Torsdag, 17.10.2019 - 18. Safar 1441 h.

Åpent brev til nordmenn om å være imam i Norge

Åpent brev til nordmenn om å være imam i Norge

Den siste tidens debatt, med harde angrep på muslimer og imamer, har gitt mange av oss en følelse av å leve i et fremmed og lite gjestfritt land. Til tross for at mange har vært her i mer enn ti år, er vi fortsatt ikke akseptert som en integrert del av det norske samfunnet.

Den siste tidens debatt, med harde angrep på muslimer og imamer, har gitt mange av oss en følelse av å leve i et fremmed og lite gjestfritt land. Til tross for at mange har vært her i mer enn ti år, er vi fortsatt ikke akseptert som en integrert del av det norske samfunnet. Når vi møtes med negative holdninger og fordommer, kommer disse ikke bare fra samfunnet generelt, men også fra ”våre egne” – folkevalgte innvandrerpolitikere.
Imamens hovedrolle i de norske moskeene dreier seg først og fremst om å lede bønnen, utlegge islams fredelige budskap til trosfellene, og å lære barn og voksne å lese og forstå Koranen. Imamene tar også imot skoleklasser og organisasjoner som ønsker å få vite mer om vår tro. Mange av oss reiser også 200-300 km ukentlig fra sted til sted for å nå ut til så mange som mulig for å lære folk om islam og dets verdier. I tillegg fungerer mange imamer som døgnåpen ”sosial vakttjeneste” og tar på seg mange oppgaver som ikke nødvendigvis står i noen stillingsinstruks. De stiller opp som rådgivere og veiledere, både i alvorlige familiesaker som tvangsekteskap og vold, og i mer trivielle spørsmål.

Mange av imamene står på fra morgenens første bønn til kveldens siste. Vi er hele tiden til disposisjon for moskeen og dens medlemmer, med alle de oppgavene dette medfører. Imamene besøker moskeens medlemmer når de får barn, vi kommer i deres brylluper, besøker deres nye leiligheter og støtter dem under sykdom og død. Svært mye av det vi gjør anses som frivillig arbeid og kommer i tillegg til selve jobben i moskeen. Når vi vet at det er ca. én imam per 3 – 5 000 medlemmer, sier det seg selv at vi gjør en betydelig arbeidsinnsats som kommer samfunnet til gode. Strengt tatt trenger moskeene flere imamer enn vi har i dag, med tanke på de tre feltene vi forsøker å dekke: Formidling av troen, medlemmenes sosiale liv og kommunikasjonen med storsamfunnet.

Som religiøse ledere er vi en respektert gruppe blant våre egne, akkurat som prester, pastorer og rabbinere. Men vi har neppe den makt mediene tillegger oss. Vårt hovedanliggende er å bruke mest mulig tid og krefter på omtanke for våre medmennesker. Vi bruker mye tid på å be om fred og forsoning, for vi streber etter forståelse og toleranse mellom de ulike gruppene i samfunnet. Vi ber om Guds hjelp for så vel enkeltpersoner med sine problemer, som for det norske samfunnet som helhet. I tillegg forsøker vi å følge med og studere ny litteratur, og på toppen av alt har vi egne familier å ta oss av.

Mange utenforstående forestiller seg at det er en enkel jobb å være imam i Norge. Lett er det imidlertid ikke, men tross alt svært utfordrende og spennende. Vi trives med oppgaven, som er å nærme seg Gud og samtidig bidra i den sosiale konteksten vi lever i. Derfor er det skuffende å se hvordan mangelfulle kunnskaper om islam og imamene stadig trekker den offentlige debatten ned på et skremmende lavt nivå. Mangelen på objektive kunnskaper skaper ofte angst og redsel, og i dette klimaet blir imamene stadig skyteskiver.

Våre moskeer står åpne, og alle kan komme inn. Dersom dere kommer, er dere hjertelig velkomne. Moskeene skal være trygge rom, der Guds ro dominerer. De av oss som ikke snakker så godt norsk, tar også hjertelig imot anledningen til å praktisere språket i våre egne omgivelser.

Etter demonstrasjonen lørdag 4. desember, ble vi igjen satt på dagsordenen. ”Imamene kom ikke”, sto det å lese i avisene. Dette er ikke helt korrekt. Selv om flertallet av imamene ikke gikk i fakkeltoget, deltok lederen av imam-komiteen i IRN (Islamsk Råd Norge). Han brukte anledningen til å demonstrere toleranse, ikke bare ved å omfavne Carl I. Hagen, men også ved å understreke at andre imamer var enige i demonstrasjonens avvising av vold og terror. De som ikke kom, var uenige i virkemidler og form, ikke i sak og innhold. Her er det viktig å være klar over at imam-komiteen er en et demokratisk forum der det kan være store uenigheter. Denne demonstrasjonen er nettopp et eksempel på en sak som det var stor uenighet om. Når imamene valgte å ikke delta i toget, men heller støttet IRNs alternative markering, er det viktig å understreke at vi ikke vedtok noe form for forbud mot å delta i demonstrasjonen.

