Onsdag, 13.11.2019 - 16. Rabi' Awwal 1441 h.

Profeten Ibrahim (fvmh)

Profeten Ibrahim (fvmh)

Profeten Ibrahim (fvmh)

  • 05.01.2010
  • Nora S. Eggen

Profeten Ibrahim (den arabiserte formen av navnet Abraham, fred være med ham) spiller en sentral rolle i de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. I den islamske tradisjonen målbærer fortellingen om Ibrahim (fvmh) islams etiske ideal om å adlyde og underkaste seg Allah Den opphøyde, i tro på og tillit til Ham.

Profeten Ibrahim (den arabiserte formen av navnet Abraham, fred være med ham) spiller en sentral rolle i de tre monoteistiske religionene jødedom, kristendom og islam. I den islamske tradisjonen målbærer fortellingen om Ibrahim (fvmh) islams etiske ideal om å adlyde og underkaste seg Allah Den opphøyde, i tro på og tillit til Ham.
Ibrahim (fvmh) var et strålende forbilde (se Koranen 60:4-6) som er levende tilstede i muslimsk tradisjon og fromhetsliv. Guttebarn gis hans navn, og profeten Muhammad (velsignelse og fred være med ham) selv valgte navnet Ibrahim til sin tredje sønn, som i likhet med de andre sønnene hans (Qasim og ‘Abd Allah) imidlertid døde i tidlige barneår. Muslimene nevner også Ibrahim i hver salah – tidebønn, når de ber Allah velsigne og bevare Muhammad og hans familie slik Han velsignet og bevarte Ibrahim og hans familie. Den palestinske byen Khalil, på hebraisk kalt Hebron, har fått navn etter ham i det Koranen omtaler Ibrahim (fvmh) som khalil Allah – Allahs elskede (4:125 [124]). Koranen gjengir dessuten mange av Ibrahims (fvmh) bønner, som er kjære og ofte gjentatte ”skuddbønner” blant muslimene, som for eksempel når han ber: Herre, la meg være blant dem som etablerer bønnen, og også mine etterkommere. Herre, ta imot vår bønn. (K. 14:40 [42])

Ibrahim (fvmh) fyller flere roller i islamsk tradisjon: Han er en åndelig forfar og en ættefar. Han er ett Allahs sendebud i rekken av profeter som kulminerer og avsluttes med Muhammad (fvmh). Han virkeliggjør islamske idealer, og han grunnlegger en sunna – en rituell praksis som videreføres i islam. Profeten Muhammad (fvmh) var en arvtaker etter Ibrahim (vmh) (6:161-163 [162-163]), og han følte et nært åndelig slektskap med ham så vel som ydmykhet i forhold til hans ruvende skikkelse. Da profeten Muhammad (fvmh) en gang ble hilst med tittelen: ”Du, den beste av all skapningen,” svarte han: ”Det var Ibrahim.” (Muslim 5841, rapportert av Anas b. Malik )

Ibrahim (fvmh) er en av de profetene Koranen vier mest plass, men hans historie refereres ikke sammenhengende. Koranens vers og kapitler er verken ordnet tematisk, kronologisk eller i åpenbarings-rekkefølgen, og ulike brokker av Ibrahims (fvmh) historie må hentes fra 25 forskjellige kapitler. Noe ble åpenbart som svar på konkrete spørsmål, annet står i sammenheng med andre profeter og atter annet står i forbindelse med forordninger omkring religiøse riter. Enkelte deler av beretningen gjentas også flere ganger, gjerne med små variasjoner eller med vekt på ulike aspekter.

Et annet typisk trekk ved Koranen er den elliptiske formen. Åpenbaringens anliggende er å gi et budskap, og den går ikke inn i detaljer som ikke er essensielle for dette budskapet. En del muslimske historikere og Koran-forklarere har supplert med opplysninger fra andre kilder, som de såkalte isra’iliyyat – ulike jødiske kilder. Bruken av disse kildene er kontroversielt i den islamske tradisjonen, og selv om de bidrar med utfyllende detaljer er de ikke nødvendige for å fylle primære funksjonen profet-fortellingene i Koranen har: å være bærere av moralske budskap.
Hvem var Ibrahim (fvmh)?
Koranen svarer slik: Ibrahim var verken jøde eller kristen. Men han var hanif, muslim. Han var ikke blant avgudsdyrkerne. (K. 3:67 [60])

Hanif er et nøkkelord i islams beretning om Ibrahim (fvmh). Ordet betyr en som ’dras i retning av det gode og sanne’. I den før-islamske tiden ble hanif også brukt om en som var omskåret og som utførte pilegrimsritualet ved Ka‘ba i Mekka. Som vi senere skal se var det Ibrahim (fvmh) som innstiftet begge disse ritene. Hanif var altså i det før-islamske Arabia også en betegnelse på den som fulgte Ibrahims (fvmh) religion. I tiden rundt profeten Muhammads (fvmh) fødsel var Ibrahims (fvmh) religion blitt korrumpert, men det er kjent at det fremdeles fantes enkelte som bekjente seg til den ene Allah og til Ibrahims (fvmh) religion i Arabia. Disse ble kalt hanifer (arabisk fl. hunafa’).

