Lørdag, 19.10.2019 - 20. Safar 1441 h.
Mellom Gud og stat

Mellom Gud og stat

  • 03.01.2010
  • Nora S. Eggen

Hva er shari‘a? – en pågående diskusjon, nå også på norsk.Mellom Gud og stat.

Hva er shari‘a? – en pågående diskusjon, nå også på norsk.
Mellom Gud og stat. Ei historie om islamsk lov og rettsvesen.
Av Knut S. Vikør anmeldt av Nora S. Eggen
Knut S. Vikør er historiker og daglig leder av Senter for Midtausten- og islamske studiar ved Universitetet i Bergen. Han forsker, underviser og skriver om ulike emner innen islamsk historie. Med boken Mellom Gud og stat vil Vikør gi leseren et ”grunnlag for å kaste seg over forskinga på dei ulike felta av lov- og rettshistorie i islam”. Han ønsker også å gi leseren ”ei opnare og meir tvisynt forståing av kva som kan og ikkje kan ligge innanfor det vide feltet ’islamsk lov og rett’” (begge sitat s. 11). Boken henvender seg dermed til et generelt publikum samt til spesielt interesserte, studenter, forskere m.v. I bokens fire hoveddeler gis det en gjennomgang av det metodologiske grunnlaget for den islamske loven, shari‘a-systemet i klassisk tid, forholdet mellom shari‘a-retten og statsmakten og gjennomgang av noen hovedregler i shari‘a. På mange måter kommer boken til å sirkle rundt hovedspørsmålet: Hva er shari‘a?

Vikør anser at utviklingen av shari‘a som lovsystem skjer i tre nivåer: Åpenbarings-teksten danner på første nivå grunnlaget for den ijtihad eller formulering av lover som foregår på neste nivå inntil lovutformingen på siste nivå fullendes med at en bestemt oppfatning oppnår konsensus innen en gruppe (lovskole). Bokens del en gir en rekontruksjon av den idéhistoriske prosessen i formingstiden, med vekt på metodespørsmål. De neste to delene tar for seg hvordan dette kan ha foregått i praksis, altså rollene til de ulike aktørene som inngår i den metodologiske prosessen skissert i del en.

Del tre tar for seg rettsapparatet og den utøvelse av positiv rett som foregår der. Vikørs postulat er at mye av lovutformingen også skjer på dette siste nivået. At den ofte utenomstatlige defineringen av lov (frie rettslærde) i en dialektisk prosess med iverksettende instanser og rettssystemet som står under staten resulterer i faktisk lov, som sidestilles med shari‘a. Vikør mener samfunnet på denne måten har lagt til siden den religiøse dimensjonen, men velger likevel å bruke den religiøst ladde termen shari‘a i den fortsatte fremstillingen, i stedet for for eksempel termen fiqh som brukes konkret om utvinnelsen av regler og de utvunnede reglene, som er en vanlig ordbruk også blant de forskere m.fl. som ikke ser shari‘a som guddommelig og fiqh som menneskelig (s. 14). Dette bidrar til en utvanning av termen shari‘a når den slik får mindre normativt preg og mer preg av historisk relativitet.

Bokens fjerde del, om noen konkrete lovområder, forholder seg ulikt de andre kapitlene ikke til noen bestemt historisk epoke eller noe geografiske område. I stedet mener forfatteren ”det skulle likevel vere mulig å summere opp noen grunnreglar som er felles for lovskulane, det som kan reknas som ’ei fellesoppfatning mellom juristar i dag’ eller i litteraturen...” (s. 259). Det går snarere litt om hverandre hva som er prinsipielt, hva som er historisk og hva som er nåtidig. Denne fremstillingsformen står i grunnen i motsetning til bokens tese om at spørsmål av typen ’kva seier Shari‘aen om ditt eller datt’ eigentlig er litt meiningslause” (s. 14). Ikke alltid er kildene oppgitt (hele bolker, som den om arveregler (s. 135), har ikke en eneste referanse til hvor reglene er hentet fra), og de kildene som er oppgitt er sekundære så leseren får ikke vite stort om grunnlaget for utleggingen av ganske så detaljerte lovregler.

Vekten i fremstillingen ligger på historisk tid, og det er tydelig at det er her Vikør sitter inne med mest kunnskap og mest gjennomtenkte refleksjoner. Synet på shari‘a i dag behandles i mindre grad, og når forfatteren foregir å dekke feltet opp til i dag (s. 10) blir dette, også med tanke på aktualitetsperspektivet, nokså skuffende. Vikør gir en relativt summarisk gjennomgang av rettstenkningen i endel sentrale muslimske land (s. 218ff og s. 244ff), men det sies lite om metodespørsmål, uover et utfall mot bruken av termen ijtihad i moderne tid: ”Det hjelper ikkje at moderne og vestlige muslimar og forskarar bruker ordet i hytt og pine utan noen presis forståing av kva prosess dei tenker på.” (s. 60) Dette er et utfall jeg har forståelse for, men nettopp derfor ville jeg gjerne sett at det ble utdypet og satt i relieff til historien og de normative kildene i tråd med Vikørs ambisjon om å være normativt deskriptiv. Ellers kommer bare et fåtall tenkere fra moderne tid såvidt til orde (spesielt s. 238).

