Lørdag, 19.10.2019 - 20. Safar 1441 h.
Islam og terrorisme

Islam og terrorisme

  • 03.01.2010
  • Basim Ghozlan

Islam og terrorismeAv Mark Gabriel. Kommentert av Basim Ghozlan.

Islam og terrorisme
Av Mark Gabriel. Kommentert av Basim Ghozlan.
Boken er på 267 sider i A5-format. Utgitt av Prokla–Media.

Etter å ha støtt på denne boka gjentatte ganger, hørt både politikere og andre "kjendiser" bruke dens innhold i sin argumentasjon mot islam, bestemte jeg meg for å ta en grundig gjennomgang av den - noe som raskt skulle vise seg å falle i bokens disfavør. Boken faller sammen med en gang man leser den med selv den minste islamkunnskap.
Forfatteren opplyser at han hadde arbeidet som imam i en moské i Giza i Egypt, og at han var professor i islam ved Al-Azhar universitetet. Han hevder også å ha lært hele Koranen utenat da han var 12 år gammel (s. 22). Noe som fort viser seg å være svært lite troverdig (han vet f. eks. ikke hvorfor alkohol først var tillatt og så ble forbudt. Han vet heller ikke hvordan Koranen omtaler ”de kristne” forskjellig; en gang som troende og en annen gang som ikke-troende (s. 25)).

Mark Gabriel ble invitert til Sverige i 2003, og invitasjonen skapte mye debatt i både kristne og muslimske miljøer. En rekke muslimer begynte å grave i hans fortid og fant ut ved reise til, og samtaler med, Al-Azhar universitetet, at ingen elev eller professor ved det navn han har oppgitt som sitt eget tidligere navn har vært ved universitetet. Bildet av ham ble heller ikke gjenkjent der han hevdet å ha vært imam, noe som jo burde være enkelt med en tidligere professor og en kjent imam. Derfor kan man si, med stor sikkerhetsmargin at det ikke bare påstanden hans om å være en professor ved Al-Azhar universitetet i Kairo som er falsk, men også hans påstand om at han var imam ved en moske i Giza.

En slik avsløring svekker bokens troverdighet, siden den bygger på en autoritet som ikke finnes.
Situasjonen i Egypt
Allerede i innledningen tegner forfatteren et bilde av den politiske situasjonen i Egypt som et brutalt folkemord og en aktiv etnisk rensing mot de kristne (side 23). Dette virker ikke overbevisende på dem som har noe kunnskap om Egypt.

Forfatteren forklarer den tragiske forfølgelsen han ble utsatt for da han gikk over til kristendom. Beskrivelsen passer bra som manuskript for en skrekkfilm. Han beskriver blant annet hvordan hans bolig ble angrepet klokken tre om natten. Det kom mellom 15 og 20 menn bevæpnet med kalashnikov hvorpå han ble ført bort. Disse mennene skulle være sikkerhetspolitiet! I fengselet ble han plassert sammen med to islamister som var anklaget for noe kriminelt (side 29). Hvorfor så mange politimenn, vet ingen?

Torturen han snakket om likner veldig på den torturen ”islamistene” har vært utsatt for under Abdennasers regime. Det som er merkeverdig her, er at Egypt som stat ikke fengsler noen for sin tro - foruten islamister. Egyptiske myndigheter er ikke kjent for å være interesserte i religion. Hvorfor i all verden skulle de da bruke så mye krefter og resurser på å få ham tilbake til islam?

Av de nesten latterlige historiene om den torturen han ble utsatt for, er den som beskriver hvordan han ble tvunget til å gå inn i en mørk bygning, uten vinduer eller dører. Bygningen var full med vann som rakk ham helt til skuldrene. I vannet var det rotter som svømte. Han kunne observere rottene rundt seg, han kjente dem klatre på hodet og leke med ørene, men ingen rotte beit ham! Rottenes munn mot ansiktet hans føltes bare som et kyss! Her snakker man altså om en helgen som Gud har beordret rottene om å passe på (side 32).