Partisippen muslim har i verset over sin grunnbetydning ’en som overgir seg til og underkaster seg Allah’. Nomenet islam uttrykker ’det å underkaste seg Allah’. I denne ikke-markerte formen er islam først og fremst knyttet til den troen på og overgivelsen til Allah som alle profetene har kalt til. Fra Adam via blant andre Ibrahim, Musa (Moses) og ‘Isa (Jesus) (fred være med dem alle) er derfor alle profetene å regne som muslimer. Troens grunnlag er det samme til alle tider, men det gis ulikheter i troens uttrykk (shari‘a - normgivningen) (5:48 [52]). Denne troen får gjennom profeten Muhammads (fvmh) åpenbaring sitt uttrykk i det formaliserte islam med sine riter og normer. Den fremste kvaliteten ved Ibrahim (fvmh) var hans søken etter og etter hvert urokkelige tro på Den ene Gud. Han skulle ved flere anledninger få sin tro og tillit prøvet, men han overga seg gang på gang til Allahs nåde og underkastet seg Allahs befaling. Dette lille verset oppsummerer Ibrahims (fvmh) posisjon som muslim i ordets grunnbetydning og som forløper for religionen islam.

Det har vært påpekt at ’muslim’ i de versene som ble åpenbart tidlig (mekkanske) har en slik ikke-teknisk betydning, mens en mer konfesjons-tilknyttet betydning trer frem i de senere Medina-versene. Dette skulle være fordi profeten Muhammad (fvmh) og muslimene der følte behov for å konsolidere seg i forhold til jødene og andre grupper gjennom å knytte seg tettere til patriarken Ibrahim (fvmh). Nå faller denne teorien noe på at slett ikke alle mekkanske referanser til Ibrahim (fvmh) har så løst meningsinnhold. Det er imidlertid et generelt trekk ved åpenbaringen av de tidlige Mekka-versene og -kapitlene er mer generelle både språklig og innholdsmessig, mens Medina-vers og kapitler er mer spesifikke og tekniske. Mens kronologi og kontekst kan være et element i forklaringen av passasjer, er også, i henhold til islamsk Koran-vitenskap, de ulike delene av åpenbaringen innbyrdes avhengige på meningsplanet. Samme term kan dermed forstås på ulike meningsnivåer (som generelt og spesifikt) samtidig. ’Muslim’ betegner dermed samtidig ’en som bekjenner seg til religionssystemet islam’ og ’en som underkaster seg Allah’ i generell forstand. I islamsk teologi er det å bekjenne seg til religionssystemet nettopp å underkaste seg Allah, fordi det er et tegn på sann underkastelse at den troende kjenner igjen islam som Allahs budskap (5:83-85 [76-88]).

La oss nå bli kjent med mannen Ibrahim. Han ble født i Babylonia. Han snakket sannsynligvis en form for gammel semittisk som har vært utgangspunkt for de nyere semittiske språkene som arameisk, hebraisk og arabisk. I en hadith (overlevering) fra profeten Muhammad (fvmh) heter det: ”Hvis dere ønsker å se Ibrahim, så se på deres følgesvenn,” – dvs. Profeten selv. (al-Bukhari 4:574, rapportert av ‘Abd Allah ibn ‘Abbas) De to skal ha vært usedvanlig like i utseende. De islamske kildene sier ingenting nøyaktig om hvor gammel Ibrahim (fvmh) ble, men det er klart at han ble en meget gammel mann – Koranen omtaler ham som gammel allerede før hans sønn Ishaq blir født (11:72 [75]). Han var i følge en hadith åtti år da han omskar seg selv (al-Bukhari 4:574, rapportert av ‘Abd Allah ibn ‘Abbas), og vi vet at han levde lenge etter dette. Han var gift med fire kvinner; hans kusine Sara og koptiske Hajar skal vi møte etter hvert. I tillegg var han gift med kananeiske Qantura og Hajun som fødte henholdsvis seks og fem barn. De to siste kvinnene eller deres barn spiller ingen sentral rolle i beretningene om Ibrahim (fvmh). Imidlertid stammer den senere profeten Shu‘ayb (fvmh) fra Qanturas sønn Madyan.
Den søkende Ibrahim
Koranen presenterer oss for den unge, søkende Ibrahim: Da natten bredte mørket over ham, så han en stjerne. Han sa: Dette er min herre. Men da stjernen gikk ned, sa han: Jeg liker ikke de som går ned. Da han så månen stige opp, sa han: Dette er min herre. Men da den gikk ned, sa han: Hvis ikke Herren leder meg, vil jeg være blant de som er på avveier. Da han så solen stige opp, sa han: Dette er min herre, den er større. Men da den gikk ned, sa han: Hør mitt folk, jeg har ingenting å gjøre med det som dere setter ved siden [av Allah]. Sannelig, jeg har vendt ansiktet i ren søken (som en hanif) mot Ham som har skapt himlene og jorden. Jeg er ikke en av avgudsdyrkerne. (K. 6:76-79)

Ibrahim (fvmh) søkte rundt seg i naturen og blant de synlige ting, men han fant at de alle var begrensede, ufullkomne og inkapable. Samtidig som han undersøkte disse synlige tegn, ba han om veiledning. Han hadde altså en bevissthet om at det fantes en høyere makt som var hans herre, men han kjente ikke denne herren. Hans fitra – naturlige disposisjon, var imidlertid å søke Allah.

