Intet menneske dør uten at Allah så vil ved den fastsatte tiden. Den som ønsker jordelivets belønning, blir gitt av den, og den som ønsker belønning i det hinsidige, blir gitt av den.
| Intet menneske dør uten at Allah så vil ved den fastsatte tiden. Den som ønsker jordelivets belønning, blir gitt av den, og den som ønsker belønning i det hinsidige, blir gitt av den. Vi skal belønne de takknemlige. (Al ‘Imran 3:145 [139]) |
| Døden er en naturlig del av livet. Vi vet ikke så mye om hvordan livene våre skal bli, men vi vet sikkert at en dag skal vi dø. Døden kan synes å være en endelig slutt, et brått punktum for livet. Den som for et øyeblikk siden kanskje smilte, lo, snakket eller i alle tilfelle pustet og var tilstede, den er i neste øyeblikk borte. Bare kroppen ligger tilbake, men personen finnes ikke der mer. Men for muslimer betyr ikke døden slutten på alt, døden er en overgang til en ny tilstand og en ny form for liv. Det er vanskelig å forestille seg at man skal leve igjen i en annen form og en annen verden, slik det er vanskelig for et foster i mors mage å forestille seg den verden det skal bli født inn i. Men islam lærer at mennesket skal gjenoppstå på Dommedag for å stå til rette for sitt liv på jorden. Se Koranen 75:3-4 Dette livet er altså en forberedelse til det neste livet. Det er derfor viktig for muslimer at det siste de hører om og tenker på er Gud. De som er tilstede rundt sykesengen vil fremsi trosbekjennelsen og lese høyt fra Koranen. De vil minne den døende om å be Gud om tilgivelse de vil be om å få Paradis i det neste livet. Både den døende og de etterlatte må prøve å gjøre opp eventuelle uoppgjorte strider eller gjeld. Hvis den døende er i stand til det, bør han eller hun vende seg eller vendes i bønneretningen (retning Mekka) og selv fremsi trosbekjennelsen. Vask og begraving av den døde Når en person er død, skal kroppen dekkes med et klede. Kroppen skal vaskes og svøpes før begravelsen, og alt skal skje hurtigst mulig, helst samme dag. Også den dødes siste ønsker bør utføres så raskt som mulig og eventuell gjeld skal betales. Hvem som helst kan vaske den døde, men det må være en muslim som vet hvordan det utføres. Menn vaskes helst av menn fra den nære familien eller av kone, mor, søster, datter eller kjødelig tante. Kvinner vaskes helst av kvinner fra den nære familien eller av ektemann, far, bror, sønn eller kjødelig onkel. Ellers vaskes menn av menn og kvinner av kvinner. Man vasker den døde på samme måte som den rituelle renselsen ghusl og wudu. Hele kroppen skal røres av vann. Etterpå skal den tørkes. Så skal den døde svøpes med stoffstykker for en mann og fem for en kvinne. Stoffstykkene skal helst få godlukt av røkelse eller parfyme. Når så hele kroppen er dekket, skal den aldri mer avdekkes. Den døde er nå klar til å legges i graven. I islam skal ikke den døde kremeres, men begraves. Den svøpte kroppen skal legges rett ned i en dypt gravet grav. Hvert menneske skal ha en grav for seg selv. Den døde legges på siden i bønneretningen. Denne graven kan ikke kastes rundt eller brukes til et annet menneske før den døde har gått helt over i jord. Begravelsesbønnen Før den døde begraves skal man be en bønn. Denne er et kollektivt påbud i islam. Det vil si at hvis noen ber, fritas resten av samfunnet, men hvis ingen ber over den døde, må hele samfunnet ta ansvaret for dette overfor Gud. Muslimene samler seg helst utendørs for å be. I muslimske land er det ofte laget i stand en liten platting i yterkanten av gravplassområdet, og der ber mennene. Ellers ber de i moskeen og frakter den døde til gravplassen etterpå. Hvis begravelsesbønnen foregår i moskeen, deltar også kvinnene i bønnen. Bønnen er ganske kort. Muslimene står på rekker med en bønneleder (imam) foran. De løfter hendene opp ved siden av ørene og sier ”Allahu akbar” fire ganger. Mellom hver gang leser de Koranen og ber stille. Graven skal være enkel. Ofte ser man på muslimske gravplassområder avlange jordhauger med en sted øverst og en stein nederst. Det skal ikke bygges noe over graven eller pyntes med innskrifter eller blomster. Man kan besøke graven for å be for den døde. Mange steder er det vanlig at mennene besøker gravene til familie og venner etter fredagsbønnen. Sorg Det er naturlig å sørge når noen dør. Noen ganger var man så glad i og nær knyttet til det mennesket at man føler man ikke kan leve videre uten ham eller henne. For muslimer er det viktig å ikke bare sørge over den man har mistet men å prøve å snu sorgen til noe positivt. Man ber for den avdøde, lese Koranen over ham eller henne og gir almisse for hans eller hennes skyld. Det er en anledning for en selv til å tenke gjennom sitt eget liv og forberede seg på sin egen død. Det er også viktig å vise sin deltagelse. Man går på besøk til de pårørende, kondolerer og lar dem snakke om den avdøde og om sin sorg. Sorgperioden er begrenset til tre dager. En kvinne som har mistet sin mann kan derimot sørge fire måneder og ti dager. Først etter denne perioden kan hun gifte seg om igjen. Naturligvis kan det ta lengre tid å bearbeide sin sorg, men etter den fastsatte sorgperioden må man ta fatt på sitt eget liv igjen. Livet må gå sin gang videre. Men man kan selvfølgelig forsette å be for den avdøde så lenge man lever. Sørging med høylytt gråt og klage er ikke tillatt i islam. Sykdom, død og begravelse i den norske hverdagen. De fleste muslimene i Norge er innvandrere eller barn av innvandrere. En del av dem velger å sende de døde hjem til sine opprinnelige hjemland. For andre er dette ikke mulig, eller de ønsker å gravlegges der hvor de har levd kanskje hele eller store deler av sitt liv. På en del sykehus tillates muslimene å vaske sine døde etter de islamske reglene, men i Norge må de begraves i en kiste og ikke rett i jorden. Det er også (foreløpig) vanskelig å få utført begravelsesbønnen utendørs, så man pleier å be i moskeen før kisten fraktes til gravplassen. Muslimene i Norge har ikke egne gravlunder ennå, men i en del byer disponerer de et område i yterkanten av kirkegården. En forkortet utgave av denne teksten er gjengitt i boken Islam (Oslo, Gyldendal 2002, i serien: Faktabiblioteket.) Ellers kan det være verd å ta en titt på Aukrust, Olav O.: Dødsrikets verdenshistorie. Oslo, Grøndahl Dreyer, 1995. B. II har en del om islam. Jeg vil ikke gå god for absolutt alt han skriver, men det er et sted å starte. Hvis du vil gå mer direkte til verks, se på al-Ghazali: Rememberance of death and the afterlife. Cambridge, The Islamic Text Society, 1989. Denne store rettslærde og filosofen fra 1000/1100-tallet sammenfatter her islams lære om døden og det neste livet, både på det spirituelle og praktiske plan. |