Utgangspunktet, at demonstrasjonen skulle samle såkalt ”moderate muslimer”, er svært problematisk. Ordbruken signaliserer at muslimer i seg selv skulle være ikke-moderate, altså ekstreme i en eller annen form. Det fungerte også uheldig at initiativet ble presentert i media slik det ble, uten noen forutgående skikkelig drøfting mellom initiativtakerne og moskeene om premissene for en eventuell markering. Arrangørene av demonstasjonen valgte å gå direkte på imamene én og én, i stedet for å henvende seg til våre organer. Det var åpenbart en skuffelse for Bondevik og de få andre som kom, at demonstrasjonen fikk så liten oppslutning. Men når ikke bare flertallet av imamene uteble, men også vanlige muslimer og ikke-muslimer, blir det desto tydeligere at det ikke var uenighet om demonstrasjonens fordømmelse av vold og terror som var årsaken til at toget ble lite.

Når vi nå har gjentatt til kjedsommelighet at vi ikke støtter vold og terror, virker det påfallende at media fortsetter å beklage at imamene ikke deltok. Argumentasjonen bygger på at imamene styrer de norske muslimene som kveg, og man fortsetter å betvile muslimenes vilje til å ta avstand fra vold og terror. Når man går denne saken litt etter i sømmene, blir det tydelig at det dreier seg om et politisk spill der initiativtakerne mente de kunne slå politisk mynt på å dirigere imamene ved å bestemme premissene for markeringen. Det kan virke som det egentlige målet var å sette de forskjellige imamene og moskeene opp mot hverandre.
Vi hilser språkopplæring velkommen.
I etterkant av det hele krever politikerne at vi skal ta eksamen i samfunnslære og norsk. Dette forslaget ønsker vi selvsagt velkommen. Vi gleder oss til å få et ordentlig utarbeidet tilbud, og tid til å sette oss inn i språket og forholdene ellers i landet der vi bor og jobber. Dette vil være til fordel for oss, våre yngre medlemmer spesielt og samfunnet som helhet. God skolering vil gjøre oss bedre i stand til å delta aktivt i samfunnsdebatten og gjøre oss flinkere til å svare i media.

Vi håper også at vi kan bli bedre i stand til å formidle islamsk lære og tro på norsk. Spørsmålet om realisering av disse tingene dreier seg nok mer om økonomiske ressurser enn om vilje og motivasjon fra vår side. Strengt tatt trenger moskeene flere imamer enn vi har i dag, med tanke på de tre feltene vi forsøker å dekke: Formidling av troen, medlemmenes sosiale liv og kommunikasjonen med storsamfunnet. Nå gjenstår det å se om de politikerne som ønsker bedre kunnskaper hos imamene, følger opp med nødvendige ressurser som kan sikre kvaliteten på et opplæringsprosjekt.

Vi er enige med de politikere som mener at vi må bli mer synlige og tydeligere for det norske samfunnet. Vi har møtt tallsterke opp tidligere for å ta avstand fra kvinneundertrykking og kriminalitet, og vi gjør det gjerne igjen. Men hvis vi skal kunne engasjere oss i disse viktige sakene, må vi samtidig ha visshet om at våre primære oppgaver i forhold til medlemmene blir ivaretatt.
Fordømmer drapet.
Vi benytter her anledningen til enda en gang å si at drapet på Theo van Gogh må fordømmes – på linje med alle andre drap. Og selv om van Gogh såret oss med sin film, er vi blitt langt mer såret og skuffet over drapet og dets konsekvenser enn over filmen. Det er den menneskelige fornuft som blir offeret når det antas at vi imamer skulle være potensielle terrorister som støtter en slik handling.

Derfor frykter vi nå for hva morgendagen skal bringe. De fleste av oss er nye borgere her, ikke bare i Norge, men i et Europa som har sin egen historie om kriger, konflikter og folkemord. Man trenger ikke gå lenger i rom og tid enn til Balkan, for å se hva som skjer når destruktive krefter slippes løs. Derfor rekker vi nå ut hånden.
Måtte Gud velsigne oss alle, og vårt nye hjemland!
Imamer i Norge
Senaid Kobilica og flere

Deler av dette er publisert som innlegg i Aftenposten 23.12.2004