Fitra er et nøkkelbegrep i islams menneskesyn: Så vend ditt ansikt i ren søken (som en hanif) mot religionen (al-din) som er den naturlige disposisjon (fitra) Allah har skapt menneskene med. Det finnes ingen avvik i Allahs skapelse. Dette er den rette religion, men de fleste av menneskene forstår ikke det. (K. 30:30 [29])

Verset beskriver hvordan mennesket er født rent og med en iboende trang til å søke sin Skaper og å bøye seg for Ham. Ibrahim (fvmh) søker Allah, og han får rettledning (21:51 [52]). Til og med da Ibrahim (fvmh) ber om håndfast bevis, blir han bønnhørt. Koranen refererer en samtale mellom Ibrahim (fvmh) og Allah: Da sa Ibrahim: Herre! Vis meg hvordan du gir liv til den døde. Han svarte: Tror du da ikke? Han [Ibrahim] sa : Jo, men for at mitt hjerte skal falle til ro. Han sa: Ta fire fugler, tem dem [slakt dem,] og legg så en bit av hver av dem på hvert sitt fjell, så vil de komme til deg. Og vit at Allah er allmektig, vis. (K. 2:260 [262])

Utallige ganger i Koranen oppfordres menneskene til å observere skapelsen og tenke etter. Ibrahims (fvmh) søken representerer idealet om å erkjenne Allahs enhet gjennom sinnets refleksjon. En tro er ikke en utvendig habitt eller en kulturell tilhørighet, men noe som angår det dypeste i en. Koranen beskriver med en viss ironi de som blindt følger andres tro: Hvis det blir sagt til dem: Følg det som Allah sendte ned, så sa de: Nei, vi følger det vi så våre fedre følge. Og dette selv om deres fedre ingenting forsto og ikke var på rett vei? (K. 2:170 [165])

Ibrahim (fvmh) måtte trosse sine forfedres tro for på selvstendig grunnlag å komme frem til sin erkjennelse om den ene Gud. Da han hadde nådd sin erkjennelse, begynte umiddelbart en ny strid, denne gang en ytre strid mot dem som nå reagerte på at han vendte seg bort fra deres skikker og tradisjoner. Hans folk debatterte med ham. Han sa: Diskuterer dere med meg om Allah når Han har rettledet meg? Jeg frykter ikke det som dere setter ved Hans side, unntatt hvis Allah vil at noe skal skje. Husker dere da ikke? Hvordan kan jeg frykte det som dere setter ved Hans side, mens dere ikke er redde for å dere setter ved Allahs side noe som dere ikke har fått autoritet til. Hvilken av de to gruppene har mest rett på trygghet? – om dere bare visste. De som tror og ikke fordreier sin tro ved urett, for dem er det trygghet og de er det som er rettledede. Dette er vårt bevis som Vi ga Ibrahim overfor hans folk. Vi hever dem Vi vil i grader. Sannelig, Herren er vis og allvitende. (K. 6:80-83, se også en disputt med kong Nimrod, som refereres i 2:258 [260])

Den mest smertefulle striden var nok striden med hans far, som ikke bare insisterer på å beholde sin hedenske tro, men som også slår hånden av Ibrahim (fvmh) og truer med å drepe ham på grunn av hans tro. Bekymret for sin fars sjelelige frelse prøver Ibrahim (fvmh) å invitere ham til den rette vei: Kom i hu Ibrahim i Boken - han var sannferdig, en profet. Han sa til sin far: Far, hvorfor tilber du noe som verken hører eller ser og som ikke er til noen nytte for deg. Far, jeg har fått kunnskap som du ikke har fått, men følg meg så jeg leder deg på en rett vei. Far, ikke tilbe shaytan (satan). Shaytan er ulydig mot Den barmhjertige. Far, jeg er redd en straff fra Den barmhjertige vil ramme deg, så du blir shaytans venn. Han svarte: Misliker du mine guder, Ibrahim? Hvis du ikke stopper dette, skal jeg stene deg. Hold deg unna meg, hvert fall for en lang tid! Han [Ibrahim] sa: Fred være med deg. Jeg skal be Herren om forlatelse for deg. Han har vært god mot meg. Jeg skal holde meg borte fra dere og det dere tilber ved siden av Allah og jeg vil be til min Herre. Kanskje blir jeg ikke skuffet i mine bønner til Herren. Da han forlot dem og det som de tilba ved siden av Allah, ga vi ham Ishaq og Ya‘qub, og vi gjorde dem begge til profeter. Vi ga dem av Vår nåde og lot dem bli gjenstand for høyverdig og sannferdig tale. (K. 19:41-50 [42-51)

Vi ser sønnens forsøk på å rettlede sin far, og vi ser farens standhaftige motstand. Sønnen elsker sin far, men hans lojalitet ligger hos den overbevisningen han nå har tatt opp kampen for. For å kunne utføre sin oppgave som profet og far til profeter, må han kutte forbindelsen med dem som dyrker avguder, også med sin egen far. Men han gjør dette med tungt hjerte og med et løfte om å be Allah om tilgivelse for ham. Senere blir det klart for Ibrahim (fvmh) at faren bevisst har valgt å være en fiende av Allah. Da ser han seg nødt til å bryte tvert med ham (9:113-4 [114-5]).
Ibrahim (fvmh) virkeliggjør islams påbud om å invitere til troen på den ene Gud, standhaftig og uten å miste retningen når motstanden er stor. Han henvender seg ikke bare til sin far, men til alle dem som tilba avguder. Han henstiller til dem å tenke over hva de gjør når de blindt følger sine forfedres tradisjoner og tilber noen som verken hører dem eller på noen måte gavner dem. Han stiller disse tomme gudebildene opp mot all verdens Herre, som har skaperkraft, som forsyner en med mat og drikker, som gir legedom for sykdom, som lar en dø og som på Dommedag skal vekke en opp. Og Ibrahim (fvmh) ber: Herre, gi meg visdom og la meg være blant de rettvise (K. 26:83).

