Torsdag, 17.10.2019 - 18. Safar 1441 h.

Hvordan takle det temperamentsfulle barnet?

Hvordan takle det temperamentsfulle barnet?

Hvordan takle det temperamentsfulle barnet?

  • 05.01.2010
  • Sølva Nabila Saxelin

Oversatt av Sølva Nabila Saxelin. Originalen er publisert i www.

Oversatt av Sølva Nabila Saxelin. Originalen er publisert i www.islamtoday.net og skrevet av Shaikh Salman al-Awdah. Publisert her etter tillatelse.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor mange mennesker som klager på sine barns temperament, men som ikke har den fjerneste anelse om hva de skal gjøre når barna blir sinte.
Vi blir ofte overrasket, og såret, av ting barna våre sier i sinne. De setter armene i kors over brystet og sier ”Jeg hater deg” og ”Jeg vil ikke ha deg mer” eller ”Jeg elsker deg ikke mer”. Barn sier slikt når de er sinna, og foreldre vet ikke annet enn å bli sinna tilbake, med stygge, harde ord, bannskap og en god klapp på rompa. De fleste foreldre unnskylder seg selv med at de disiplinerer barnet for sine dårlige manerer.

Sannheten er at banning og det å slå barnet er ikke noe mer enn en akutt reaksjon fra foreldrene, forkledd som ”disiplin”. Det er mange ting foreldre må tenke på når man skal håndtere situasjonen korrekt, og håndtere temperamentet til barnet:
  • Når vi tenker på Profeten Mohammed (Sallallahu aleihi wa salam), så ser vi at han aldri noen sinne slo verken sine koner eller sine tjenere. Jeg diskuterer ikke bare spørsmålet om man skal ”slå eller ikke slå”, fordi poenget er jo at det å slå ofte gjør problemet større, og løser ingenting.

  • Mange foreldre er forvirret, og lurer på hva de skal gjøre først når barnet blir sinna, skal de fokusere på årsaken til sinnet, eller skal de fokusere på sinnet i seg selv?

    Jeg synes det er viktigere å fokusere på årsaken, og å løse det, framfor å fokusere på sinnet i seg selv. Å eliminere årsaken til problemet er som oftest løsningen på problemet.

  • Hvis vi som voksne ikke klarer å vise selvkontroll når vi er sinte, hvordan kan vi da forvente at våre barn skal gjøre det? Det er viktig for oss å oppdra våre barn til å vite hvordan de skal forholde seg rolig og samlet, og å takle ting på en rasjonell måte. Om vi neglisjerer dette, vil vi ikke ha noen måte å snu situasjonen på når barnet blir sinna, og klarer dermed heller ikke å håndtere årsaken til barnets sinne.

    Ett gammelt arabisk ordtak sier ”Du kan ikke gi det du ikke har”. Dette er sant. Om forelderen har ett hett temperament, og ikke klarer å kontrollere seg selv når han blir sinna, hvordan kan man da bli sinna på barnet når barnet gjør det samme? Forelderen er rollemodellen. Barnet tar etter det forelderen gjør, og ikke nødvendigvis kun det forelderen sier. Det bør derfor være ett samsvar mellom det du sier, og det du gjør som forelder.

  • Hvorfor skal vi ikke diskutere årsaker med barnet når barnet blir sinna? Er det ikke bedre å bruke en diskuterende tone, enn å skrike og rope, noe som bare gjør barnet enda mer stresset og sint? Det er faktisk ikke noe problem å snakke med en rolig og behersket stemme når man skal diskutere ting. I Koranen ser vi at Herren over All Verden bruker en slik tone med sine engler og sine Profeter. Vi ser at Profeten Salomon (fred være med ham) brukte en slik tone til og med når han snakket med fugler. Er det ikke dermed mer passende for oss å snakke slik med våre barn, som er vårt kjøtt og blod?

    Mange foreldre snakker til barna på en nedlatende måte. Trolig gjøres dette fordi de mener at barna er små, og de unge hjernene ikke har blitt voksne. Foreldrene synes det er for tidlig å vise barna respekt. Jeg ser på dette som en stor feil, selv om det er meget vanlig. Om vi ser til Profeten (Fred Være Med Ham) for eksempler, ser vi at han oppførte seg veldig vennlig og respektfullt overfor barn.

  • Vi må ha enormt mye tålmodighet når vi behandler barn. Ett barn er naturlig ivrig og lett påvirkelig, med en uendelig fantasi. Det er feil å forvente at barnet skal oppføre seg som en voksen, når det ikke har lært å gjøre forskjell på rett og galt. Dette forklarer oss hvorfor Profeten (f.v.m.h) gikk ned fra prekestolen for å møte barnebarna, Hasan og Husayn, dette til tross for at mange prominente fra Sahaba (kompanjongene) sto forran han mens han snakket.
  • Det er en alvorlig feil når våre barn føler seg uelsket av sine foreldre. Selv når de blir straffet for noe galt, skal de føle seg elsket. Følelsen av å være elsket skal være der hele tiden, selv når vi må gi de medisin med stygg smak. Dette er særlig sant fordi barn holder våre hjerter i sine hender, og selv om de er små, har de en utrolig påvirkning på oss voksne.

