Lørdag, 19.10.2019 - 20. Safar 1441 h.

Morsrollen i islam – ikke uten dilemma!

Morsrollen i islam – ikke uten dilemma!

Allah subhanahu wa-ta‘ala har gitt kvinnen den spesielle gaven å kunne bære frem et barn og den unike rollen å være mor for dette barnet. Koranen viser klart at Allah tillegger foreldrerollen generelt og morsrollen spesielt en helt spesiell verdi (31:14-15 og 17:24-25).

Allah subhanahu wa-ta‘ala har gitt kvinnen den spesielle gaven å kunne bære frem et barn og den unike rollen å være mor for dette barnet. Koranen viser klart at Allah tillegger foreldrerollen generelt og morsrollen spesielt en helt spesiell verdi (31:14-15 og 17:24-25).
Morsrollens betydning spesielt kommer klart til uttrykk i mange hadith fra Profeten Muhammad (fvmh). En mann spurte Profeten (fvmh): ”Hvem skal jeg hedre mest?” Han svarte: ”Din mor.”. ”Og så hvem?” spurte mannen. Profeten svarte “Din mor.”. “Og så hvem?” spurte mannen. Profeten svarte: “Din mor.” “Og så hvem?” spurte mannen. Profeten svarte: “Din far.” (al-Bukhari og Muslim)
Det er et sant mirakel at kvinnekroppen kan være bolig for og sørge for næring til et foster. Selv etter at barnet er født fortsetter kvinnens kropp å være et direkte instrument for Allah til å sørge for at barnet gjennom morsmelken får sin rizq (den forsyningen Allah tildeler hver enkelt av oss), som attpåtil er nøye avstemt i forhold til et spedbarns behov. Kvinnens hormonelle syklus er også tilpasset denne funksjonen (jf. den såkalte ammetåka som er en realitet, da kvinnens oppmerksomhet i barselperioden hormonelt bestemt er rettet mot barnet til fordel for alt annet). Profetens sunna viser den ideelle ansvarsfordelingen mellom mannen og kvinnen i en familie når det gjelder livets praktiske sider. Denne ansvarsfordelingen pålegger fedrene økonomisk ansvar og mødrene en stor del av daglig omsorg for barn, selv om en muslimsk far etter Profetens eget eksempel både skal være nær, kjærlig og ansvarlig i forhold til oppdragelsen.
Den verdien Allah tillegger foreldrerollen vises også gjennom at voksne barn pålegges å sørge for sine gamle foreldre både økonomisk og omsorgsmessig, slik foreldrene er pålagt å sørge for sine barn. Profeten (fvmh) sa: “Sannelig er han en ulykkelig stakkar.” En av hans følgesvenner spurte: “Hvem da, du Allahs sendebud?” Proefeten svarte: ”Han som hadde mulighet til å besøke sine foreldre når de ble gamle, eller én av dem, men lot fare denne sjansen til å sikre seg en plass i Paradis.” (Muslim og al-Tirmidhi)
Ved flere anledninger ble de troende faktisk rådet til å prioritere omsorg for sin mor over til og med den noblesse handling; å kjempe for Allahs sak i jihad. Anas rapporterte om en av Profetens (fvmh) følgesvenner som gjerne ville reise til jihad, men ikke hadde økonomisk mulighet til det. Profeten sa til ham at han i stedet skulle bli hjemme og sørge for sin mor som var enke. Dette ville gi ham tilsvarende belønning som for både hajj, ‘umra og jihad. I et annet tilfelle rådet Profeten (fvmh) en av følgesvennene til å holde seg hjemme hos sin mor med følgende ord: ”Hold deg hos henne, for Paradis ligger ved hennes føtter.” (al-Nisa’i) I denne overleveringen finner vi grunnlaget for det berømte ordtaket: Paradiset ligger ved mødrenes føtter.
Men islams ideelle vektlegging av morsrollen innebærer dilemmaer vi som muslimer og kvinner må forholde oss til.
Å være mor er krevende; å være en god mor er veldig krevende. En mor skal hjelpe barna til å forstå verden, tilpasse seg den og leve i den på beste måte. Hun må også finne en riktig balanse mellom å lede og hjelpe, og å la barna lære å mestre og å finne sin egen vei. Hva når vi ikke føler vi kan bære ansvaret, hva med å mislykkes i forhold til idealet? Alt fra ikke å ha melk for å amme til å streve med tenåringer som ikke vil gjøre salah. Det er nok av utfordringer, noen universelle, noen avhengig av det samfunn man lever i. Hvis Paradis ligger under morens føtter, så er heller ikke Paradis gratis!
Barn er en amana (et betrodd lån) fra Allah. Som enhver amana må de ivaretas, og dette er et alvorlig ansvar som påligger oss som mødre (og naturligvis menn som fedre). Det er ikke nok å elske sine barn høyt, man må også investere tid, interesse, omsorg. Man behøver ikke være av den typen som er ”født til å være mor”, som synes å finne gode løsninger på alle problemer, som synes å takle presset. Men man plikter å prøve så godt man kan, for Allahs skyld. Hvis man først går inn for oppgaven, vil man finne interessante utfordringer og finne at det er mange muligheter for selvutvikling og refleksjon forbundet med å gå inn i barns verden.