Ibrahim (fvmh) utviser også stor handlekraft, og setter seg fore å vise folket i praksis at det de tilber er tomme gudebilder: Han sa til sin far og sitt folk: Hva er disse bildene dere er så hengivne overfor? De sa: Våre forfedre tilba dem. Han sa: Både dere og forfedrene deres har sannelig vært villedede. De svarte: Kommer du med sannheten, eller er du en av de som tøver? Han sa: Nei, deres Herre er himlenes og jordens Herre, Som skapte dem, og jeg er en av dem som vitner om dette. Og ved Allah, jeg skal overliste avgudene deres når dere har snudd ryggen og gått. Så slo han dem i småstykker, unntatt den største som de kunne vende tilbake til. De sa: Hvem har gjort dette med våre guder? Han må være en ugjerningsmann. Noen sa: Vi hørte en ung mann snakke om dem, han kalles Ibrahim. De spurte da: Er det du som har gjort dette. Han svarte: Nei, det var den største blant dem – bare spør dem, om de kan snakke. Da vendte de seg mot hverandre, og sa: Sannelig, dere er selv de som gjør urett. Men så ble de forvirrede. Du vet godt at disse ikke kan snakke! Han sa: Så dere tilber noe annet enn Allah, forstår dere ingenting? De sa: Brenn ham, og kom gudene deres til unnsetning hvis dere skal gjøre noe som helst. Da sa Vi: Ild! Bli kjølig og vær fred for Ibrahim. De ville overliste ham, men Vi gjorde dem til de største taperne. (K. 21:53-70)

Beretningen viser at han sto under Allahs beskyttelse. Allah har all makt, Han har innsatt den orden naturen fungerer etter, og Han kan selv oppheve naturlovene. En overlevering sier at det siste Ibrahim (fvmh) sa før han ble kastet på ilden var: ”Vissheten om Allah er nok for meg og Han er den som best kan ta seg av meg.” (al-Bukhari 4:574, rapportert av ‘Abd Allah ibn ‘Abbas) Ibrahim (fvmh) utviser total tillit til Allah, og svaret er at Allah tar fra ilden dens brennende egenskap for å spare Ibrahim (fvmh) fra lidelsen.
Ibrahims familie
Ibrahim (fvmh) giftet seg med sin kusine Sara, og de levde et langt samliv uten å få barn. Så, da Ibrahim (fvmh) og Sara var på en reise kom koptiske Hajar (Hagar) inn i deres liv. I følge en overlevering skjedde det da de reiste gjennom et område, og herskeren der fikk en svakhet for Sara. Han ville legge hånd på henne, men hånden hans stivnet. Da ba han Sara be for ham. Hun så gjorde, og han ble leget. Men det hele gjentok seg, og da lot herskeren Sara gå og sendte med henne slavinnen Hajar. (al-Bukhari 4:574, rapportert av ‘Abd Allah ibn ‘Abbas) Nå flyttet Ibrahim til Palestina, hvor han siden ble boende. Disse to kvinneskikkelsene spilte store roller i Ibrahims (fvmh) liv: hans første hustru Sara og nå Hajar som han også gifter seg med. Hajar fødte en sønn – Isma‘il (Ishmael, fred være med ham), men Sara hadde på dette tidspunktet fremdeles ingen barn.

Ibrahim (fvmh) og hans familie Hajar og Isma‘il (fvmh) ble grunnleggere av en by, et samfunn og et sett av religiøse riter. Disse ritene inngår i det formaliserte islam etter at profeten Muhammad (fvmh) inkorporerte dem og gjorde dem til en del av sin sunna – sin praksis. Disse ritene skal ha overlevd i Mekka fra Ibrahims (fvmh) tid til Muhammads (fvmh) tid, men de hadde mistet mye av sitt innhold. De opprinnelige ritene var ment som lovprising av den ene Gud, men de ble siden forkludret med tilbedelsen av avgudsbilder. Ritene antok også for en del nye former og mistet sin verdighet. Profeten Muhammad (fvmh) restituerte ritene og brakte dem tilbake til deres opprinnelige form og formål. De utgjør derfor et viktig uttrykk for forbindelseslinjen mellom profetene Muhammad og Ibrahim (fvd) og deres felles tro. La oss se på hvordan disse ritene kom til og hva de består i.

Det rapporteres i en overlevering hvordan Ibrahim (fvmh) fikk en ordre fra Allah om å ta med Hajar og spebarnet Isma‘il ut i ørkenen. På et øde sted, senere Mekka, ved siden av reminisensene av en forhistorisk Ka‘ba, forlot han Hajar og spebarnet Isma‘il med en lærbag med dadler og et fylt vannskinn. Det var ingen og ingenting der den gangen, og Hajar ble fortvilet over å bli forlatt, men hun spurte Ibrahim: ”Er det etter Allahs ordre du lar oss igjen her?” Da han svarte bekreftende på dette, sa hun: ”Da vil Han ikke forsømme oss.” (al-Bukhari 4:574, rapportert av ‘Abd Allah b. ‘Abbas)

Da Ibrahim (fvmh) hadde forlatt sin eneste sønn og hans mor, ba han slik det gjengis i kapittelet Ibrahim: Herre! Jeg har forlatt noe av mitt avkom i en dal hvor intet gror, ved Ditt ukrenkelige hus, for at de skal etablere bønnen, Herre. Så fyll noens hjerter med velvilje mot dem, og gi dem frukter for at de vil takke. (K. 14:37 [40]).

