Torsdag, 17.10.2019 - 18. Safar 1441 h.
Muslim i Sverige

Muslim i Sverige

  • 03.01.2010
  • Nora S. Eggen

Bokanmeldelse: Muslim i SverigeDen vanskelige virkeligheten. Muslim i Sverige anmeldt av Nora S.

Bokanmeldelse: Muslim i SverigeDen vanskelige virkeligheten. Muslim i Sverige anmeldt av Nora S. Eggen.

Av Pernilla Ouis og Anne Sofie Roald
Wahlström & Widstrand, 2003
329 s.
Hva er islam? Det teksten sier eller det muslimene til enhver tid og sted gjør? Islam-forskere har opp gjennom historien forholdt seg ulikt til spørsmålet. Anne Sofie Roald og Pernilla Ouis mener islam er et produkt av sosiale konstruksjoner og oppstår i en dialektikk mellom tekst og praksis (s. 16). Muslimene vil så tilegne det de finner riktig og tjenelig av det store mangfoldet tradisjoner islam historisk har akkumulert (jf. korg-metaforen) (s. 18). Dette er det teoretiske grunnlaget for de ulike studiene som tilsammen utgjør boken Muslim i Sverige.

Med Muslim i Sverige vil forfatterne vise ”hur muslimer i Sverige lever islam i sin vardag” og ”presentera svenska muslimers erfarenhet och förståelse av sin religion.” Dette gjøres med utgangspunkt i ”muslimers egna utsagor”. Materialet sees så i lys av de to perspektivene forfatterene bringe med seg som muslimer og akademikere: ”det subjektiva infrånperspektivet kombinerat med ett yttre, ’objektivt’ forskarperspektiv.” (Alle sitat s. 11). Boken har fire hoveddeler: En introduksjon til islam, en del spesifikt om det å leve som muslim i Sverige, en del om kjønnsrelasjoner og en del som har et globalt perspektiv.

Boken åpner med en del refleksjoner omkring møtet med ”den andre”. Analysen foretas i lys av begrepene islamofobi og vestofobi, og årsaker for de respektive fobiene og de uttrykk de kan få. Det pekes på hvordan man i møtet med den andre gjerne stiller eget ideal opp mot den andres praksis. Dette resulterer på den ene siden i at ens selvbilde forsterkes uten å oppnå økt innsikt verken i seg selv eller i den andre. På den andre siden defineres den andre som den negative motsatsen til det positive selvbildet. Det advares imidlertid mot å sette likhetstegn mellom fobi og kritikk – på alle hold. En pussighet er at de to aktuelle partene omtales som ”svenskar” og ”muslimer” når boken samtidig er om svenske muslimer. Konstruksjonen av den muslimske annerledesheten resulterer i at muslimer gjerne betraktes i termer av islam (uansett hvor engasjert de måtte være i sin religion), og bare det – man fratas andre karakteristika. (se også avsnittet ”Att leva som muslim i Sverige”, s. 73ff). Men utfra termbruken kan det se ut som om forfatterene også selv i noen grad er farget av denne tenkemåten.

Et kapittel er viet shari‘a; et forsøk på å definere shari‘a og betraktninger omkring shari‘as rolle i muslimenes liv som kollektiv og på et individuelt plan. Roald imøtegår shari‘a som et statisk begrep og peker på den fleksibilitenen som er innebygget i shari‘a metodologisk og tekstuelt. Shari‘a sees på den ene siden som en idé (s. 66), på den andre siden som ”ett lagverk bestående av olika tolkningar av de islamiska källorna” (s. 62). ”Sharia såsom den fungerar i de flesta muslimska länder” defineres om det som foregår i shari‘a domstoler i ulike land i dag, hvor inngår lovregler både fra vestlige land og lokale tradisjoner (s. 61). Endelig refereres det til Mir-Hosseinis syn på shari‘a som ”en konkret og materiell levandsregel och inte som en formell lag” (s. 64). Ens forhold til lov er bestemt av to forhold: en følelse av å være forpliktet og risikoen for konsekvenser (Ouis er inne på muslimers rettsfølelse s. 94f) . Så også shari‘a selv når den ikke er applisert av en stat: En muslim kan følge loven fordi man mener det er riktig i Guds øyne og/eller man ønsker lønn/unngå straff i akhira. At denne metafysiske dimensjonen skulle være mindre reell og bindende? Men forståelsen av shari‘a som etikk er mer sammenfallende med forestillinger om det løsrevne individet som selvdefinerende enhet og etikk som et personlig anliggende. Her er det mange motstridende utsagn, men det viser bare at shari‘a er vanskelig å ”fange” i en enkel definisjon fordi den inneholder det paradokset å være både ideell og reell. Det vil være en reduksjon å utelukke den ene eller den andre dimensjonen.

