Onsdag, 11.12.2019 - 14. Rabi' Thani 1441 h.

Om Islam

SPØRSMÅL OG SVAR

Praktisering av søylene i Norge?

Spørsmål

Hvordan praktiseres søylene i Norge?

Svar

Muslimene i Norge kan utføre alle sine religiøse plikter, men rammene omkring blir annerledes enn i muslimske land og en del praktiske problemer kan oppstå. Problemer som kan oppstå ligger på ulike plan. Samfunnet er preget av en sterk privatisering og individualisering av religionen, mens for en muslim er religinen en fremtredende del av livet både i den offentlige og den private sonen. La meg ta dem en for en. I et muslimsk samfunn vil bønnen være en offentlig sak i det at bønneutroperen kaller til bønn for hver bønnetid og det vil eksistere et vist sosialt press (noen steder også juridisk) for å utføre bønnen. I et samfunn som det norsk blir bønnen et privat anliggende, og hver enkelt muslim må selv overholde tidene. Det blir en åndelig utfordring for muslimen å prioritere bønnen når ingen verken oppfordrer eller kontrollerer ham. Det er anbefalt for muslimene å be sammen, men dette lar seg naturligvis sjelden gjøre i den norske hverdagen. Dermed blir det vanskeligere for muslimen å finne styrke i et fellesskap med andre som deler samme tro og engasjement.Det kan være et praktisk problem å følge med på bønnetidene, spesielt i Norge hvor solens gang over himmelen varierer så mye mellom årstidene. Som dere sikkert kjenner til, følger bønnetidene solens gang over himmelen. I nord har man verken solnedgang eller soloppgang om sommeren og omvendt om vinteren. Man skal da følge bønnetiden til nærmeste by. Ikke alle får i det hele tatt anledning til å overholde bønnetidene på grunn av arbeidstid, skoletider eller annet. Samtidig, på tross av alle disse vanskene, lar det seg absolutt gjøre å passe bønnetidene inn i dagliglivet, med litt fantasi, smidighet og ikke minst hvis man har de rette prioriteringene. Fasten i ramadan lar seg fint utføre. Om sommeren er naturligvis fastedagen lang, om vinteren tilsvarende kort. Hvis man har ekstra hardt arbeid, tar man kanskje ut ferien sin i denne tiden. Igjen er man henvist til selv å passe klokken for når det er daggry og solnedgang, og det kan føles ensomt å være eneste muslim som faster på en arbeidsplass for eksempel. Livet i samfunnet går jo sin gang – folk spiser og drikker som vanlig, de går ut og tar en pils om kvelden når muslimene går til moskeen for å be ramadan-bønnen (tarawih). I ramadan vil man enda nødigere enn resten av året være borti ulovlige ting. Det kan føles helt absurd, men det går. Zakat – obligatorisk skatt, betaler man en gang i året – omtrent 2.5% av den formuen man har hatt i et år. Den kan betales til hvem som helst som man ikke har forsørgeransvar for. Her er det noen moskeer og organisasjoner som tar inn penger og fordeler dem til trengende her / i andre land. Men man kan også godt gi dem direkte, til noen i familien for eksempel. Igjen, ingen kontroll eller oppmuntring utenfra – det er opp til en selv og ens egen samvittighet. Hvert år reiser grupper herfra til hajj – pilegrimsreisen. I muslimske land har hvert land kvote som reiser fra landet. Ellers må man reise i privat regi – og prisforskjellen er ganske stor. Fra Norge er det bare reiser i privat regi. De fleste moskeer arrangerer hajj-reiser, folk drar og får gjort alt de skal. Jevnt over kan jeg vel si at det lar seg helt fint gjøre å utføre de religiøse pliktene i Norge, men de har kanskje mindre ”smak” her. Alle muslimer jeg kjenner liker hvert fall å reise til land hvor du hører bønneropet og går til bønn som en helt vanlig ting. Og ‘id (festen) etter ramadan og pilegrimsreisen er nokså tam når hele resten av samfunnet jobber og lever som vanlig disse dagene og bare muslimene feirer. Alle disse anledningene som er møtesteder mellom menneske og Gud er nemlig også møtesteder mellom mennesker – og det aspektet mister vi her.