Onsdag, 13.11.2019 - 16. Rabi' Awwal 1441 h.

Profeten og Bani Quraydha

Profeten og Bani Quraydha

Profeten og Bani Quraydha

  • 05.01.2010
  • Basim Ghozlan

Det er et kjent fenomen at de store mennesker gjennom historien har møtt både fiendskap og skepsis fra flere hold. Både vitenskapsmenn, sosiale forkjempere og religiøse ledere har fått sine porsjoner av fiender og misunnelse.

Det er et kjent fenomen at de store mennesker gjennom historien har møtt både fiendskap og skepsis fra flere hold. Både vitenskapsmenn, sosiale forkjempere og religiøse ledere har fått sine porsjoner av fiender og misunnelse. Dette til tross for de mange viktige bidrag de har kommet med til menneskeheten.
Profeten Muhammad (fvmh) er intet unntak. Han har fra første dag blitt møtt med motstand fra mektige stammeledere, religiøse grupper og konservative krefter som brukte alle midler for å stanse hans ord og for å kvele hans stemme.

Som et bidrag fra min side til en bedre forståelse av profetens personlighet, handlinger, holdninger og lære, skal jeg ta opp en del misforståelser og beskyldninger som til tider spres av media og komme med forklaring slik at bildet forhåpentligvis kan bli noe riktigere.

Hvorfor skal man bruke muslimske kilder til profetens historie?
Før man setter i gang å diskutere historiske hendelser må vi først minne om et viktig prinsipp når det gjelder kildehenvisninger. Historien kan som kjent verken dikteres fra filosofenes fantasier eller skrives av skjønnlitterære eksperter. Den eneste veien til historiske fakta er pålitelige kilder. Kilder som refererer til tidligere sammenlignbare kilder som igjen refererer til neste ledd helt til det ender ved førstehåndskilder, øyenvitnene. Vi må derfor legge alle kilder som ikke henviser til sine kilder, til side.

Kan vi stole på muslimske kilder?
I utgangspunktet er det ingen kilder som er hellige. Alle menneskelige kilder er utsatt for feil og mangler. Men vi må allikevel huske på at nedtegnelsene av profetens historie, i følge muslimens egen tro, er å anse som en del av religionen selv. Historien hans anses som hellig og må presenteres slik den er. Enhver forfalskning av hans historie er en alvorlig forbrytelse mot islams lære. Derfor har muslimene vært nøye med å ta med seg også ting som med første øyekast kan oppfattes negativt eller som kritikk. Se f. eks. (K. 33:21, K. 3:31 og K. 2:75, K. 5:67)

Det arabiske halvøya før profeten
Da profeten Mohammad (saaw) ble født levde folk på den arabiske halvøya og i verden for øvrig stort sett et barbarisk liv. Så barbarisk at man ikke hadde noe i mot å begrave sin egen nyfødte datter i ”ærens” navn. Individets lojalitet var til stammen, uansett om stammen begikk rett eller galt. Plyndring var en foretrukket forretningsmetode. Krig mellom stammer brøt ut for den minste bagatell. Noen slike kriger varte over 40 år og holdt på å utrydde begge stammene (som dahis walghabraa).

I denne tiden ble profeten Mohammad saaw født. I løpet av 23 år av sitt liv som profet var han ferdig med å skape et helt nytt samfunn og helt nytt og stabilt liv. Gårsdagens fiender hadde blitt brødre og søstere, de rike hadde begynt å vise omsorg for de fattige, de sterke hadde begynt å beskytte de svake, ingen hadde lenger mot eller lyst til å begrave sin nyfødte datter. Borgerkriger tok slutt og rettferdigheten hadde seiret over hele den arabiske halvøya.

Den store seieren over korrupsjonen og over maktmisbruk kom ikke gratis. Profeten måtte kjempe mot mange krefter og dette er en av dem:
Profeten og den jødiske stammen Bani Quraydha
I år 5 etter hijra og etter flere slag mellom muslimene og mekkanerne, bestemte ledelsen i Mekka seg for å ta et oppgjør med muslimene en gang for alle. De samlet ti tusen soldater og utstyrte dem så godt de kunne. Målet denne gangen var ingen spøk; de ville utrydde muslimene.

For å beskytte seg mot dette angrepet bestemte muslimene seg for å lage en grøft rundt hele Medina. En slik grøft ville hindre fiendtlige soldater til å komme inn i byen. Vi kan tenke oss hvor mye arbeid som måtte til for å lage en grøft rundt byen i en tid hvor gravemaskiner og lastebiler ikke var tilgjengelige. Med aktiv arbeidsinnsats og stort pågangsmot ble allikevel grøften klar i tide.

Men grøften omsluttet ikke hele byen, for på den ene kanten av byen bodde en jødisk stamme kalt Bani Quraydhah. Denne stammen levde i godt beskyttede festninger og hadde inngått avtaler med muslimene om å forsvare byen mot evt. angrep. Avtalen gikk ut på at muslimer ikke trengte å lage grøft rundt deres område og at de (Bani Quraydha) skulle hindre enhver fiende som ville angripe Medina fra denne siden.

Da soldatene fra Mekka kom fram til Medina ble de stoppet av grøften. Alle forsøk på å komme over den ble mislykket. Muslimene bevoktet byen i stor spenning og stor redsel. De var klare over at denne krigen gjaldt å vinne eller forsvinne.