”Att leva som muslim i Sverige” er det kapittelet som for en leser kanskje best gjenspeiler bokens tittel. Her skisseres det kort de ulike tankeretninger muslimene i Sverige tilhører, det redegjøres for formhetslivet med de utfordringene det innebærer i den svenske hverdagen og den betydningen religionen får i et migrasjonsperspektiv. Et viktig poeng er hvordan marginaliseringen, objektiviseringen, stigmatiseringen påvirker muslimske barn. Dette forholdet tas undertiden opp (s. 40, s. 89), og er noe muslimene er nødt til i høyere grad å ta innover seg. At muslimer generelt må ta ansvar for sine egne liv, og at vi må finne strategier for å løse de dilemmaene livet byr på, er jeg absolutt enig i. Dette bør ikke resultere å et udelt negativt syn på taqlid (se s. 56). Det er en vesensforskjell mellom å søke legitimitet for sine handlinger hos en autoritet (s. 84), og å søke kunnskap hos ahl al-dhikr.

Et kapittel er viet konvertitter, deres erfaringer rundt konversjonen, deres rolle i det muslimske samfunnet og versus storsamfunnet. Det kommer frem at de definerer seg eller blir definert som ”konvertitter” eller som ”nye muslimer”, også selv om de har vært muslimer det meste av sitt liv og kanskje hele sitt voksne liv. Er ikke dette litt underlig? Kapittelet gir et innblikk i de konvertertes familier og deres reaksjoner på konversjonen. Det er et interessant perspektiv som sjelden belyses. Konvertittene kan få eller ta på seg en brobyggerposisjon i kraft av å være sosialisert primært inn i det svenske (les: skandinaviske) samfunnet og sekundært inn i det muslimske (s. 117). De ”nye” muslimene er ofte svært kritiske mot det som kalles innvandrede eller første generasjons muslimer. Men verken de selv eller forskeren retter noe særlig kritisk blikk mot forståelsen eller praktiseringen av islam. Det fremkommer at flere ”nye” muslimer fremmer begrepet blågul islam. Det forstås i lys av en teori om tre konversjonsstadier: Først forelskelsen hvor islam og muslimer fremstår i et idealisert lys, så en fase av desillusjon for endelig å ende opp med en moden religionsforståelse. (s. 122ff). Denne modenheten gir seg blant annet uttrykk i at man i stedet for å ta opp i seg kulturelle elementer fra en av innvandrerkulturene, søker tilbake til kulturelle elementer fra sine primære, svenske kultur. Men dette defineres ikke som blågul islam, derimot som at ”muslimer gör blågula aktiviteter heller än att de nytolkar islam utifrån ett blågult perspektiv”. (s. 128) Så hva er det den ”blågule islam” består i?

Neste hoveddel handler om forholdet mellom kjønnene. Roald skriver om kvinnespørsmål i et normativt perspektiv og om hijab delvis i et normativt og delvis i et antropologisk perspektiv. Ouis skriver om ekteskapet og og seksualitet. Det er endel overlapping tematisk mellom de ulike kapitlene, men samme tematikk sees delvis ut fra ulike perspektiver. Roald analyserer kvinnens stilling normativt ut fra et nytolkningsperspektiv i lys av svensk likestillingsideologi. Det fremkommer at kontakten med ”vestlige verdier” som likestilling, demokrati og menneskerettigheter inspirerer og fremskynder nytolkninger, og dette sees som udelt positivt. Her gis det ”tips” til storsamfunnet hvordan man kan hindre bigami (s. 156), ”æresdrap” (s. 159) og negative konsekvenser av skilsmisse (163). Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at dette skal bekjempes fordi det strider med de svenske verdiene, ikke fordi (noe av) det jo strider mot islam (f.eks. er bigami inkludert, ikke bare uønskede konsekvenser av flergifte). Er det igjen oksidentaleren som skal redde orientaleren?
Ouis’ kapittel om ekteskapet har et noe annet perspektiv. Her sitter jeg igjen med et inntrykk av at islam kan fungere som et legitimt instrument for å endre tradisjonelle tenkemåter i ulike innvandrermiljøer (se f.eks. s. 224-5). Også her kommer forslag til tiltak: for eksempel uttrykker Ouis ønske om at det skal skapes møteplasser mellom muslimske menn og kvinner (s. 238) som på den ene siden kan tjene som legitime arenaer for å finne en passende ekteskapspartner og på den andre siden kan hjelpe til å bedre kommunikasjonen og forståelsen mellom menn og kvinner så de får mer realistiske forventninger til hverandre. Ouis undersøkelse av ekteskapsannonser på internett viser at en realitetsorientering er nødvendig: Menns optimale kvinne er en ”Barbie i burqa” mens kvinner ønsker seg myke, kultiverte og siviliserte menn. (s. 230) Islam har aldri vært seksualfientlig påpeker Ouis, og viser til både Koranen, Profetens sunna og islamsk historie. Interessant nok påpeker hun at den litt humørløse nymoralismen som man kan finne blant ”spesielt fromme” muslimer kan være et arv fra kolonimaktene (s. 217). Hun viser også til shi‘a-tradisjonens tillatelse av mut‘a (tidsbegrensede ekteskap), som et mulig middel til å unngå seksuelle frustrasjoner (s. 216f).

