Lørdag, 19.10.2019 - 20. Safar 1441 h.

Rettferdighet i islam

Rettferdighet i islam

Rettferdighet i islam

  • 05.01.2010
  • Basim Ghozlan

Rettferdighet (på arabisk ’adl) er en kjerneverdi i islam. "Den rettferdige" er et av Guds 99 vakreste navn.

Rettferdighet (på arabisk ’adl) er en kjerneverdi i islam. "Den rettferdige" er et av Guds 99 vakreste navn. Profeten Mohammad sier i en hadith følgende "Gud sier: O mine tjenere (dvs. alle mennesker): Jeg har forbudt urett overfor meg selv og gjort den forbudt for dere, så ikke begå urett mot hverandre". Koranen oppsummerer Guds budskap til alle profetene med dette: K. 57:25 "Vi har sendt våre sendebud med klar beskjed, og sendte med dem Skriften og (like) Vekten for folk å utøve rettferd."
Ibn Taymiah, en av islams store lærde, går så langt som å si at "Gud hjelper det rettferdige land selv om det ikke er muslimsk mot de urettferdige land selv om de er muslimske". Dette er for å markere at rettferdighet er en kjerneverdi i islam.

I dagens samfunn prater vi om demokratiets rettferdighet og om at "alle er like ovenfor loven". Vi glemmer at denne rettferdigheten har alvorlige mangler og skremmende svakheter. Som eksempel kan man nevne at:
  • rettferdighet i et land gjelder for landets borgere, men gjelder som regel ikke for "andre mennesker". Når landet vurderer forholdet til andre land er det vanlig å vurdere etter landets interesser og ikke etter rett og urett. Skal Norge f. eks. støtte et angrep mot Irak eller ikke, avgjøres etter beregninger av økonomiske, politiske eller sikkerhets interesser. Om Irak er skyldig eller ikke har lite å si. USA gir konkrete rettigheter til amerikanske borgere, men Irakere, Vietnamesere eller Koreanere har ingen rettigheter. Det er greit om de sulter og dør av medisinmangel. Tusenvis av barn dør på grunn av medisn- og matmangel uten at dette blir sett på som urett i USAs øyne, siden de ikke er amerikanere! Et annet eksempel på dette kan nevne at i Norge er det ikke akseptert at staten stjeler huset ditt for å gi det som gave til naboen, mens dette er greit hvis det skjer i utlandet. Det var nettopp det som skjedde da Palestina ble stjålet/ranet fra sitt eget folk og gitt som gave til verdens forfulgte og stakkar jøder!
  • demokratiet som anses å være "hellig" for landets borgere, er ingen selvfølge når det gjelder statene seg i mellom. Der hersker det i stedet "naturens lov" hvor den sterke har rett til å spise opp den svake. Slik nyter enkelte land rettigheter også i FN-systemet som andre bare kan drømme om. USA, Frankrike, Storbritannia og flere har vetorett, mens India som er større enn dem alle til sammen i antall borgere har ingen veto. USA har rett til å bombardere Baghdad når de vil, mens ingen har rett til å kaste stein over New York eller Washington. Det samme gjelder Britannia. USA har rett til å produsere masseødeleggelsesvåpen, mens Irak kan knuses for at den mistenkes for å ha tanker og planer om slik produksjon. Her er det åpenbart at det som gjelder er maktens logikk og ikke logikkens makt. Hvor er rettferdighet i slik situasjon?


Hva sier islam fra sin side om rettferdighet?
Islam sier med store bokstaver at rettferdighet skal gjelde alle. Både individer, grupper og stater. Koranen advarer muslimene mot urettferdighet slik: K. 5:2. "… La ikke motvilje mot et folk som har stengt dere ute fra den hellige moské forlede dere til aggresjon [urettferdighet]. Hjelp hverandre henimot fromhet og gudsfrykt, ikke mot synd og fiendskap. Vis gudsfrykt, for Gud er streng i Sin straff". Dette verset handlet om muslimenes forhold til Mekka der Mekka har begått en alvorlig urett mot muslimene da de nektet dem å besøke den hellige moskeen Alka'bah. Verset ber muslimene om å ikke la sinnet og hat ta kontroll over deres handlinger.
Selv i en krigssituasjon skal muslimene ikke svike fienden. K. 8:58 [60]: "Men frykter du svik fra et folk så forkast også du (pakten) [slik at begge partene er klare over dette] på samme måte. Sandelig, Gud liker ikke svikefulle". (NB. Teksten i [] er forfatterens forklarende ord som Einar Berg ikke har tatt med, men som er nødvendig for å gi riktig mening av verset. Se en eller annen koranforklaring (tafsier) selv.).

La oss se på noen historier som viser hvordan muslimene forstod og praktiserte dette prinsippet.