Det er en stor porsjon sosialt press forbundet med kvinnens morsrolle, og mange muslimske kvinner møter ulike kulturelt betingede ”krav”: Det kan være forventninger om at man skal få barn, hvor mange barn, barnas kjønn. Når storfamilien eller utenforstående stiller slike forventninger kan det tungt hvis man selv ikke vil eller kan innfri dem. Men det er opp til kvinnen og mannen selv å finne den beste løsningen for sin familie, og å eventuelt regulere antall barn etter islams forskrifter. Slike krav og forventninger kan på den andre siden være absurde; det er ikke alle forunt å få de barna man ønsker seg.

Til Allah hører herredømmet over himlene og jorden, Han skaper det Han vil. Han gir den Han vil jentebarn og den Han vil guttebarn. Og Han gir dem guttebarn og jentebarn, og gjør den Han vil ufruktbar. Han er allvitende og i stand til å gjøre alle ting.
(K. 42:49-50)

Reflekter over de siste ordene; det er en visdom i alle ting, som Allah kjenner selv om vi ikke alltid forstår. Husk også at av ”de troendes mødre” – Profetens (fvmh) hustruer, var de fleste barnløse. Det gjorde dem ikke mindre verd som muslimer, mennesker, kvinner – derimot utførte de de oppgavene Allah ga dem i lydighet og hengivenhet til Ham og til Hans sendebud. Det ga dem verdi i Allahs øyne, og en høy posisjon blant mennesker. Be Allah, slik profeter har gjort før deg, om at Allah skal gi deg gudfryktige barn. Allah svarer alle bønner, men ikke alltid slik vi venter. Hvis Allah ikke gir deg barn, er det kanskje fordi han har en annen oppgave i vente for deg.

Det kan også være sosiale forventninger i forhold til hvordan man oppdrar barn, hvilke verdier man vektlegger, om man velger å være hjemme eller bruke barnehage, hva slags skole man sender barna til. Igjen må man prøve å tilstrebe en balansegang; vi er ansvarlige for våre valg overfor Allah, Han subhanahu wa-ta‘ala kjenner de omstendighetene og årsakene som ligger til grunn for at vi velger som vi gjør. Men skal man fungere innenfor et samfunn må man også forholde seg til de konvensjonene som gjelder i samfunnet. Husk også at de muslimene som er født og oppvokst i muslimske samfunn ofte har et mer kollektivt syn på livet (”alle blander seg i alles saker”) enn det de er vant til som er født og oppvokst i ikke-muslimske familier. På den andre siden har samfunnet og ikke-muslimske omgivelser sine krav og forventninger. Som muslimske foreldre skal vi ikke godta at det pålegges oss oppdragelsesmetoder eller verdivalg som er i motstrid til islam. Det er vårt ansvar å beskytte våre barns ‘aqida (trosfundament). Men innenfor de vide grensene som islam gir oss, er det opp til hver enkelt å gjøre sine valg og forsvare dem overfor andre, og i siste instans overfor Allah.

