Tirsdag, 19.11.2019 - 22. Rabi' Awwal 1441 h.

Integreringsdebatten skader integreringen

Integreringsdebatten skader integreringen

Integreringsdebatten i Norge er, så langt, preget av overfladiske begreper som ikke er blitt definert og av stemmer som ikke representerer de gruppene integreringen angår. For mange muslimer har derfor debatten til dels virket mot sin hensikt.

Integreringsdebatten i Norge er, så langt, preget av overfladiske begreper som ikke er blitt definert og av stemmer som ikke representerer de gruppene integreringen angår. For mange muslimer har derfor debatten til dels virket mot sin hensikt.

Skrevet 05.04.2002
Som innvandrer og ut ifra kontakt med andre innvandrere vil jeg slå fast at det ikke er vanskelig å overtale en innvandrer om at han/hun trenger å lære seg norsk, lære hva den norske kulturen omfatter og at han/hun må respektere og forholde seg til den norske loven. Slike krav er så selvfølgelige at de ikke burde være tema . Det er heller ikke vanskelig å samle miljøer i Norge til kamp mot ukultur og kriminelle handlinger som æresdrap, tvangsgifting og omskjæring av jenter. Men hvorfor har integreringsdebatten, så langt, sviktet med å føre frem til noe positivt? Hvorfor har den virket for oss muslimer provoserende og støtende?

Det kan pekes to årsaker til dette:
1. Baker rettes for smed:
Retorikken som er blitt brukt kan sammenliknes med et eksempel fra barneverden. Hvis jeg sier til barnet mitt ”gå og puss tennene”, vil jeg sannsynligvis lett oppnå målet. Sier jeg derimot at tennene dine er stygge gå og bytt dem, vil jeg skade barnets selvbilde, øke avstanden mellom meg og barnet og målet blir aldri nådd. Debatten har dessverre brukt den siste metoden da det ble hevdet at det er islam og islamsk praksis som et hinder for integrering.
Både direkte og indirekte påpekes islam selv som motiv og årsak til kriminalitet. Direkte anklager på islam ankommer når islam blir i flere anledninger anklaget for å oppmuntre til æresdrap, tvangsgifting, terrorisme eller omskjæring av jenter. Dette er til tross for at muslimske organisasjoner i Norge har tatt en klar og streng avstand fra slike handlinger. Indirekte anklager skjer når en forbrytelse begås av en gjerningsmann med muslimsk bakgrunn, generaliserer media og anklager alle muslimer, mens en forbrytelse begått av ikke-muslim begrenses bare til vedkommende selv. Eks. på dette er når media skriver ”imamene lyver”, ”imamene kan ikke norsk”, ”muslimske terrorister”. Til sammenlikning skriver avisene ”En prest er tiltalt for ..”, ”den israelske aggresjonen” og ikke ”den jødiske aggresjonen”. Islam blir åpenbart skyldig når ordet ”algeriske terrorister” byttes med ”muslimske terrorister” og ordet ”to imamer ..” byttes med ”imamer…”.

For å gjøre integreringsdebatten positiv må vi først bestemme oss om hvordan vi skal definere ordet integrasjon, og deretter finne hindringene som står i veien. Den herskende definisjonen for tiden ser ut til å kunne formuleres som: ” Integrasjon er det til en hver tid minoritetene ikke gjør”. Det er på tide å satse på en annen definisjon som gjør integreringen mulig. Integrasjon, etter min forståelse, innebærer å skaffe seg kompetanse og ferdigheter for å kunne leve i fred og harmoni i det samfunnet man lever i, uten å måtte gi fra seg sin egen identitet. Dette gjelder både språk, regler og lover, tradisjoner osv. Kravet om integrering er også et krav til majoriteten, som står over for en like stor utfordring som minoritetene i dagens Norge. Den pågående debatten rundt KRL-faget viser dette tydelig.