Hajar drakk fra vannskinnet inntil det var tomt og fortsatte å amme Isma‘il inntil hun mistet melken og han begynte å kaste seg frem og tilbake sulten og tørst. Fortvilet tok Hajar til å løpe rundt for å lete etter hjelp. Hun løp opp på den lille høyden Safa, for å speide etter folk, men så ingen. Så løp hun ned i dalen igjen og opp på en annen høyde, Marwa. Slik løp hun frem og tilbake syv ganger. Den syvende gangen hun nådde Marwa, hørte hun en stemme og stoppet for å lytte. Så sa hun: ”Du har latt meg høre din stemme, har du noenting å hjelpe meg med?” Da så hun en engel grave et hull i jorden med helen, og vann flommet opp fra en kilde - Zamzam. Hajar fylte opp vannskinnet, og demmet opp vannet for at det ikke skulle renne bort. Men vannet bare fortsatte å flomme. Hun drakk, og Isma‘il fikk deretter melk.

Hajar og Isma‘il fortsatte å leve i dalen. Fugler begynte å sirkulere over stedet som hadde vann, og fuglene igjen tiltrakk seg en karavane. Karavanens folk ønsket å bli på stedet, og Hajar ville gjerne la dem bli. De var fra en araberstammme (Jurhum), og de lærte Hajar og hennes sønn arabisk. Etter hvert vokste byen Mekka frem omkring vannkilden.

Hajars fortvilede løping mellom de to høydene er utgangspunktet for sa‘y, den rituelle løpingen/gåingen mellom Safa og Marwa som utgjør en del av hajj/‘umra – det obligatoriske større og det frivillige mindre pilegrimsritualet (2:158 [153]). Å drikke det spesielt velsignede og legende vannet fra kilden Zamzam inngår også som en del av dette ritualet.

De to kvinnene Sara og Hajar representerer hver på sin måte et ideal. De er begge inderlig troende. Sara og Ibrahim (fvmh) er en lang periode helt alene om å akseptere Ibrahims (fvmh) profetskap, men hun tviler ikke på ham. I dette kan hun sees som en historisk og symbolsk parallell til profeten Muhammads (fvmh) første hustru Khadija (må Allah være førnøyd med henne). Khadija var også den første som anerkjente Muhammads (fvmh) profetgjerning, og hun var i mange år om ikke eneste, så kanskje viktigste støtte.

Sara føler en svært menneskelig sorg over sin barnløshet, men hun aksepterer sin lodd inntil hun i høy alder faktisk får sønnen Ishaq (Isak, fred være med ham). Koranen beretter om at hun både ler og forferdes når englene bringer henne budet om at hun skal få en sønn (11:69-73 [72-76],15:51-60, 29:31 [30] og 51:24-37).

Hajar på sin side aksepterer å bli forlatt i ødemarken i total tillit til Allah. Som vi så forsikrer hun seg om at det er på Allahs bud Ibrahim (fvmh) lar henne og sønnen igjen. Deretter fyller hun aktivt sin rolle i verdensdramaet ved å sørge for sin egen og sønnens overlevelse, og så å grunnlegge et nytt samfunn og en ny by. Hennes rolle er en nødvendig forutsetning for den videre utviklingen, nærmest en praktisk betingelse for religionens fremme. Også her ser vi en parallell til Khadija (fmh), som stilte sin betydelige formue til disposisjon for profeten Muhammad (fvmh) slik at han hadde et økonomisk/praktisk grunnlag for sitt arbeid.

Ibrahim (fvmh) ble ættefar til profeter langs flere linjer. Gjennom Hajars sønn Isma‘il (fvmh) følger en ættelinje som fører frem til profeten Muhammad (fvmh). Denne ættelinjens arabiske element kom til ved at Isma‘il (fvmh) giftet seg med en kvinne fra en Jurham-stammen, og ble bofast i Arabia. En annen ættelinje går gjennom Saras sønn Ishaq (fvmh). Mange profeter følger langs denne linjen, blant andre Ishaq, Ya‘qub (Jakob), Yusuf (Josef), Musa, Dawud (David), ‘Isa (fvd). Vi har sett over at også ættelinjen gjennom Qantura fører frem til en profet: Shu‘ayb (fvmh, om ham, se 7:83-91).
Ibrahim og Isma‘il prøves
Å la hustru og barn igjen i ødemarken, var en prøvelse for Ibrahim (fvmh). Men selv profeter, eller kanskje særlig profeter, må lutres gjennom prøvelser. Ibrahim (fvmh) har mer lutring i vente. En gang ble Ibrahim (fvmh) i drømme beordret å ofre sin sønn. Han tok opp drømmen med gutten selv, og Koranen refererer samtalen: Da sønnen var gammel nok til å gå sammen med ham, sa han: Min sønn, jeg har sett i en drøm at jeg skal ofre deg, så se hva du synes?! Han svarte: Min far, gjør som du er beordret. Du skal, in sha’ Allah – hvis Allah vil, finne meg blant de som holder ut (min al-sabirin). (K. 37:102)