Hva når ekteskapet, selve rammen omkring livet med barn ikke fungerer som det skal? Hva om man ikke finner noen å gifte seg med, om man blir skilt, om man blir enke? Ekteskapet og barn er ulike relasjoner, som må bevares og utvikles parallelt og hver for seg. En familie er mer enn summen av medlemmene; det er summen av alle relasjonene mellom de enkelte medlemmene og relasjonene på gruppenivået. Igjen: vårt ansvar er i forhold til Allah. Han skal bedømme hva vi har gjort ut av de mulighetene og rammebetingelsene Han har bestemt for oss. Allah pålegger oss ikke mer enn vi kan bære (se 2:286), så må vi prøve å bære på beste måte det vi har blitt pålagt! Men hvis ting er vanskelige: Husk sabr er ikke tålmodighet i den forstand at man skal finne seg i tingenes tilstand; sabr er utholdenhet i kamp for Allah, for haqq (det som er rett). Koranen pålegger oss igjen og igjen å være aktive: arbeid, gjør det gode, gjør det rette. Det islamske kvinneidealet er en aktiv kvinne som kommuniserer med og påvirker sine omgivelser. Vi må gripe tak i våre liv og bidra til å bedre livsvilkårene for oss selv, våre barn, våre ektefeller, våre familier. Menn og kvinner skal være hverandres beste venner, som Koranen definerer som de som pålegger hverandre ma‘ruf (det gode, som overensstemmer med islam) og som forbyr hverandre munkar (det dårlige, som uoverensstemmer med islam) (se K. 9:71).

En mor kan også ha dilemma på andre plan; morsrollen er kanskje bare én del av henne og til tider vil denne delen bli så dominerende at hun savner å få brukt andre sider av seg selv. Hun kan ha ønsker om å utføre et yrke, ha profesjonelle ambisjoner eller lengte etter selvutvikling på intellektuelle, profesjonelle, kunstneriske, fysiske plan. Hun kan også rett og slett bli sliten av å yte omsorg og ønske å bruke noe tid på andre sysler.

Arbeid utenfor hjemmet kan bety selvrealisering, men mange jobber er jo faktisk ganske kjedelige og rutinemessige. Arbeidet innebærer imidlertid kanskje en viss en økonomisk frihet og muligheten til et sosialt liv utenom familie og naboskap. Det er opp til enhver familie å komme fram til egne løsninger. Det føles kanskje ikke alltid som et valg. Kvinner har rett til å bli forsørget, og hvis de selv ønsker å bidra til familiens økonomi regnes det for dem som sadaqa. Men hun må også være klar over at hennes rettighet begrenses innenfor det mannen er i stand til å tilby (ma‘ruf; samme økonomiske nivå som han selv). Det er derfor også et spørsmål om prioritering; mellom tid og penger og levestandard.

Men lønnet arbeid utenfor hjemmet er bare en måte kvinnen kan realisere andre sider av seg selv. Islam pålegger oss å lære; først og fremst vår din(religion) og det vi trenger for å kunne leve vår islam på beste måte, og deretter den kunnskapen vi trenger for andre sider av livet eller for å utvikle vårt potensiale og utnytte skaperverket til fulle. Vi har kanskje ikke storfamiliens ramme omkring oss, så vi må selv skape et kollektiv hvor vi kan både dra praktisk nytte av hverandre (bytte barnapassdager) og lære, jobbe, utvikle oss sammen med søstere (studiesirkler). Det beste er jo at på denne måten kan vi også skape et godt klima for våre barn innenfor muslimske miljøer. Alle har vi fått tildelt et døgn på 24 timer. I løpet av disse timene skal man arbeide, hvile, spise, be, tilbringe tid med barn og familie og venner. Hvis vi minner oss selv og hverandre på at hvert minutt er en gave som aldri kommer tilbake, er det kanskje lettere å legge tilside slike ting som det verken er nytte eller hvile i (TV...), og plutselig vil man kanskje ha litt tid til å male, trene, lese, likevel! Livet har også sine sykluser, i perioder vil hverdagen kanskje domineres av hjemmets trivielle sysler, men i andre perioder vil man lettere finne tid. Det viktige er å ta fatt i de mulighetene som byr seg.
Det mest alvorlige dilemma den troende mor har er, på tross av alt dette, dilemmaet om selvrealisering som spirituelt vesen. Å nærme seg Allah og vedlikeholde relasjonen med Ham subhanahu wa-ta‘ala krever både tid og mental og spirituell oppmerksomhet og tilstedeværelse.