For mange muslimer virker det skremmende når integreringskravet innebærer aksept av f. eks. moraloppløsning og utroskap. Det kreves av og til at de også må støtte homsekampen o.l. Er dette virkelig et krav for integrering? De av innvandrere som setter seg mot at deres barn blir ”for norske” er nettopp engstelig for moralskoppløsning og ikke integreringen selv. Skylden for denne angsten ligger delvis hos dem som gir innvandrere et feilbilde av hva integreringen egentlig er. En Integrering omfatter ikke å måtte godta alt som finnes i samfunnet man lever i. Det finnes også mange nordmenn som ikke aksepterer moralskoppløsning o.l. Jeg lever som de aller fleste nordmenn – med verdikonservativt syn. Blir jeg ikke akseptert da? Hva kreves for at jeg skal betraktes som integrert?

La oss alle berolige muslimske innvandrere med å forsikre dem at å bli norsk ikke betyr at deres 13 år gamle datter må se ut som et sex-objekt og at de må kjøpe P-piller for henne når hun blir 15. La de vite at det å gå halvnaken er ingen krav til integrering, og at utroskap er forkastelig også i den norske kulturen. Både etniske nordmenn og muslimske innvandrere må forsikre hverandre om at de alle har samme ønske, å skape et trygt og velstående samfunn. De må vite at de vil hverandre godt.
2. Debatten krever riktige kanaler og riktige figurpersoner
Kampen mot umuralske handlinger som æresdrap og tvangsgifting er en kamp der alle må føle seg vinnere. Det er meget uheldig å klassifisere deltakerne i vinnere og tapere. Politikerne måtte samarbeide med hele spekteret av organisasjoner og nøkkelpersoner for å sette stopper for de overgrep som æresdrap og tvangsgifting representerer. Media har dessverre spilt en aktiv rolle i å skape et fortegnet bilde av virkeligheten ved at Shabana Rehman får stå frem som representant for fremskritt og de praktiserende muslimene som tilbakestående. Det er åpenbart at mediene ikke er klar over den interne pluralisme som vi finner blant muslimene i Norge. Ansvarlig journalistikk innebærer at mediene tar seg bryet verdt med å lytte til så mange som mulig av disse stemmene, og å formidle nyansene i den muslimske diskursen. Shabana Rehman er en stemme av mange. Også de andre må lyttes til. Det er viktig at mediene ikke tildeler muslimer med andre profiler enn Shabana en skurkerolle bare fordi hennes meninger stemmer overens med det norske majoritetssamfunnets oppfatning.
I Aftenposten den 11.03.02 kunne vi lese at muslimene generelt og ungdommene spesielt slår fast at Shabana Rehman har skadet integreringsprosessen. Muslimene sier klart at de vil være norske uten å bli tvunget til moralskoppløsning og uten å måtte snu ryggen til sin egen identitet. Politikerne og media bør lytte til disse, uten at de blir tildelt skurkerollen med hensyn til integrering i det norske samfunnet.

Det media og politikerne ikke har tenkt etter, er hvor negativt det virker på minoritetene når en person presenteres som en stor helt bare for at vedkommende har erklært krig mot minoritetenes religion. Personer som angriper minoritetens kultur eller religion tilbys beste plasser i avisene og tildeles store titler og merkelapper. Enkelte er blitt gjort til kjendiser ikke på grunn av deres kvalifikasjoner, men bare på grunn av deres negative uttalelser om minoriteten. For å ikke bli misforstått, kan jeg nevne at en av disse ”heltene” fikk sparken fra den enkle jobben hun hadde på grunn av at ”hun ikke dugde” mens i media ble hun kalt for ”Norges modigste kvinne”. Hvordan kan en slik behandling av minoritetene støtte integreringsarbeidet? Enda mindre positivt er det når enkelte journalister fordømmer at muslimene ikke stiller seg bak f. eks. Shabana Rehman. Dette er til tross for hennes klare profil som ensidig negativ fokusering på islam. Problemet i en slik situasjon er at man blir tvunget til å ta stilling til en hel pakke som Shabana Rehman representerer og ikke bare til den opprinnelige saken man kjempet for.
Avslutning
Et arabisk eventyr forteller om en person som ga et løfte om å selge sin ku for fem kroner dersom han hellberedes fra sin sykdom. Da han ble frisk og måtte fullføre sitt løfte sa han at kua bare kan selges sammen med tauet sitt som for seg kostet ti tusen kroner. Folk hadde så lyst til å kjøpe kua men ble irriterte over det forbannete tauet. Kan vi si at integreringsdebatten er et norsk eventyr som kan slå det arabiske eventyret?