Så ble han ført til et rom med en stor hund. To menn førte ham inn i rommet, forlot ham og stengte døren. Til hans overraskelse kom hunden og satte seg like foran ham, slikket det ene øret, gikk rundt ham igjen og satte seg rett foran ham. Han greide å sove, og da han våknet så han at hunden satt foran ham og passet på ham. Neste morgen da politiet åpnet døren sa en av dem: Dette er ikke et menneske, dette er en djevel, dette er satan! (side 33).

Alt dette skjedde forresten før han var skikkelig kristen. Han var med andre ord en stor helgen uten at han visste om det. Både rotter, hunder og alt mulig passet på ham. Legg merke til at han her sier at han, mens han var sammen med hunden, satte seg og ba: ”Du er min far, min gud ...” - mens han noe senere i boka sier at han levde et år uten noen tro og uten noen gud å be til (side 38).

Møtet med kristendommen:
Han ble overlevert Bibelen og bedt om å lese i den. Det første hans øye falt på var Matteus 5,38: ”Dere har hørt det er sagt ”øye for øye og tann for tann”, men jeg sier til dere: sett dere ikke mot den som gjør vondt mot dere, om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til”.

Nå ble han frelst! Aldri hadde han hørt noe som er så vakkert. Det som er merkelig her er at han sier å ha kunnet hele Koranen utenat - hvorfor visste han ikke da noe om dette verset: K. 41:34 ”En god og en ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er, og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!”?

Mordattentat: Islamistene sender så to menn for å ta livet av ham. Med kniver kaster de seg over ham. Til tross for at han ga seg helt, la seg ned på bakken og krøllet seg som en ball, greide de ikke å ta livet av ham (side 40)! Litt senere forsøkte også faren å skyte ham med en pistol. Han slapp unna skuddene (side 42). På turen gjennom Afrika pådro han seg sykdommen malaria. Legen sa at han kom til å dø i løpet av natten og begynt å forberede kisten, men han overlevde (s. 43)! Mirakler etter mirakler!
Del 2 (side 45)
Han sier: "Det eneste som gir garanti om paradiset er å dø i krig for islam, i jihad. Jihad betyr at muslimer skal slåss mot Allahs fiender inntil fiendene dør eller muslimene dør” (side 52).

Hvordan kan han hevde dette, siden ingen konkrete personer i utgangspunktet er garantert paradiset - ikke de som dør i jihad heller (foruten profetene og noen få påpekte mennesker). Men hvis man skal se på handlinger som fører til paradiset og hvor shahid (martyr) er en av dem, finner man mange andre handlinger: Koranen sier i 46:13: ” De som sier: «Gud er vår Herre,» og så holder rett kurs, over dem skal ingen frykt hvile, ei heller sorg”, og i 41:30: ”Men til dem som sier: «Vår Herre er Gud,» og så holder rett kurs, stiger englene ned: «Frykt ikke, og vær ikke bedrøvet! Fryd dere ved paradiset, som er lovet dere.” I tillegg finnes mange flere steder som begynnlsen av kapittel 2 Al-Baqarah, kapittel 103, K. 3:198, K. 18:107, osv, osv.

Forfatteren kommer med enda en påstand som lett lar seg sjekke. Han sier: hele 60% av Koranens vers handler om krig (s. 56). Er dette sant? Selv når ordet jihad nevnes er det ikke sikkert at det er bevæpnet krig det handler om (se f. eks. K. 25:52 som ble åpenbart i Mekka). Han hevder også at Koranen som kom i Medina handler om krig og at det er det som gjelder. Da kan vi spørre ham hva som menes med vers K. 2:256: ”Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Gud, han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Gud hører og vet.” Dette verset kom også i Medina. Gjelder det ikke?
Kapittel 5: Hellig krig i Koranen
Her bruker forfatteren sitater fra Koranen, og bruker de vanlige kjente taktikkene for å tegne det bildet han ønsker. Her kan jeg vise til noen få eksempler: Han refererer til vers 4:89 ”Hvis de snur seg bort, så pågrip dem og drep dem der dere finner dem, og ta ingen av dem til venn eller hjelper”. Han mener at dette oppmuntrer muslimene til å drepe alle ikke-muslimer. Han unnlater, sikkert med vilje å sitere versene som kommer rett etter: 4:90: "... Men hvis de holder seg unna dere og ikke kjemper mot dere, og tilbyr fred, så har Gud ikke anvist dere noen fremgangsmåte overfor dem. Videre i vers 4:91: ” ... Hvis de ikke holder seg unna dere, tilbyr fred og legger bånd på seg, pågrip dem og drep dem der dere finner dem.” Dette viser uten noe tvil at det er krigere som angriper man har rett til å forsvare seg mot - og ikke at man har rett til å angripe de som har en annen tro (s. 59).