Muslimene som stigmatisert og marginalisert gruppe kommer i ofte klemme mellom samfunnets stadige krav til å ”ta avstand” etc. og behovet for å beskytte sin tro og identitet. Majoriteten på sin side konfronteres i mindre grad med egen praksis og egne ideal. Forfatterne ønsker at boken også skal være en katalysator for storsamfunnets selvrefleksjon (s. 21), og peker på den dobbeltheten storsamfunnet kan utvise i behandlingen av saker som angår muslimer. Hijab-spørsmålet er et slående eksempel; hvor hijab i det svenske samfunnet er et symbol på kvinneundertrykkelse. På den ene siden nektes kvinner (i det minste de facto) det frie valg å iføre seg hijab, slik at det faktisk blir samfunnet som undertrykker dem. På den andre siden er det å delta i arbeidslivet en mulig vei til større selvstendighet som kvinne, men hvis man nektes adgang til arbeidsmarkedet pga hijab blir resultatet tvert om: Samfunnet nekter kvinner å tilegne seg den selvstendighet det prediker.

Hvilken retning skal muslimene gå? Ouis skriver i siste hoveddel om at muslimene står overfor valget om en ”eksistensiell qibla” (s. 246). Første kapittel er en analyse av spenningene mellom ulike paradigmer symbolisert ved McDonalisering (et flytende verdisett bygget på individualisme, konsum, rasjonalisering, globalisering, strippet for dype mening og genuine følelser) og Mekka (et fast verdisett, historisk kontinuitet og meningsfull symbolsisme konkretisert i salat og hajj). McDonald vs. Mekka er en snedig metafor, en abstrahert dikotomi som brukes som utgangspunkt for å diskutere verdisyn i vår samtid, og for å konfrontere den postmodernistiske tankegangen (se f.eks. s. 260). Ouis’ analyse viser samtidig at dette ikke er et valg mellom symboler, men mellom realiteter som kanskje ikke så lett lar seg plassere innenfor denne dikotomien. Muslimers engasjement i islam kan ifølge Ouis sees som en sivilisasjonskritikk. Det er en lettelse å høre framført andre motiver for tilstrømningen til islam enn de evinnelige sosialøkonomiske forklaringsmodellene, selv om kanskje økoteologien (s. 254f) ikke har noen stor utbredelse i den islamske bevegelsen. Kapittelet virker i utgangspunktet noe malplassert innenfor bokens tematiske ramme, men fungerer likevel godt i sammenhengen som en mer filosofisk analyse av mekanismer i den moderne tid.

Roalds kapittel om satelitt-TV er en undersøkelse om TV-mediets rolle i muslimenes forhold til det svenske storsamfunnet og i den stadig pågående diskursen blant muslimene om ulike politiske og moralske spørsmål. Igjen har Roald integrasjon kontra segregasjon som hovedproblemstilling.

Bokens siste kapittel er en refleksjon over utviklingen i det bidraget muslimene har gitt til det bildet det svenske storsamfunnet har av islam, sett gjennom Ouis egne erfaringer som en sentral aktør. Utviklingen reflekterer delvis utviklingen i konvertitt-gruppen de siste tyve årene, og i tendenser hva angår vinklinger muslimer presenterer islam under. Akademikere med islam og muslimer som spesiale fremstår ofte i samfunnet som objektive observatører, mens de i realiteten spiller en stor rolle for hvordan islam defineres i storsamfunnet. Hvordan stiller det seg da når man er muslim og forsker på muslimer og islam? Ikke bare det menneskelige aspektet: Man forsker på mennesker man kjenner og deler tro med (se innledningen s. 11), eller det akademiske aspektet: Hvordan oppnå avstand til forskningsobjektet (tas opp av Roald s. 209ff). Men også: Hva gjør det med ens islam-forståelse å forholde seg til islam og muslimer på den vestlige akademiske tradisjonens premisser? Ouis er avslutningsvis inne på spørsmålet (s. 319), og dette er et nivå av selvrefleksjon som gjør boken mer interessant, hvert fall for denne leseren, selv om spørsmålene i tilknytning til denne og andre roller muslimene tar på seg i de ikke-muslimske samfunnene vi lever i, med fordel kunne fått mer, og mer kritisk, behandling i boken.

