de seg på veien til elven, men der druknet mesteparten på grunn av lenker de var bundet sammen med for å hindre dem i å flykte fra slagmarken. Muslimene hadde mistet tre tusen mann, mens den bysantinske hæren var slått sønder og sammen.

Under slaget hadde Khalid fått et brev fra Medina. Det fortalte at Abu Bakr hadde gått bort, og Omar (RA) hadde tatt over som khalifa. Han fikk også vite at Omar hadde avsatt ham som kommandør og utnevnt Abu Obaida bin Jarrah. Khalid leste brevet og overlot kommandoen til Abu Obaida, men nyheten ble ikke offentliggjort for å hindre å svekke muslimenes kampmoral. Khalid fortsatte likevel å kjempe så ivrig som noen gang før. Da slaget var avgjort ble nyheten gjort kjent. Noen sa: ”Hvorfor ble du ikke nedstemt i det hele tatt av denne nyheten”? ”Jeg kjempet ikke for Omar”, svarte Khalid. ”Jeg kjempet for Allah”.
Abu Bakrs siste sykdom, og valget av ny khalifa
Abu Bakr ble angrepet av en alvorlig feber som ikke lot seg behandle. Han innså at hans tid var inne. I disse siste dagene av livet plagdes Abu Bakr med tanken på islams fremtid. Han ville gjøre alt i hans makt for å sikre at slike splittelser og opprør som oppstod etter profetens død ikke skulle gjenta seg. Enhet var det viktigste.

Ettersom sykdommen skred fram tenkte han mer og mer på dette. Hvem skulle være khalifa etter han? Skulle han selv utnevne den han så som best egnet? Eller skulle han overlate det helt til folket? I tilfelle han gjorde det, ville krangler sannsynligvis oppstå som kunne riste rikets grunnvoller. Det var en altfor stor risiko, som Abu Bakr ikke var villig til å ta. Etter å ha tenkt nøye over saken bestemte han seg for å nominere Omar, og deretter legge forslaget fram for de ledende av Muhammeds følgesvenner. Etter en kort meningsutveksling ble alle enige om at Omar var et godt forslag.

’Uthman fikk i oppdrag å annonsere forslaget til folket: ”Dette er Abu Bakr, khalifa for Allahs profet, sin siste vilje. Den gjøres kjent for dere mens han gjør seg klar til å forlate oss og dra til den neste verden. Dette er tiden da en vantro begynner å tro og selv en synder begynner å sette lit til Allah. Jeg utnevner Omar ibn al-Khattab som deres styrer. Ved å utnevne han har jeg deres velferd fullt og helt tilstede i tankene. Jeg håper han vil være ærlig og rettferdig. Men hvis han forlater hans vei og blir urettferdig har jeg ingen kunnskap om det usette. Kun muslimenes velvære ligger meg for hjerte. Alle er ansvarlige for det de gjør”.

Da dette var annonsert ble Abu Bakr hjulpet opp på taket av huset sitt av to menn, og sa til folket: ”Mine brødre i troen: Jeg har ikke nominert noen av mine egne brødre eller slektninger som deres khalifa. Jeg har nominert den mest egnede iblant dere. Aksepterer dere ham”? ”Selvfølgelig”! Kom ropet tilbake fra hundrevis av tilhørere.

Abu Bakr kalt Omar til seg ved sykeleiet, og ga ham mange gode råd. Da Omar var gått løftet Abu Bakr hendene i bønn og sa: ”Herre! Jeg har tatt dette skrittet i muslimenes beste interesse. Jeg fryktet splid blant dem, derfor tok jeg dette valget, som Du best kjenner konsekvensene av. Etter å ha tenkt nøye over det, har jeg utnevnt en mann som er den mest oppriktige og ivrigste i å arbeide for folkets velvære. Jeg står ved terskelen til døden nå, så hjelp muslimene, min Herre, etter at jeg har gått bort. De er Dine tjenere. Deres framtid er i Dine hender. Å Herre, hold herskerne deres på den rette vei. Gjør Omar til en av de edleste khalifaer, og hjelp muslimene å hjelpe ham”.

Abu Bakr døde sekstitre år gammel, og ble gravlagt ved siden av Allahs sendebud. Han hadde bedt datteren sin om å ikke kjøpe noe nytt tøy for å svøpe ham i når han skulle legges i graven. Det gamle kledet hans var nok. Abu Bakrs siste ønske før han døde var at landet han eide skulle selges for å betale tilbake alt han hadde fått av statskassen i lønn som khalifa. Slik satt islams første khalifa et edelt eksempel på uselvisk tjeneste for islam. Han levde og arbeidet for islam til sitt siste åndedrag, og ba aldri om noen lønn i denne verden.
To år med Abu Bakrs styre
Abu Bakr var khalifa i ikke mer enn to år, tre måneder og ti dager. I løpet av denne korte tiden oppnådde han store saker for islam, saker som har plassert ham blant de største menn i vår historie. Da Abu Bakr tok over var islam begrenset til Arabia , og selv der var ikke posisjonen sikret. I mange deler av landet var ikke islam annet enn et navn. Det var ikke en levemåte for alle menneskene. Abu Bakr klarte å etablere stabilitet som sikret islam for alle.

En av grunnene til at han kunne gjøre dette, var hans urokkelige tro. Ingen vanskeligheter klarte å lede ham bort fra profetens vei. Usama var kanskje ung og uerfaren, men Abu Bakr ville ikke avsette ham, han var jo utnevnt av Allahs profet. Han sto overfor et landsommfattende opprør, men ville ikke utsette felttoget til Tabuk, profeten hadde jo gitt ordre om det.

Abu Bakr var like oppriktig som han var sterk i troen. Han levde opp til hvert ord han sa da han ble valgt til khalifa. Han var aldri annet enn Allahs tjener og Muhammeds stedfortreder, og folkets mest ydmyke tjener. Dette gjorde at han vant dyp respekt og kjærlighet fra alle lag av folket. Resultatet var at islam vant stabilitet i Arabia, og samlet nok styrke til å vokse utenfor landets grenser. Han slo tilbake mot to av de mest fryktede supermaktene i de dager, og åpnet veien til resten av verden.

Islam betyr fullstendig underkastelse til Allahs vilje. Profeten Muhammed viste ved sitt eksempel hvordan det målet kan nås. Han viste blant annet at statsmakten ikke skal brukes til å oppnå private goder, men til folkets beste. Abu Bakr var den første av følgesvennene som levde opp til dette eksempelet. Han fikk ikke noe personlig gevinst av å være khalifa. Han brukte de siste to årene av sitt liv i folkets tjenese, og satt ikke igjen med en eneste øre i lønn. Abu Bakr hadde mange sønner og nære slektninger, men valgte ikke noen av dem til stillinger i statens tjeneste, derimot valgte han dem han så best skikket til å utføre arbeidet. Han nominerte sin etterfølger, men tvang ikke valget sitt på noen. Han la forslaget fram for de mest kunnskapsrike personene tilstede, og når de hadde akseptert nominasjonen la han saken fram for folket.

Abu Bakr fortsatte profetens arbeid som statsleder, og måtte kjempe hardt for det. Han kjempet med en forbløffende styrke, og vi er ham stor takk skyldig for de store tjenestene han har gjort for islam.