Islamske lærde har gjennom historien diskutert spørsmålet om hvilken av Ibrahims (fvmh) sønner, Ishaq eller Isma‘il (fred være med dem begge) som var hovedpersonen i denne scenen. Historikeren og Koran-forklareren Ibn Kathir (d. 1373) hevder Ibrahim på dette tidspunktet var bofast i Palestina sammen med Sara, men at han ved flere anledninger reiste til Mekka (se også 37:102 [100] hvor det står at Isma‘il (fvmh) hjalp sin far i hans virke, noe som tyder på jevnlig kontakt). Koran-teksten over nevner ingen navn, men peker som, i retning av at det var den første og foreløpig eneste sønnen som skulle ofres; Isma‘il sønn av Hajar. Den beretter nemlig hele offer-hendelsen og først deretter kommer: Og vi har gitt ham den gode nyheten om Ishaq… (K. 37:112).

Hadith-litteraturen er heller ikke fullt ut entydig på dette punktet. Imidlertid viser, ifølge Ibn Kathir, overleveringer at offerdyrets hode ble brakt til Ka‘ba i Mekka, og han konkluderer på grunnlag av dette: ”Dette er i seg selv bevis for at offeret var Isma‘il , for det var han som levde i Mekka, og vi har ikke kjennskap til at Ishaq (fvmh) kom nær Mekka i ung alder. Og Allah vet best.”

Ibrahim brakte med seg Isma‘il (fvd) til Mina utenfor Mekka, hvor han gjorde seg klar til å ofre ham. Djevelen prøvde å friste ham fra det ved å appellere til hans følelser for gutten og la ham velge denne kjærligheten fremfor kjærligheten til Allah og lojalitet til Hans bud. Men Ibrahim (fvmh) vendte seg bort fra djevelen, og kastet stener som for å holde ham unna. Da de to hadde vist at de virkelig ville gjennomføre offerhandlingen, slapp de likevel dette. Da de hadde underkastet seg, og han hadde lagt ham ned [for å ofre ham], ropte Vi til ham. Ibrahim! Du har oppfyllt drømmen. Slik belønner Vi de som gjør godt. Dette var en klar test, og Vi ga ham et godt offerdyr i stedet. (K. 37:103-105)

Det er Ibrahims og Isma‘ils (fvmh) vilje og intensjon som er det viktige. I det Allah ser at de faktisk er villige til å ofre alt for Ham, behøver de ikke gjennomføre den faktiske handlingen. Et offerdyr blir sendt dem som substitutt. Rituelle ofringer har vært et sentralt element i alle åpenbaringene, og et offer inngår også i den islamske pilegrimsriten, hvor en sau, kamel eller annet dyr slaktes og deles ut som almisse på den tredje dagen i hajj; på ‘id al-adha - offerfesten. Over hele verden slaktes dyr i Allahs navn denne dagen, til minne om det dyreoffer Ibrahim (fvmh) slaktet da han slapp å ofre sin sønn. Episoden danner også utgangspunkt for en annen hajj-rite, nemlig å kaste steiner på de tre støttene som står oppført i Mina, som et symbolsk uttrykk for avvising av den forkastelige djevelen. Hendelsen vitner om Allahs barmhjertighet: Allah prøver oss, bringer oss til yttergrensene for hva vi kan bære, men ikke for å ødelegge, derimot for å bygge opp og å styrke. Ibrahim og Isma‘il (fvd) gikk styrket ut av dette møtet med seg selv og med Allah.

Diskusjonen om hvem av de to guttene som er hovedperson i dramaet har inngått i den stadige striden mellom ulike religiøse grupper om å være den som besitter det mytiske universet. Islam ser seg selv som et uttrykk for den evige, sanne Guds-troen og dermed som en videreføring av og korreksjon til jødedom og kristendom. En diskusjon om hvem blir i dette perspektivet en avsporing som bidrar til å ta fokus bort fra det radikale i hendelsen: den totale overgivelsen under Allahs vilje og visdom.

Hendelsen synliggjør den potensielle konflikten mellom kjærlighet til mennesker og kjærlighet til Allah. Islam anerkjenner menneskets kjærlighet til sine barn (18:46 [44]). Men advarer også: Denne kjærligheten kan være en prøvelse for ens tro (8:28). Å sette noe eller noen ved Allahs side er den ene synd som ikke tilgis (4:116). Dette kan innebære et dilemma som alle troende møter, noen mer eksplisitt enn andre. Ibrahim (fvmh) kjente dilemmaet først overfor sin fornektende far og deretter overfor å måtte være villig til å ofre sin sønn. Vi kjenner fra Koranen profeten Nuhs (Noa) kvaler når hans sønn slår seg sammen med de vantro i stedet for å søke tilflukt i arken (11:44-49 [11:42-47]). Profeten Lut (Lot) mister på samme måte sin kone kone når hun velger å bli igjen mens han og resten av familien redder seg unna katastrofen (26:170-175).

Også profeten Muhammad (fvmh) må gjennom en lignende smerte. Hans elskede onkel, Abu Talib, som han som foreldreløs vokste opp hos og som alltid holdt en beskyttende hånd over ham, var urokkelig når det kom til forfedrenes tro. Profeten Muhammad (fvmh) følte smerten over at han selv på dødsleie ikke vendte seg til Den ene Gud. Det er imidlertid også en lutrende erfaring at man ikke kan ta andres valg, for hver enkelt er ansvarlig for sitt eget liv (28:56).

