Mandag, 01.06.2020 - 09. Shawwal 1441 h.

Arbeiderpartiets religionspolitikk

Arbeiderpartiets religionspolitikk

Arbeiderpartiets religionspolitikk

  • 17.04.2020
  • Basim I. Ghozlan

Den siste tids debatt om trosfrihet og «statsstøtte» berører viktige, prinsipielle spørsmål.

Som professor Ingunn Folkestad Breistein påpeker i sitt innlegg 17. februar, har det i Norge vært bred enighet om at «Alle trus- og livssynssamfunn skal bli stødde på lik linje», slik det sies i Grunnlovens § 16.

Etter at Lov om trudomssamfunn og ymist anna ble innført i 1969, har dette blitt praktisert slik at alle trossamfunn utenom Den norske kirke automatisk har krav på utbetalinger per medlem tilsvarende det Dnk mottar i statstilskudd. Dette har vært viktig både for frikirker, muslimske menigheter og andre trossamfunn.

Undertegnede er, i likhet med Breistein, bekymret over at dette likebehandlingsprinsippet nå er i ferd med å uthules.

I sitt tilsvar 19. februar avviser Jonas Gahr Støre (leder for Arbeiderpartiet) og Kari Henriksen (Arbeiderpartiets talskvinne for livssynsfeltet) kritikken fra Breistein. Dette gjøres særlig ved å vise til at Ap ikke har noe ønske om å «favorisere» Dnk.

Svaret fra Støre og Henriksen gir likevel grunn til uro. Riktignok tar de ikke til orde for å avskaffe Grunnlovens § 16, men de ønsker seg en ordning der trossamfunn er nødt til å gi sin tilslutning til overordnede retningslinjer som politikerne har vedtatt, dersom de fortsatt skal få refundert sine medlemmers andel av «kirkeskatten».

Problemet her er at noen av de retningslinjene Støre og Henriksen ønsker å presse trossamfunn til å slutte opp om, nettopp er hva prinsippet om trosfrihet skal gi oss anledning til å være uenige om, innenfor rammene av demokrati og rettsstat.

Hva handler dette om, helt konkret? Det kan kanskje komme til å handle om mange ting ettersom årene går og nye idéer blir dominerende i samfunnet, men nå for tiden dreier det seg særlig om kjønn, legning og samlivsetikk.

Støre og Henriksen mener tilsynelatende at trosfriheten her kommer i konflikt med andre menneskerettigheter. De skriver: «Trosfriheten er brukt som argument mot endringer i tros- og livssynspolitikken i hele vår historie – om likestilling, aksept av homofili og skilsmisse. […] Ap er tydelige på at heller ikke religion kan begrunne undertrykkelse og diskriminering.»

Vi oppfatter Støre og Henriksen slik at klassiske, religiøse syn på kjønn, likeverd, seksualitet og samliv (slik disse kommer til uttrykk både i Koranen og Bibelen) så å si per definisjon er å betrakte som undertrykkende og/eller diskriminerende, siden de bryter med moderne, sekulære og liberale idéer om disse tingene. Dersom dette stemmer, vil vi mene at det er meget betenkelig.

Kravet om ensretting har de senere årene blitt ekstra tydelig på LHBTI-området. En rekke skribenter (med ulike ståsteder og legninger) har advart mot totalitære og intolerante tendenser i de aktuelle miljøene.

Vi er helt med på at det kan stilles krav til trossamfunn for at de skal kunne motta sin rettmessige andel av «kirkeskatten». Oppfordringer til vold og terror, samt hat og manglende toleranse overfor folk som tenker annerledes enn en selv, samt andre graverende forhold, bør kunne være diskvalifiserende her. En grenseoppgang på dette området vil vi alle være tjent med.

Men når prinsippet om toleranse og trosfrihet omdannes til et krav om at alle minoriteter vær-så-god skal måtte slutte opp om majoritetens sekulære og liberale tankegods, da har man gjort det stikk motsatte av det man påstår at man ønsker; i stedet for å sikre trosfriheten, har man på visse, ideologisk sensitive områder, avskaffet den.