Alt i livet relateres til islam; hva vi er pålagt å gjøre, hva vi ikke får gjøre, hva som gleder Allah. Hvordan vi spiser, hvordan vi hilser. Gjennom dagen manifesteres vårt forhold til Allah i ord, gjerninger og tanker. Når vi minner hverandre på Allah, minner vi også oss selv. Det er derfor dhikr i å snakke med barna om Allah. Og barna gir oss anledninger til å lære/repetere Koran og du‘a, sira, hadith. Slik englene velsigner en gruppe som gjør dhikr, velsignes også mor-og-barn dhikr-grupper. Denne dhikr foregår gjennom hele dagen; alle øyeblikkene hvor vi takker Allah eller undres over hans storhet eller ber Ham tilgi oss for våre feil, alle situasjonene som har spesielle du‘a. Vi minner våre barn og vi minner samtidig oss selv. Hvis man skal klare å formidle et levende forhold til Allah, må man selv ha et slikt forhold. Samtidig er den spirituelle gevinsten avhengig av vår innstilling. Man må passe seg for å ikke leve gjennom barna, slik at ens islam blir et pedagogisk prosjekt hvor det er om og gjøre å lære barna. Ofte er det ikke bare vi som skal lære barna, men barna åpner også dører til undring og refleksjon for den som er villig til å lytte.

Koranen beskriver barna både som zeenah (skjønnhet, 18:46) og som fitnah (prøvelse, 8:28). Vi gledes over dem og prøves gjennom dem. Til syvende og sist lever vi alle alene, og vi skal dø alene. Den som ikke vedlikeholder sin relasjon til Allah, vil selv tape. Det er derfor så viktig å midt i alle dagens gjøremål beholde tid alene med Allah – i ensom ibada, som ikke har noe annet formål enn å glede Allah og komme nærmere Ham. Det blir kanskje ikke mye i en travel hverdag, men som Profeten (fvmh) sa er den jevne aktiviteten best, om så det er lite om gangen. Å lese og reflektere over Koranen er den beste dhikr, men enhver må selv bruke av de verktøy (resitere Allahs navn, du‘a, lovprisning, salat...) vi har fått til rådighet. Akkurat som det er sunna å sette av et bestemt sted i huset til musalla (bønnested), sett av et sted i bevisstheten og hjertet for ibada (tilbedelse) – slik at lovprisning og bønn om tilgivelse aldri er langt unna, men fremme i bevisstheten gjennom både travle og late dager.

Mennesket er skapt i verden for å leve og forvalte skaperverket på beste måte. Hver av oss er plassert et bestemt sted, til en bestemt tid, med bestemte omgivelser og bestemte livsbetingelser. Uansett om man har barn eller ikke, om man trives i morsrollen eller ikke, om man føler man strekker til eller ikke, en kvinne kan ikke realisere seg som muslim gjennom de ulike sosiale rollene hun spiller i livet, hvis ikke hun bruker disse rollene som verktøy for å tjene Allah. Vi kommer igjen tilbake til det grunnleggende, å bygge en en-til-en relasjon med sin Skaper. Allah har skapt oss for å tilbe Ham subhanahu wa-ta‘ala (se 51:56). Hvis man har et forhold til Allah og sin identitet fast knyttet til dette forholdet, blir dette en referanse også for alle andre forhold; mann, barn, øvrig familie, venner, kollegaer, tilfeldige bekjente. Morsrollen er eventuelt bare en av alle de sosiale rollene i menneskelivet. I perioder av ens eget og ens barns liv er det kanskje den viktigste, men karakteristisk for denne rollen er at den forandrer seg ettersom barna vokser opp. Vi kan tjene Allah gjennom å gi våre medmennesker deres rett, enten det er våre barn, foreldre, ektefeller, søstere og brødre i islam... Men det er når vi gjennom dette har til hensikt å glede Allah, at vi virkeliggjør vår islam. Og Allah lover den som tror og handler rett evig lykke i Paradis (se bl.a. 13:29).