Roald og Ouis skriver ofte om kultur, og kultur og sosioøkonomiske forhold er i hovedsak de forklaringsmodellene som trekkes frem for ulike forhold. Roald anser for eksempel at ”de sociala och kulturella faktorerna har större inflytande på de egna attityderna och föreställningarna än religionen” (s. 68). Kurv-metaforen tilsier at religiøse forestillinger også sterkt påvirkes av kulturelle forhold. Det jeg savner i denne sammenhengen er en nærmere utdypning av hva som forstås med kultur, hvordan formes kulturen, hva med religionens rolle i utforming av kultur, hva med dialektikken mellom kultur og religion?

Muslim i Sverige er ikke bare en bok som presenterer forskningsresultater, dette er også en debattbok med høyt refleksjonsnivå. Den begrenser seg tematisk på ingen måte til Sverige, men trekker inn empiri fra andre skandinaviske land, Europa og verden. En del av de konkrete problemsillingene er til enhver tid på dagsordenen også i Norge, og boken bør også derfor interessere norske lesere. Forfatterne påpeker en uoverensstemmelse mellom det bildet av islam og muslimer som blir presentert, og det som muslimene forsøker å presentere selv. Denne boken kan leses som et bidrag til det siste. Boken presenterer resultater av antropologisk forskning, men lar ikke muslimene komme så mye til orde som det foregis i innledningen. Den har til gjengjeld mer teoretiske analyser enn man forventer etter å ha lest innledningen. Boken er en samling av enkeltstudier (dette opplyses også i innledningen), hvor samme tematikk går igjen i flere kapitler. Som helhet ville boken tjent mye på en bedre sammenredigering.
Hva er forskjellen på denne boken og andre bøker om islam og muslimer? Som påpekt, nok av bøker fra muslimenes side fremstiller ”hva islam er”, dvs. den ideale norm, men lite som på islams premisser reflekterer over muslimenes møte med livets vanskeligheter. Denne boken viser en del strategier muslimene benytter deg av mellom idealet og virkeligheten, selv om boken også i noen grad presenterer islam normativt gjennom referanse til normative kilder og tolkninger av disse for ulike spørsmål. Forfatterne er personlige stemmer i boken, egen bakgrunn trekkes inn som elementer i tolkningen og forfatternes meninger kommer til uttrykk flere ganger. Det er på den ene siden en lettelse når forfattere tør bruke av seg selv, og av sitt erfaringsmateriale og tillater seg å ha kvalifiserte meninger uten å forkle dem som fakta (se bruk av uttrykk som jag tror (s. 64), jag själv mener (67), jag skulle säga (s 77), min uppfatning är (s. 87), jag anser (s. 93) m.fl.). Forfatterne poengterer selv den unike stilling de får i kraft av å være muslimer, akademikere og etniske skandinaver. Det er også tydelig at forfatterne har personlig engasjement, engasjerer seg i en samfunnsdirskurs og har meninger om hvilken retning både storsamfunnet og den muslimske minoriteten må ha. Men også disse muslimske forfatterne forholder seg mest til ”de andre” i sin selvdefineringsprosess. Boken ser ut til primært å være ment for det svenske samfunnet generelt. Det sies at interndebatten blant muslimene skiller seg ofte fra den offentlige (s. 91). Denne boken gir et gløtt inn i interndebatten, men er ikke i særlig grad et innlegg i den. Var ikke en del av det større prosjektet å ”ta definisjonsmakten tilbake”? Er fremdeles tiden ikke moden for å henvende seg i denne formen til også det muslimske segmentet i de skandinaviske samfunnene? Vekstpotensialet for muslimene ligger i større grad av selvrefleksjon ikke bare i forhold til de andre, men også i forhold til idealet. I så henseende savner jeg en ekstra dimensjon i refleksjonene: ”Hva gjør alt dette med oss som Allahs tjenere?”