Han siterer også K. 47:4 ”Når dere møter de vantro i kamp, så gå løs på dem til de er helt nedkjempet,” men han stopper her i midten av verset. Hvorfor siterer han ikke resten av verset som sier ” og bind stramme bånd. Og etterpå, frigivelse eller mot noe [Einer Berg oversatte dette til ”løsepenger” og dette er en klar feil. Fida’an betyr mot noe ”hva som helst”], så krigen legger fra seg sin byrde.” Fangene skal altså slippes frie enten i gave eller mot noe annet som gisselveksling eller liknende. De skal IKKE drepes. Hvorfor? Fordi drap på ikke-muslimer ikke er ment slik han hevder (s 60).

Han grupperer så muslimene og sier at de kan deles inn i tre kategorier:
Sekulære muslimer: som kun tror på de gode versene, mens de forkaster alt som har med jihad å gjøre.
Den tradisjonelle muslimen: de lærer islam og vet at jihad er en del av den, men de nøler med å gjøre det i praksis fordi de blir redde.
Islamistene: Det er disse som utfører vold og terrorhandlinger. Det er disse som praktiserer den egentlige islam slik den ble åpenbart til profeten.

Forfatteren gir her et meget falskt bilde av hele den muslimske ummah. Flertallet av muslimer forkaster, i følge ham selv, 60% av Koranen! Alle vet at en som forkaster et ord av Koranen ikke er å anse som muslim. Islamistene, alle sammen, driver med terror og vold og det er de, som i følge ham praktiserer den sanne islam! Hvem har rett til å definere hva som er den sanne islam? Kan det være logisk å stemple alle de andre hundre millionene av muslimer som at de ”ikke vet hva de tror på”, eller er ført bak lyset, alle sammen?
Kapittel 6: Desinformasjon i media:
Forfatteren slår fast at når talspersoner snakker pent om islam er det kun to grunner: Enten at de selv ikke vet, eller at de lyver. Han er helt sikker på at han sitter med fasiten om hva islam er. Selv om dette i seg selv er tankevekkende går vi videre for å høre på hva han blant annet har å fortelle den vestlige mannen om islam:

På side 69 teller han en del punkter som viser at kvinner er undertrykt i islam og sier: (i punkt 5) ”kvinner har ikke lov til å besvare henvendelser på inngangsdøren dersom mannen ikke er hjemme”. Trenger man å kommentere dette for å vise at det er han som lyver? Alle som har kontakt med muslimer vet at muslimske kvinner går ut, jobber, svarer på henvendelser, og kanskje kan stenge mannen ute om han kommer for sent hjem :-) .

Et annet punkt sier han at kvinner bør oppholde seg hjemme. Som bevis bruker han et vers som alle vet at kun retter seg til profetens koner i en spesiell betydning.

Enda en fantasifull oppfinnelse er når han hevder at profeten hadde sagt at et billig teppe er mer verdifullt for en manns hjem enn en kvinne. Selv har jeg forsøkt å finne en slik tekst, eller noe som kan likne, uten hell. Uansett om en tekst som kan tyde på noe slikt finnes vet vi at profeten har oppfordret alle som kan gifte seg til å gifte seg. Han har også sagt at det beste en god mann kan skaffe seg er en god kone. (1847 Ibn Majah).