Hele hendelsen vitner om Ibrahims (fvmh) faste tro, og den vitner ikke minst om at den meget unge Isma‘il (fvmh) delte hans tro, styrke og standhaftighet. Det er ikke bare Ibrahim (fvmh) som er villig til å miste det kanskje kjæreste han har i dette livet. Isma‘il (fvmh) er villig til å ofre livet selv. Han er ikke en passiv brikke, men går med grenseløs tillit døden i møte. Isma‘il (fvmh) vet at han er en utvalgt, og det er ikke tvil i hans sjel om at hans far faktisk har fått denne ordren fra Allah. Koranen bekrefter hans intensjon (37:102 sitert over); i 21:85 beskrives han som en av de utholdende (sabir).

Islam erkjenner det ondes plass i verden og menneskets mulighet til å velge mellom godt og ondt; menneskets mulighet til synd. Men islam kjenner ingen arvesyndslære: ethvert menneske får ta sine egne valg og bærer kun sine egne byrder (74:38 [41]). Ibrahim og Isma‘il (fvd) har ingen uoppgjort gjeld, det er ikke begått noen synd som må betales. Dette er ikke et sonoffer. Dette er et rent kjærlighetsoffer. En frivillig overgivelse. Å ofre er det høyeste ideal. Ikke i betydningen avse noe man har liggende nærmest til overs, men i betydningen å gi avkall på noe. Å satse liv og eiendom for Allahs skyld, er det ypperste vi kan nå som troende (9:88 [89]).
Ibrahims pakt.
Mekka har i uminnelige tider hatt et gudshus. Ibrahim og Isma‘il (fvmd) fikk i oppgave å bygge opp igjen Ka‘ba (al-Bukhari 4:583a, rapportert av ‘Abd Allah b. ‘Abbas. Se også 2:124-140 [118-134]), og det pålegges i Koranen å utføre hajj – pilegrimsreise: Det første hus plassert for menneskene var det i Bakka (Mekka), fullt av velsignelse og en rettledning for allverden. I det finnes klare tegn, [som] Ibrahims plass. Den som kommer dit, er trygg. Og å besøke huset pålegges den som finner en utvei til det. Men den som nekter (kafar); Allah er hinsides behov for verden. (K. 3:96-97 [90-92])

Da Ibrahim og Isma‘il (fvd) hadde bygget ferdig, sirkulerte de rundt huset mens de ba Allah akseptere deres tjeneste (2:127 [121]). En slik syvfoldig sirkulering (tawaf) inngår i hajj-ritene.

Allah inngikk så en pakt med Ibrahim (fvmh), men det var en pakt som inneholdt visse betingelser om å opprettholde ren tro og ren praksis: Jeg skal gjøre deg en leder (imam) for folk. [Ibrahim] spurte: Hva med mine etterkommere? [Allah] sa: Min pakt inkluderer ikke de som går vill. (K. 2:124 [118])

Herkomst gir ingen garanti, advarer Koranen, og ingen fortrinn. Profeten Ibrahim (fvmh) og hans trosunivers overskrider etniske relasjoner, og betinges i stedet av religiøs overbevisning: De folk som har mest rett til å ta hevd på Ibrahim er de som følger ham og denne profeten [Muhammad] og de som tror. Allah er beskytteren og hjelperen til de som tror. (K. 3:68 [61])

Dermed går det en rett linje fra profeten Ibrahim til profeten Muhammad (fvd), ikke bare en ættelinje, men først og fremst en spirituell linje. Den troende som innser dette og aksepterer budskapet de begge brakte, han eller hun har rett til å ta Ibrahim (fvmh) til inntekt for seg.

For å stadfeste pakten mellom Allah og det troende mennesket, omskjærer Ibrahim (fvmh) seg selv. Dette og andre renselsesritualer inngår også i profeten Muhammads (fvmh) sunna; en overlevering beretter at han brukte å trimme barten, atter en gang etter Ibrahims (fvmh) eksempel. (al-Bukhari 7:779, rapportert av Abu Hurayra)

Ibrahim (fvmh) fikk en åpenbaring, som i Koranen omtales som de tidligste skrifter. Suraen Den høyeste (87) snakker om Allah som Skaper, råder menneskene til å komme Herren i hu og advarer mot å neglisjere Herrens bud. Til slutt heter det: Dette står i de tidligste skriftene (al-suhuf al-ula), Ibrahim og Musa sine skrifter. (87:18-19) Vi vet ikke noe særlig om disse Ibrahim (fvmh) sine skriftblader, annet enn at de altså har eksistert og har inneholdt kjerneelementet i alle åpenbaringer: kallet til troen på Den ene Gud.
Koranen formaner:
Hvem vil snu seg fra Ibrahims religion (millah), unntatt den som narrer seg selv. Vi har valgt ham ut i det dennesidige, og i det hinsidige er han blant de rettvise. Da Herren sa til ham: Underkast deg! sa han: Jeg har underkastet meg (aslamtu) Herren over all verden. (K. 2:130-31 [124-5])

Hvem er bedre i religion enn de som kaster (aslama) sitt ansikt ned for Allah mens han gjør det gode og i renhet (hanif) følger Ibrahims religion (milla). Allah tok Ibrahim som Sin venn (khalil). (K. 4:125 [124])

Og Ibrahim (fvmh) pålegger sine etterkommere å følge den samme vei: … Mine barn! Allah har valgt religionen (din) for dere, så ikke dø som annet enn muslimer. (K. 2:132 [126])