Forsvar ikke dem som sviker sitt eget jeg:
I profetens tid var det noen jøder som bodde i Almedina. Forholdet mellom dem og muslimene ble etter hvert meget anspent. En dag skjedde det et innbrydd hos en muslim. Tyven som også var muslim ble mistenkt for tyveriet. Da han kjente alvoret, kastet han utbyttet i et hus som tilhørte en jøde. Meningen var å lure rettsystemet og la dem tro at det er jøden som stjal. Folk flest trodde virkelig på dette utspillet og jøden holdt på å bli beskyldt for tyveri. Profeten selv holdt på å tro på dette. Gud ville ikke at slik urett skjer. Koranversene ble åpenbart med kraftig advarsel mot denne uretten som holdt på å skje. Oversettelse lyder slik: 4:107. Forsvar ikke dem som sviker sitt eget jeg. Gud elsker ikke den som sviker og synder.
4:108. De skjuler seg for menneskene, men de kan ikke skjule seg for Gud. Han er hos dem når de nattestid pønsker ut ting å si som ikke behager Ham. Gud har full kontroll med det de gjør.
4:109. Slik er dere! Dere forsvarer dem under jordelivet, men hvem vil forsvare dem fremfor Gud på oppstandelsens dag, eller da ta seg av deres sak?
4:110. Men den som handler ondt eller pådrar seg skyld for urett, og så søker Guds tilgivelse, han vil finne at Gud er tilgivende, nåderik.
4:111. Den som pådrar seg en synd, gjør det bare for egen regning. Gud vet, - er vis.
4:112. Og den som pådrar seg et feiltrinn eller en synd, og så kaster skylden på en uskyldig, han bærer byrden av falsk beskyldning og åpenbar synd.

Slik ble den uskyldige jøden frikjent. Dette er til tross for at flere omstendigheter kunne brukes som unnskyldning for å "svelge" denne uretten.
Umar ibn al’as og den koptiske mannen
I den andre kalif Umar Ibn Alkhattabs tid ble Egypt et muslimsk land. Amr Ibn Al'as var besatt som leder (waali) for hele Egypt. En gang arrangerte Abdullah, sønnen til Amr, en konkurranse i kappløp. Vinneren ble en koptisk mann. Abdullah likte ikke dette og ga vinneren et slag og sa "hvordan våger du å vinne over presidentens sønn?". Den koptiske mannen svelget dette ikke og reiste helt til Medina og klaget til kalifen Umar. Med en gang Umar hørte historien innkalte ham både Amr og hans sønn Abdullah. (tenk å reise fra Egypt til Medina på denne tiden). Da de kom til kalifen sa han hvor er den koptiske mannen?. Umar ga ham en pisk og sa til ham: slå "presidentens sønn". Etter noen piskeslag sa den koptiske mannen "nå er jeg fornøyd, Kalif". Slå faren hans sa Umar. Nei kalif sa den koptiske mannen, det var ikke faren som slo meg. Jo sa Umar det er farens makt som fristet sønnen til å slå deg. Umar snudde seg til Amr Ibn Al'as og sa "Når er det dere har tatt folk til slaver når deres mødre fødte dem som frie?!". Dette ordet ble siden denne tiden et ordtak blant muslimer. Det er viktig å bemerke at like før Egypt ble styrt av muslimene kunne hvem som helst "vanlig borger" mishandles av styrets menn uten en eneste protest, mens nå etter muslimene var det verdt å reise helt til Medina for å klage på presidentens egen sønn.

Kalifen selv må forsvare seg:
I den 4. kalif Ali Ibn Abi Talibs tid, ble det en strid mellom kalifen og en jøde om et skjuld. Dommeren Shorayh innkalte begge partene, også kalifen, retten. Begge kom og satte seg foran dommeren. Da dommeren snakket til kalifen, brukte han det kallenavnet "Abu alhasan". Dette ble tolket av kalifen selv som forskjellsbehandling og fikk ham til å protestere. "Hvorfor kaller du meg med mitt kallenavn, mens min motsander bare blir kalt etter sitt navn?" sa kalifen. Dommeren hørte på begge og ga til slutt medhold til jøden.

Rettferdighet uten kamp
Umar Ibn Alkhattab så en gang en gammel kristen mann som jobbet og svettet under solen. Hvorfor jobber du på denne tiden, spurte Umar. Jeg må betale jiziyah (en bestemt skatt) sa mannen. Umar ble lei seg for dette og sa "dette er ingen rettferdighet, han har betalt skatt da han var ung og så glemmer vi ham nå når han er gammel!". Umar kunne ikke skjule tårene sine og ga øyeblikkelig ordre om at mannen og alle hans like skal motta en fast månedlig støtte fra "bayt almal" (eller på norsk sosialkontoret). Vi ser her hvordan rettferdighet hersket uten at mannen måtte demonstrere eller begå selvmord foran nasjonalforsamlingen.

Også mot andre land og stater
Så langt har vi sett på historier som viser rettferdigheten internt i samfunnet. Her er andre historier som viser muslimenes syn på rettferdighet mot andre stater.

Samarkand
Etter at muslimene inntok (eller åpnet som de sier) byen Samarkand, klaget byens befolkning til kalifen Umar Ibn Abd Alaziz (den 5. rette kalif) og hevdet at muslimene hadde angrepet byen før fristen hadde gått ut. Da kalifen trodde på beskyldingen, ga han ordre til soldatenes leder Qutaybah Ibn Muslim Albahili om å trekke oldatene ut fra byen. Dette er til tross for at en slik handling kunne føre til tap av liv blant muslimene.

Vers i Koranen som maner til rettferdighet:
Her er bare et eksempel på slike vers:
4:135 [134] Dere som tror, stå fast ved det rette, som vitner for Gud, selv om det går mot egne interesser eller foreldres og nærståendes. Om rik eller fattig. Gud har omsorg for begge. Følg ikke det dere lyster på bekostning av rettferdighet, for hvordan dere snur og vender, - Gud vet hva dere gjør.

Koranen er ellers full av slike vers. Her er noen av dem:
2:280, 3:18, 3:21, 4:58, 4:127, 4:135, 5:8, 5:42, 5:95, 5:106, 6:152, 7:29, 10:4,10:47, 10:54, 11:85, 16:76, 16:90, 49:9, 55:9, 57:25, 65:2 og mye mye mer.