Ordet ”i følge Koranen” er en lettvint dokumentasjonsmåte som forfatteren bruker. Som eksempel på dette sier han at muslimer lyver for å presentere en islam til Vesten som er lett å svelge. ”I følge Koranen er dette også jihad”, sier han (side 73). Men han finner heldigvis ingen tekster i Koranen som han kan referere til. Derfor kjører han videre uten å vise hvor Koranen legitimerer løgn? Det som er kjent er at Koranen fordømmer forfalsking av Guds ord og religion. (les f. eks. K. 5:67, K. 3:187).
Kapittel 7: Menneskerettigheter under islam.
Forfatteren slår fast at islam er i stadig kamp mot forfattere og mediepersoner som åpent gir utrykk for sine meninger i den frie verden. For å bevise dette gir han eksempel i Salman Rushdie og William Nygaard! (s. 83) Bedre eksempler hadde forfatteren altså ikke. Forfatteren gadd ikke nevne hvor mange muslimske ofre anti-religiøse grupperinger (som han åpenbart støtter) har tatt livet av? Hadde boka blitt skrevet i 2005 hadde han sikkert gledet seg over å ha et eksempel til å nevne (Van Gogh), men heldigvis, boka var skrevet før dette skjedde.

Men den største feilen mange anti-islamister gjør er å koble det en eller annen muslim gjør direkte til islam. Hvor og når har Koranen sagt at en som sier sin frie mening skal straffes? Profeten selv kom i lange diskusjoner med sine motstandere, selv etter at han hadde full kontroll over Medina. De hadde alle muligheter til å argumentere, mens han argumenterte tilbake ord mot ord. Han brukte blant annet Hassan Ibn Thabet som debattant på vegne av islam.

Ja, det kan hende at noen muslimske land vil anse en bok som denne ”islam og terrorisme” som en løgnaktig bok og dermed forby den, men dette er vel ikke verre enn som da Frankrike forbød bøker av enkelte muslimske lærde (dette forbudet gjelder, så vidt jeg vet, ikke lenger).

Jihadhistorien (s. 98)
Forfatteren innrømmer at stammene i Mekka hadde tilbudt Muhammad alt mulig av rikdom, kvinner og status mot å slutte å invitere til islam, men Muhammad nektet dette og insisterte å fortsette å kjempe. Allikevel forklarer han ikke hva var det som fikk ham (profeten) til å ikke akseptere en slik fristelse dersom han hadde materielle hensikter?

Han hevder så at Muhammad hadde den arabiske mentaliteten for hevn og derfor bygde han en hær i Medina for å hevne seg, men han forklarer ikke hvorfor Muhammad tilga alle, også dem som begikk overgrep mot ham personlig da han åpnet Mekka etter 9 år?

Historien forteller nemlig at da profeten åpnet Mekka etter 9 år, samlet han befolkningen i byen og spurte: Hva tror dere jeg skal gjøre med dere nå? De sa ”Du er en generøs bror og sønn av en generøs bror!” Han sa: ”Ok, gå dere er frie”. Hvor er hevnlysten her?

Slaget ved Uhud:
Her forteller boka at muslimene hadde en krangel om fordeling av bytte etter krigen, mens muslimene, materielt sett, hadde tapt krigen. Hvilke bytte mener forfatteren egentlig? (s. 103)

Forfatteren oppsumerer jihadhistorien slik:
  1. Først kom en åpenbaring der muslimene fikk lov til å gjengjelde dem som behandlet dem dårlig.
  2. Åpenbaring om å erobre sitt område.
  3. Åpenbaring om å erobre verden.
For å bevise dette kommer han med et vers i Koranen som sier ” Og kjemp mot dem inntil det ikke lenger er noen fitnah” K. 8:39. Han oversetter så ordet fitna, akkurat slik hans fantasi liker, med vantro og polyteisme. Mens den virkelige meningen av ordet fitna er ”religionsforfølgelse”, undertrykkelse/prøvelser, kaos, eller rett og slett mangel på religionsfrihet. Derfor faller hele hans påstand på sin egen urimelighet. (s. 105)
Kapittel 10: islams endelige mål.
Boka gir en meget misledende beskrivelse av islams mål om å erobre verden. Han refererer til blant annet tekster fra Abu Ala’la Almawdoudi, leker med ordene og presenterer dem som om muslimer er klare med sverdet for å angripe verden: enten islam eller døden. Dette er en meget falsk og alvorlig beskyldning som må sees nærmere på.

