Lørdag, 19.10.2019 - 20. Safar 1441 h.

Den såkalte Human Rights Service

Den såkalte Human Rights Service

Den omstridte organisasjonen Human Rights Service (HRS), drevet av Hege Storhaug og Rita Karlsen, er igjen ute med en ny rapport; ”Innvandring gjennom ekteskap”. I rapporten lanserer HRS ekstremt kontroversielle forslag ved å kreve at det ”bør innføres et forbud mot å hente nyetablerte ektefeller som er søskenbarn eller tremenning”.

Den omstridte organisasjonen Human Rights Service (HRS), drevet av Hege Storhaug og Rita Karlsen, er igjen ute med en ny rapport; ”Innvandring gjennom ekteskap”. I rapporten lanserer HRS ekstremt kontroversielle forslag ved å kreve at det ”bør innføres et forbud mot å hente nyetablerte ektefeller som er søskenbarn eller tremenning”. Forslaget underbygges med den argumentasjonen de har fremført i kapittelet som omhandler ekteskap innad i familien, og som hovedsakelig bygger på forskning gjort av den danske forskeren Anders Hede (Cand. scient.).
Anders Hede konkluderer i sin forskning med at søskenbarnekteskap i all hovedsak er tvangsekteskap. Hede bruker anerkjente forskere til å underbygge sine konklusjoner, deriblant den norske eksperten Anja Bredal. Bredal som er ekspert på tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, rykket dog ut mot Hede allerede i 2004. I Norges forskningsråds blad, nr. 3-2004, tar Bredal på det sterkeste avstand fra konklusjonene til Hede, og hun sier seg ”dypt uenig i hans (Hedes) hovedpåstander og måten han har brukt min (Bredals) forskning til å underbygge dem”. Vel vitende om dette, brukes altså kvasiforskningen Hede har gjort, som dokumentasjon av HRS til å forklare, forsvare og foreslå et forbud mot ekteskap mellom tremenninger og søskenbarn. Det er dermed verdt å ta en dypere titt på HRS.

Samfunnsforskeren Nina Dessau har i sine artikler kritisert arbeidsmetodene til HRS. Dessau har uttalt at HRS’s Storhaug vil ha det til at ”hun forsvarer menneskerettigheter og demokratiske prinsipper”, mens Dessaus analyser av HRS og Storhaug tilsier at de ”kjennetegnes av en regelmessig overkjøring av nettopp disse prinsippene” (Ny Tid, 5. juli 2003). Og menneskerettighetseksperten Maris Emberland ved norsk Senter for Menneskerettigheter i Oslo, konkluderte i 2003 med at HRS ”ikke kjenner til grunnleggende aspekter ved menneskerettighetsbegrepet, og at Human Rights Service i sin søken etter å forbedre muslimske kvinners menneskerettslige stilling har vært og er fremdeles villig til å forverre deres situasjon” (a href="http://www.katolsk.no/nyheter/2003/12/05-0001.htm" Target=Nytt> http://www.katolsk.no/nyheter/2003/12/05-0001.htm).

En annen universitetsforsker ved Universitet i Oslo, Farrukh A. Chaudhry, gikk gjennom HRS-boka ”Feminin Integrering”, og etter å ha analysert de der fremsatte påstander, konkluderte han med at ”HRS i beste fall har mangelfullt utviklet tallforståelse, i verste fall prøver de [HRS] bevisst å føre det norske folket bak lyset” (Klassekampen, 30. september 2004).

Den norske tvangsekteskapseksperten Bredal skrev i Dagbladet 22. desember 2002 under artikkel om tvangsekteskap, at mange organisasjoner, deriblant HRS, kjemper om oppmerksomheten for å skaffe penger til egen virksomhet eller stramme inn på innvandringsloven. Forskeren Chaudhry reiste i september 2004 spørsmålet om det var grunn til å undersøke Frp’s aktive rolle for bevilgninger til HRS. Han undret; ”ligger det en skjult agenda her”, i og med at også HRS-rapporten ”Ute av syne, ute av sinn”, var et resultat av at ”Frp tvang gjennom en bevilgning til HRS på 1,1 mill kroner (prosjektmidler over statsbudsjettet)” (ibid). Faktisk konstaterte Ny Tid på lederplass 6. mars 2004 at ”Frp i to budsjettbehandlinger har gått utenfor enhver praksis når de har krevd øremerkede bevilgninger til HRS”, og det i seg selv var så oppsiktsvekkende at det er ”nærliggende å sette spørsmålstegn om bindingene mellom Frp som parti og HRS som stiftelse”.

I HRS’s historikk må det også nevnes at de unge innvandrerjentene (bl.a. Kadra, Nadja og Saynab) som engang var HRS sterkeste våpen, brøt med HRS på alle mulige måter, og har tatt avstand fra denne såkalte tenketanken.

Etter de ovenfor refererte fakta begynner HRS’s tilsynelatende kamp for frihet å fremstå mer som et skalkeskjul for HRS’s egentlige motiver; de har beviselig fart lenge med løgner. Og slik redaktøren i Ny Tid, Anders Horn, forstår HRS, er HRS’s problem at ”antallet med minoritetsbakgrunn blir så stort at det både utfordrer det norske demokratiet og den norske velferdsstaten”, og HRS ser et problem med at ”personer med minoritetsbakgrunn gifter seg med "sine egne" – altså andre personer med bakgrunn fra den samme kulturen – helt uavhengig av om ekteskapet er inngått gjennom tvang eller ei” (Ny Tid, 17. januar 2004). Ja, det renhårige hadde vært dersom HRS fremstod som det de egentlig er; Frp’s forlengede arm. Såldes er HRS i grunn intet annet enn motstandere av innvandring kledt som forkjempere av frihet.

Det er viktig at en slåss mot tvangsekteskap, for tvangsekteskap er rå ondskap. Jeg selv tilhører det kullet andregenerasjonsminoriteter som delvis har blitt tvunget inn i ekteskap, og således er jeg glad for enhver som driver en kamp mot denne tvangen. En viktig henvisning er dog ordene i lederartikkelen i Ny Tid; ”Human Rights Service framstår mer og mer som et privat korstog, og mindre og mindre som en interesseorganisasjon eller som en ivaretaker av utsatte gutter og jenter. Hadde organisasjonens ledere Hege Storhaug og Rita Karlsen eid skam i livet, hadde de lagt ned driften og overlatt integrerings- og likestillingsarbeidet til andre” (Ny Tid, 6. mars 2004). Da er det for meg svært underlig at media og politikere fortsetter å bruke HRS som en troverdig aktør, selv om det virker som om Dagbladet endelig har skjønt det når de også på lederplass, senest 9. juni i år, slår fast at HRS med sin generalisering og sine aggressive utfall bidrar til at skillet mellom «oss» og «dem» opprettholdes.
[ Korrektur av MIXX Ord & Design ]