  • En annen viktig ting vi må venne barna våre til, er å kommunisere sine følelser til oss, og å uttrykke seg ordentlig når de er sinte. Altså, å ikke skrike og rope..

    Når vi så kjenner årsaken til sinnet, så må vi snake til våre barn på deres eget nivå, og forklare ting til de slik at de forstår. Vi kan ikke behandle dem, som om de var voksne Vi må snakke med dem på deres eget nivå, uansett hvor lite og bagatellmessig problemet virker for oss.

    Vi kan tenke på den gangen da en liten jente kom og tok Profetens hånd, og han lot henne lede han rundt, overalt, uansett hvor hun ville gå.

    Ett barn trenger å føle at det lever i ett miljø av kontrolert frihet. Ett barn skal ikke leve i en atmosfære av konstan kontroll og dominering slik at barnet undertrykker sine følelser og sin egen identitet.

  • I en undersøkelse ble det funnet at 70% av barna lider av en eller annen form for psykisk sykdom. Ofte kan vi se at oppdragelsen bærer preg av at foreldrene enten prøver å kontrollere og disiplinere barna i for stor grad, eller at de er for avslappet. Hva man faktisk trenger er ballanse.

    Jeg kjenner noen veldig respektable mennesker, som insisterer på å omtrent loggføre hver minste detalj når det kommer til å ”oppdra” barna. Så mye kontroll skal de ha, at barnet omtrent ikke kan puste uten å bli stillt ansvarlig for det. Når faren kommer til meg med sin sønn omtrent i lenker, så er guttens ansikt askegrått og tydelig fortvilet. Det er fordi barnet ikke har lov til å handle på andre måter enn det hans far synes er passelig, noe som er en byrde ett barn ikke kan, og ikke skal bære.

  • Vi må lære barna å søke alternativer for å kontrollere sitt eget sinne. Vi må instruere dem til å gjøre Wudhu (den rituelle vaskingen før bønn), eller å sitte ned om de står, eller å holde en bok eller en pute, eller noe. Om de gjør dette, og blir rolige, så må vi belønne dem og rose dem for positiv adferd. Vær generøs med belønning og ros når barnet gjør noe bra, la barnet vite med dine ord, at du blir glad og at du ser barnets gode side.

  • La barnet leke rollespill. Snu rollene, du kan være den sinte, og barnet være den som skal trøste deg, og roe deg ned. La han forsøke alt han føler er riktig.

  • Det er bedre å lære ett barn å si at ”Jeg føler meg sint for det eller det” enn å la barnet rope og skrike.

  • Den diktatoriske framgangsmåten er aldri den riktige. Vi må aldri si ”Hold kjeft”, ”Gå vekk fra meg!” eller ”Om jeg bare får tak i deg, skal jeg knekke nakken din”. Ei heller si ”Bruk nå ikke den ekle tonen der med meg”.

    Forsøk heller å si ”Kjæresten min, jeg er mammaen eller pappaen din, jeg elsker deg, jeg føler at nå er du sinna, og det stresser meg litt, skal vi finne en løsning?”. Det er viktig å få barnet til å føle med dine følelser, som du føler med barnet også. Dette barnet vil bli en voksen en dag, inshaAllah (Hvis Gud vil) og om barnet ikke lærer empati på en enkel måte hjemmefra, vil man angre på det senere.

  • Vi skal alltid forsøke å ha eksemplet til Profeten (f.v.m.h) i vårt hjerte. Anas sa om han ”Jeg sverger ved Gud, jeg har aldri sett noen med mere omtanke for sin familie, enn Allahs Profet” (Sahih Muslim 2316)

    Profeten elsket barn. Han gråt da hans sønn Ibrahim døde.

    Når ett barn ble født, tok de barnet til Profeten for at han skulle gjøre Duaa (en bønn) for barnet. Noen gang endret han navnet til barnet til ett bedre navn. Han lekte med barn, og spøkte mye med dem.

    Da Hasan, Profetens barnebarn kom løpende inn til Profetens rom, og hoppet opp og ned, tydelig ivrig, forran han, så klemte Profeten han godt, og sa ”Å Allah, Elsk han, og elsk de som elsker han”. (Bukhari 2122 og Muslim 2421)

    Han gikk til moskeen, og bærte enten Hasan eller Husayn på skulderen. En gang gjorde han bønn med Umamah bint Zainab i armene. Han trøstet ett lite barn som hadde mistet fuglen sin. Han spurte til og med ett barn som satt til høyre for han, om han kunne servere de eldre som satt til venstre for han, men barnet nektet å få drikke sist, han skulle ha først, så da fikk han det slik. Vi kan også se at barn, som Amr b. Salamah ble satt til å lede bønnen for sitt folk, enda han var bare seks år gammel, fordi han var enkelt og greit, den som kunne mest av Koranen blandt de.

    Eksempler som disse finnes det mange av, og når vi tenker på de og følger de, blir Profetens fine karakter enda mer synlig for oss. Vi forstår at selv den beste skole, og den beste oppdragelse, både i øst og vest, har behov for lyset av vår Profets eksempel.