For det første ønsker alle ideologier, filosofier, eller hva det måtte være å vinne verdens hjerter. Både kristne og muslimer, politiske retninger og religiøse, gjør sitt beste for å vinne flere tilhengere. Det bør ikke være noe galt med akkurat dette. Det vi må kjempe mot er om vold og tvang blir benyttet i denne prosessen. Vi vet allerede at Koranen forbyr bruk av tvang i troen (K. 2:256).

Kristne er et mål, sier han (s. 109) ”Fordi de nekter å omvende seg til islam er verdens kristne et mål for muslimer”. Dette er en grunnløs påstand. Siden det ikke er bare kristne som holder på sitt. Hva er forskjellen mellom kristne og andre religiøse grupper som også nekter å omvende seg til islam? Hvorfor er det akkurat kristne som er mål for angrep? Vil dette si at buddhister, hinduer eller jøder er på omvendelses vei?
Kapittel 11. Jihads tre stadier:
De tre fasene er: svekket, forberedelse og Jihad (s. 117) Som forklarende eksempel bruker han Libanon der muslimer levde som minoritet. De hadde, i følge ham, ingen makt. Men så fikk de hjelp fra Libya og Iran. De begynte å bli sterkere og sterkere og så satte de i gang jihad, borgerkrigen.

Denne presentasjonen av situasjonen i Libanon er virkelig latterliggjøring av lesernes fornuft. Det er ikke vanskelig å bevise at borgerkrigen i Libanon ikke var religiøs. Kristne kriget mot kristne, muslimer kriget mot muslimer. Shia kriget mot shia og sunna kriget mot sunna. Alle grupperinger kriget mot alle. Allikevel tør vår kloke forfatter å hevde at dette var et eksempel på jihad. Hvis krigen virkelig var religiøs slik han sier og hvis hans påstander om islams endelige mål er ekte, hvorfor hjalp ikke muslimene fra Syria, Egypt og resten av den arabiske verden deres trosfeller i Libanon og tok knekken på de kristne?
Kapittel 12. Når løgn blir rettferdiggjort. (s. 117)
Som alltid dramatiserer forfatteren vanlige og logiske tekster og tillegger dem onde hensikter. Her henviser han til tekster fra Ibn Taymiyah som viser at det er lov for en muslim å lyve dersom han trenger det for å beskytte seg selv og sin religion. Jeg ser ikke egentlig hva som er galt med dette? Men forfatteren forteller ikke sannheten her. Løgn er faktisk forbudt i islam, så lenge man ikke er truet på livet. Uansett om man lever blant muslimer eller ikke, er det ikke lov, i følge islam til å lyve. Løgn anses en av de verste syndene man kan gjøre. Dette lyver forfatteren om.

Lyver om fredsavtaler (s. 118)
Forfatteren hevder at muslimer tillater løgn når de inngår fredsavtaler. Målet er å vinne tid for å organisere seg til et nytt angrep. For å bevise dette finner han ingen korantekster eller hadith, men han finner bevis fra Libanon igjen! Personlig har jeg aldri visst at Libanon noen gang har vært et forbilde for muslimer!

Han hevder videre at islam tillater muslimer å fornekte islam dersom de tjener på det. Som bevis brukte han Ammar Bin Yassir (s. 120). Han overser at Ammar Bin Yassir ble torturert til han besvimte og at han holdt på å miste livet fordi han var muslim. Under en slik tortur sier det selv at man har lov til å uttale seg slik overgriperen ønsker for å slippe torturen. I en annen situasjon hvor islam tillatte løgn er i en krig. Dersom fienden spør om antall soldater eller om hvor muslimenes ammunisjon er lagret, kan man selv sagt lyve om dette. Forfatteren presenterer dette som om det er spesielt for muslimer og som om dette er en negativ egenskap. Han overser at man faktisk er pålagt å lyve dersom man vet at fortelling av sannheten kan medføre skade på nasjonale interesser, eller hvis det kan medføre drap på uskyldige mennesker.