Etter tre ukers beleiring gikk det rykter om at mekkanerne hadde inngått avtaler med Bani Quraydha om å storme byen fra deres områder. Dette spredte redsel og panikk hos muslimene. Byen var jo ikke bevoktet eller beskyttet fra denne kanten og en slik tillatelse fra Bani Quraydha ville ført til et blodbad uten like.

Muslimene sendte så en delegasjon til Bani Quraydhah for å få oversikt over situasjonen. Da de kom tilbake fortalte de at Bani Quraydha hadde brutt alle avtaler de hadde inngått med profeten, de benektet disse og hadde startet et samarbeid med fienden.

Slikt svik ble tatt meget seriøst av muslimene. Flere forsøk på å få stammen til å ombestemme seg ble mislykket.

Muslimens redning i denne vanskelige tiden var en ny konvertitt som meldte seg frivillig til profeten og sa at ingen visste om at han hadde blitt muslim. Han kunne derfor spille en god rolle. På eget initiativ begynte han å jobbe for å svekke tilliten mellom mekkanerne og Bani Quraydha. Denne oppgaven klarte han godt.

Mens forhandlingene fortsatt pågikk begynte naturen å ta del i krigen. Et kraftig uvær, sterk vind og regn tvang de fiendtlige soldatene til å gi opp planen og trekke seg tilbake.

Nå var det oppgjørets tid for muslimene. De angrep Bani Quraydha og omringet dem fra alle kanter. Det er ikke hevn det er snakk om, men å rydde opp for å sikre byen mot framtidige angrep. Krigen var på ingen måte over og muslimene var fortsatt truet.

Stammen ga seg etter flere ukers beleiring. De skulle nå stilles for retten tiltalt for forræderi og samarbeid med fienden i en krigssituasjon. Profeten lot deres tidligere allierte (al-’aws stammen) velge en dommer. Det var altså ikke profeten selv som satte seg som dommer. De valgte Sa’d Ibn Mu’ad, som var en av Bani Quraydhas allierte før islam. Sa’d kom så til en egenhendig dom som profeten ikke hadde hatt noen innvirkning på. Dommen gikk ut på at alle voksne mannlige medlemmer som deltok i dette forræderiet skulle henrettes. Antallet varierer fra kilde til kilde, men ligger mellom fire og åtte hundre personer. Profeten aksepterte dommen og de tiltalte ble henrettet dagen etter.

Slik blir historien gjengitt i de islamske bøkene.

Ja, dette er en tragisk hendelse. Jeg hadde ønsket at verken dette, eller slaget ved graven hadde skjedd, men jeg vil understreke følgende som må være med når man studerer denne historien:
  • Vi må huske at historien skjedde i en annen tid enn vi lever i. Denne tiden hadde helt andre tradisjoner når det gjeldt hvordan fiendtlige styrker og forrædere skulle behandles. Les f. eks. hva GT sier om liknende tilfeller.

  • De som ble henrettet var forrædere, som var innblandet i handlinger og planer der det forelå stor fare for å ende med et stort blodbad der muslimene kunne ha blitt totalt utryddet. Forræderi av denne typen har gjennom historien blitt idømt dødsstraff. Selv i dagens moderne samfunn er en slik dom også akseptert i de fleste land. Dette kan nesten sammenliknes med at en gruppe terrorister blir tatt med atombomber og har klare planer for å sprenge en hel by.

  • Hvis man tenker på hvilke alternativer profeten hadde dersom han ikke hadde godtatt dommen, ville man lett forstå at ingen av dem var fornuftig. Fengsel var for eksempel ikke mulig i datidens situasjon. Utvisning ville ha satt byens trygghet i fare, siden disse ville slått seg sammen med fienden og angrepet byen på nytt. Her må vi ikke glemme at det var personer av tidligere utviste grupper (Bani Annadhir) som, i utgangspunktet, hadde mobilisert mekkanerne til denne krigen. En slik ”tilgivelse” kunne lett endt med katastrofe.

  • Profeten har verken før eller etter undertrykt noen som bodde under hans kontroll. Alle ganger han hadde sjanse til å tilgi, tilga han. Både før og etter denne hendelsen viste han nåde og tilgivelse ovenfor tiltalte personer og grupper, selv om det i enkelte tilfeller var nærliggende å straffe.
Det kan også understrekes her at profeten i en senere anledning beleiret en annen jødisk stamme (Khaybar), og vant over dem uten at han drepte noen!

Det er også verdt å bemerke at profeten viste tilgivelse i en veldig spesiell situasjon, nemlig i åpningen av Mekka.

Da muslimene rettet kursen mot Mekka for å gjenåpne den, ga profeten en streng ordre til sine soldater om å ikke starte krig. Han gjorde alt han kunne for å unngå at menneskeliv går tapt. Da planen ble utført og muslimene inntok byen stod profeten ved siden av Ka’ba og talte til mekkanerne som, teoretisk sett, var å anse som gisler. Han spurte: Hva tror dere jeg skal gjøre med dere? De svarte ”Du er en sjenerøs bror og sønn av en sjenerøs bror”. Han sa ”Gå, dere er frie”. Profeten ga mekkanerne altså amnesti, helt betingelsesløst. Vi må huske at Mekka var den byen som torturerte ham og hans tilhengere, kriget mot ham i mange år og drepte mange av de forsvarsløse muslimene i starten av budskapet.

Forskjellen mellom tilgivelsen her og straffen ved Bany Quraydha var, slik jeg ser den, at ved åpningen av Mekka var muslimene rimelig trygge, mens de ved Bany Quraydha var i stor fare for et tilbakeangrep fra mekkanerne og regelrett utryddelse.