I sin egen levetid fikk ikke Ibrahim (fvmh) noen stor skare av troende med seg. Men han vaklet ikke verken i troen eller utholdenheten av den grunn. Ibrahim (fvmh) var en profet og et Allahs sendebud. Det gjøres i islam en distinksjon mellom to typer profeter: En rasul – sendebud, kom med en ny lov eller en egen åpenbaring. Mens en nabi - profet, hadde en mer begrenset misjon som advarer eller vekker. Enhver profet er derfor sendebud, men ikke vise versa. Blant sendebudene finner vi Ibrahim, Musa, ‘Isa, Muhammad (fvd) – de fikk alle åpenbaringer. Mens profeter, advarere og vekkere, er sendt alle land og folk (10:48). Likevel kommer det verken sendebud eller profeter etter Muhammad (fvmh) (33:40). Da Ibrahim og Isma‘il (fvd) reiste Ka‘ba i Mekka, profeten Muhammads fødeby, ba de en bønn som nettopp peker frem mot ham: Herre! Send ned et sendebud fra dem selv, som skal føre frem for dem Dine tegn og lære dem Boken og Visdommen og rense dem. Du er Den allmektige, Den vise. (K. 2:129 [123])

Og, som for å gjøre forbindelsen mellom Ibrahims (fvmh) religion og islam helt utvedydig, var det faktisk Ibrahim (fvmh) som ga de troende navnet muslimer, nå også i termens tekniske betydning de som bekjenner seg til et bestemt religiøst system (din) og som tilhører et bestemt religiøst samfunn (millah), nå knyttet til profeten Muhammads (fvmh) åpenbaring.

…Han har valgt dere og har ikke pålagt dere noen byrder i religionen (al-din), religionen (milla) til Ibrahim, deres far. Det er han som kalte dere muslimer før, og i denne [Koranen], slik at Sendebudet [Muhammad] skal vitne om dere og dere skal vitne om menneskeheten… (K. 22:78 [77-78])
Profeten Ibrahim i Koranen:
  • Veien til troen på Den ene Gud: 6:74-83
  • Forsøk på å rettlede faren: 19:41-48 [19:42-50]
  • Forsøk på å rettlede folket: 26:69-104
  • Ibrahim vender seg fra sitt folk og sin far når de fortsetter sin avgudsdyrking: 43:26-28 [43:25-27], 9:114 [9:115]
  • Ibrahim knuser avgudsbildene: 21:51-71 [21:52-70] og 29:16-27 [29:15-26]
  • Konflikt med avgudsdyrkerne: 37:83-99 [37:81-97]
  • Konfrontasjon med kong Nimrud: 2:258 [2:260]
  • Demonstrasjon av Allahs allmektighet over liv og død: 2:260 [2:262]
  • Ibrahim ber om en sønn, får en sønn og bes ofre ham, men slipper da han har vist vilje: 37:100-111 [37:98-111]
  • Ibrahim forlater Hajar og Isma’il: 14:35-41 [14:38-42]
  • Allahs pakt med Ibrahim, Ibrahim og Isma’il bygger Ka‘ba, Ibrahim pålegger sine
  • etterkommere å underkaste seg Allah: 2:124-132 [2:118-126]
  • Om huset [Ka‘ba] i Mekka, pålegg om å besøke Huset: 3:96-97 [3:90-91]
  • Ibrahim og hans kone [Sara] får besøk av engler som bringer nyheten om en sønn: 11:69-73 [11:72-76],15:51-60, 29:31 [29:30], 51:24-37
  • Ibrahims åpenbaring: 87:18-19, 21:51 [21:52]
  • Beskrivelse av Ibrahims tro og religion: 2:130-135 [2:124-129], 3:67-68 [3:60-61], 4:125 [4:124], 6:161-165 [6:162-165], 16:120-123 [16:121-124], 22:78 [22:77-78]
  • Ibrahim som eksempel [for Muhammad og muslimene]: 60:4-6
  • Ibrahims etterkommere: 6:84-90, 37:112-113
  • Ishaq og Ya‘qubs profetskap: 21:72-73, 29:27 [29:26]
  • Isma’ils profetskap: 19:54-55 [19:55-56], 21:85-86, 38:48, 6:86-90
Kilder:
Artikkelen bygger delvis på to forelesninger holdt vår og høst 2001 ved Teologisk Faktultet, Universitetet i Oslo. Hovedkilde for denne fremstillingen er, foruten Koranen og hadith, Ibn Kathir’s Qisas al-anbiya’ [Profet-fortellingene] (Ibn Kathir 1992). Abu al-Fida’ Isma‘il b. Kathir al-Dimashqi (d. 1373) var Koran- og hadithspesialist og historiker. Qisas utgjør første bind i hans historiske verk al-Bidaya wal-nihaya (Begynnelsen og slutten). Koran-vers nummereres her etter tradisjonell islamsk metode. Nummereringen i Einar Bergs gjengivelse på norsk (Universitetsforlaget 1989) oppgis i […] der den divergerer fra denne. 2000-utgaven av Einar Bergs gjengivelse (De norske Bokklubbene) har den tradisjonelle versenummereringen. Hadith refereres med navn på redaktør (eks. al-Boukhari), nummer i samlingen og navn på den første som rapporterte fra Profeten. Oversettelser fra arabisk står for forfatterens regning.