Gode grunner for å drepe: (s. 132)
Forfatter slår fast at enhver som er i konflikt med, uenig med, eller unnlater å støtte islam bør drepes. Han konkluderer dette fra en hendelse der profeten tillott muslimene å henrette en som het Ka’b Ibn Alashraf. Denne mannen angrep islam med sin dikt. Forfatteren unnlater å fortelle at dette var i en krigstid og at han med sine dikter spilte en stor rolle i å mobilisere mot islam og muslimer.

I vår tid har vi opplevd at flere krefter her i Norge jublet for det israelske drapet på Shaykh Ahmad Yasin, Hamas åndelige leder. Det er kjent at Yasin ikke bår våpen, men israel legitimerte dette med at han mobiliserer til krig med ord. Det er litt merkelig at det er nettopp de som jublet for den israelske aksjonen som kritiserer profeten Muhammad for denne hendelsen!

Forfatteren sier ikke noe heller om hvorfor muslimer ikke drepte de andre titusener som fortsatt var uenige med muslimer? Hvorfor henrettet de ikke Abu Sofian, en annen leder som fortsatt var uenig med islam?

Slike lettvinte konklusjoner dominerer dessverre hele boka og gjør at en debatt rundt den blir helt umulig. (Se også side 138 der han presenterer muslimer som rusmisbrukere!)

Lov å drepe barn og kvinner (s. 133)
For å bevise dette henviser forfatteren til en hadith som jeg ikke finner noe sted. Han overser derimot et stort kapittel i hadithlitteraturen som heter ”Forbud mot å drepe kvinner og barn”. Under denne kategorien finner man mange hadith som klart og tydelig viser at profeten har gjort det strengt forbudt å drepe kvinner og barn: ”En gang ble en kvinne drept i en av krigene som profeten deltok i. Profeten sa: Ikke drep kvinner og barn” (Bukhari nr. 2791). Se også under Muslim: 3279, 3280, Tirmidhi 1494, Abu Daoud 2294.
Fra side 143 tar forfatteren en del historiske saker og ting som kan etterprøves. Jeg vil derfor ikke kommentere dem fordi de, uansett, ikke angår islam som religion.

Men jeg vil også her slå fast at jeg ble like sjokkert etter å ha lest denne delen av boka. Forfatteren viser så lite troverdighet og objektivitet at det er tåpelig. Bildet han gir av et land som Egypt fikk meg nesten til å tro at det var en ren borgerkrig av verste sort. Man tror nesten at drap mot både kristne og mot vanlige muslimer som ikke følger islam er et daglig fenomen (s. 177). Mens faktisk er det mye tryggere å vandre i Kairos gater enn å være i en by som New York.

Forfatteren viser stor sympati for det diktaturiske regimets tortur av muslimbrødrene i 1954. Han viser nesten glede over at presidenten Abdennaser ga ordre om rett og slett å skyte dem (s. 152) Han sier ”Mange av lederne i brorskapet ble satt i fengsel. Mange ble båret i kister uten å ha blitt stilt for noen rett”. Her skyter han seg selv i foten der han viser, uten å mene det, at myndighetene kriger mot den islamske bevegelsen og ikke mot dem som faller fra islam (slik han hevdet i begynnelsen av boka).

Han viser også støtte og sympati med presidenten Muammar al-Qaddafi (Libya). Han utrykker sin forståelse for Qaddafis Brutalitet mot den islamske bevegelsen i landet. At han dreper og torturerer dem, har forfatteren bare godt å si om (s. 198). Det samme gjelder Tunisia (199). Han viser til og med sympati og støtte for det militære kuppet som Algeriske generaler gjorde mot valget i 1991. (s. 199)

Hvorfor USA?
Forfatteren forsøker her å forklare hvorfor islamistene som Bin Laden angriper akkurat USA. Han sier blant annet:
  1. USA er et kristent land
  2. Landet anses som ondskapens kilde (pornografi, alkohol osv.)
  3. USA er et demokratisk land
Med slike bortforklaringer fører han leserne bak lyset. Han gjør nesten narr av lesernes fornuft. Man vet f.eks. at Japan og Sverige også er demokratiske land. I hele verden brukes alkohol og det finnes porno-bedrifter. Hva er det så som skiller USA fra resten av landene i verden?

Unngå muslimsk påvirkning
På side 243 gir han råd til ”nye frelste personer” om å unngå muslimsk påvirking for å ikke skifte mening tilbake til islam. Den viser hvor trygg forfatteren er både på seg selv og på nye "frelste personer".
Flere usaklige utsagn forfatteren har kommet med:
Ytterliggående, konstant maktkamp og krig. Dette var tilstanden på den arabiske halvøya og islam endret ingenting av dem. Islam omfavnet denne mentaliteten. (side 93). Her er et eksempel som beviser det motsatte. Før islam pleiede man å si ” Støtt din bror, uansett om han har eller ikke har rett”. Da islam kom lærte man å ikke støtte urettferdighet. En dag sa profeten ”Støtt din bror, uansett om han har eller ikke har rett”. Muslimene ble overrasket og spurte: O profeten, vi kan støtte ham dersom han har rett, hvordan skal vi støtte ham når han ikke har rett? Profeten sa: Jo ved å stoppe ham fra å begå urett, støtter du ham.

Forfatteren påstår videre at: I Medina overtalte Muhammad til omvendelse ved hjelp av sverdet (side 96). I Mekka levde han som en prest, i bønn og faste, men i Medina levde han som en militærkommandant.

Han glemmer at både faste, hajj og tarawih-bønn ble praktisert i Medina. Han glemmer også at profeten, i det minste, ledet de fem daglige bønner hver dag helt til han døde!

En annen påstand er at: Når muslimene invaderte et fiendtlig land drepte de alle mennene og tok kvinnene og barna til slaver! (s. 102) Historien om åpningen av Mekka motbeviser dette!

På s. 104 hevder forfatteren at profeten hadde leiesoldater. Aldri hadde profeten leide soldater. Profeten lagde koalisjoner, ja, men leiesoldater slik USA gjør hadde han aldri.

Når forfatteren hevder at Aisha (profetens kone) var utro mister han den lille troverdigheten han kunne ha beholdt (s. 122)

Navn på personer, steder, og begrep fra arabisk er gjengitt på en forvirrende måte slik at man ofte ikke kjenner igjen hva teksten handler om. Dette gjelder hele boka.

Drapet på Uthman Ibn Affan (den tredje kalif) er et bevis på at man kan drepe ledere som ikke følger islam. (Side 134) Det samme med drapet på Ali Ibn Abi Talib (den fjerde kalifen).

Forfatteren viser med dette store kunnskapshull som tyder på at han ikke er den han gir seg for å være. De som drepte disse kalifene anses av muslimer som frafallende. Det er ingen muslim med respekt for seg selv som mener at disse drapene er noe å etterlikne.
Konklusjon:
På grunn av alt dette og mye mer som jeg ikke har kommentert her, mener jeg at boka dessverre ikke er verdt papiret den er skrevet på. Forfatterens personlighet er meget tvilsom, bokens innehold er veldig vrangt og bokens budskap er meget forkastelig.

Det som er trist er at flere kjente politikere og ”kjendiser” har lest nettopp denne boka og brukt den som kilde for kunnskap om islam og muslimer!

Etter å ha lest boka nøye må jeg advarer på det sterkeste mot å bruke en slik bok som utgangspunkt i sitt forhold til andre mennesker. Det finnes nemlig liknende bøker som går den andre veien. Hvis religiøse grupper bedømmer hverandre etter en slik mistenkeliggjøring har vi bare en ting å vente, krig.

Vi kan se hvor farlig bruk av slike kilder som Mark Gabriel er når vi ser debatten som gikk mellom Carl I Hagen og IRNs sekretær sommeren 2004. Hagen greide ikke å vise til et eneste koranvers som legitimerte løgn, simpelthens fordi noe slikt ikke finnes.