Vikør er en historiker hvis oppgave det er å beskrive historiske prosesser, ikke definere innholdet i fenomenene som han mener er en oppgave for muslimene selv (s. 237). Likevel får teksten et visst normativt preg når han prøver å definere hva shari‘a er. Det ser ut til at forfatteren baserer seg på den gjengse definisjonen ”dei islamske lovreglane som vi faktisk ser i vårt jordeliv” (s. 14), for lov defineres som lovregler (s. 10). Det kommer også tydelig frem i ordbruken kapittelet (se s. 16ff) som sammenligner ulike lovsystem: kodifisert lov sees som uttrykk for konkretiserte normer (bestemt av en lovgivende forsamling), sedvanerett er omforente men ikke formulerte normer i et gitt samfunn, mens islamsk lov defineres som et juristisk system hvor juristen avdekker Guds lovregler. Om dette er en villet reduksjon av den islamske jusen skal være usagt, men ordbruken her forsterker Vikørs argumentasjon. Nettopp i skjæringspunktet mellom norm og regel, altså for islams vedkommende Guds vilje og juristens formulering av denne viljen, ligger hemmeligheten til det metafysiske nivået gjemt. Med dette perspektivet i mente blir det ikke, slik Vikør legger opp til, noe uoverkommelig motsetningsforhold mellom muslimenes postulat om shari‘a som en evig, ideal størrelse og applisert shari‘a som en historisk størrelse.

Samtidig hevder Vikør at ”den islamske lova i grunnen ikkje er noe anna enn eit sett med openbaringskjelder og ein metodologi for å laga regler ut frå desse kjeldene” (s. 14) Men det forekommer også utsagn som ”Shari‘aen er klar på at...” (s. 340). Hva slags shari‘a er det da i tilfelle snakk om, tatt i betraktning at shari‘a i Vikørs forståelse strengt tatt ikke finnes. Forfatteren klarer ikke å fastholde hva denne enheten Shari‘aen, symbolisert ved stor forbokstav, skal være. Han har imidlertid klart for seg at noe er ikke-shari‘a, se for eksempel under omtalen av siyasa shar‘iya (s. 182), selv om det forøvrig fastslås at siyasa er politisk styre i shari‘as ånd. (I denne sammenhengen kunne forøvrig forfatteren ha introdusert begrepet tabanni al-khalifa (den øverste politiske lederens rett til å erklære en bestemt ijtihad eller hukm som landets lov) som klargjør denne politiske bruken av loven.) Noe må altså være shari‘a, for at noe annet ikke er det.
Enhver forfatter har et ideologisk utgangspunkt og et sett av premisser som ligger til grunn for hans eller hennes vurderinger. Så også Vikør. Det er meningsløst for en leser å angripe en forfatters ideologiske utgangspunkt. Men det er viktig for en forfatter å klargjøre sitt ståsted for seg selv og for sin leser, og det er viktig for leseren å ta en forfatters ståsted med i betraktningen når man leser. Forfatterens ideologiske utgangspunkt kommer tidvis tydelig til uttrykk i Mellom Gud og stat. For eksempel hevder Vikør at ”Det er naturligvis den allmenne politiske og sosiale utviklinga i det siste halve hundreåret som har gitt islamistane vind i segla i dag...” (s. 307). Dette er én vanlig forklaringsmodell blant forskere, men for Vikør er det tydeligvis en innlysende sannhet. Man kan imidlertid tenke seg at politiske og sosioøkonomiske forhold bare er noen av de elementene for fordrer endring i et samfunn. Undertrykkelse og dårlig økonomi sier dessuten lite om hvorfor det er nettopp islam folk søker til. Et annet tilfelle er når Vikør mener at det ”er nok drapsreglane iallfall i prinsippet dei det må vere mest pinlig å ta fatt i” (s. 263). Hva i all verden er det som får Vikør til å tro at en troende muslim finner noe som helst ved åpenbaringen pinlig? Må ”moderne og progressivt” være ensbetydende med rådende ideer om forbrytelse og straff? Her benyttes tidvis også sterkt negativt ladede ord som lemlesting (s. 9), bestialsk straff og forfølgelse av kvinner (s. 13). Et annet sted heter det at ”realiteten er nok trulig den at Shari‘aen i seg sjøl er like mye ei sekulær som ei religiøs lov. Ho er religiøs i den forstand at ho fester sin autoritet i Guds openbaring... Men i si hovudsak kva gjeld det som kjem opp i rettssalane, drei er Shari‘aen seg om sekulære problem: pengar, kontraktar, erstatning, drap og skadeverk.” (s. 192) Sitatet viser hvordan begrepsbruk innenfor og utenfor en tradisjon kan bli ikke bare forskjellig, men diamentralt motsatt. Det religiøse i loven består nettopp i at den gir religiøst funderte svar på alle slags spørsmål i menneskelivet, og dermed knyttes alle menneskelivets aspekter til Gud.

Boken har allment en pedagogisk fremstillingsform. Den inneholder en del gode, lettfattelige avklaringer av begreper som svirrer rundt i den offentlige debatten og i skriftelige fremstillinger på mange nivåer uten å defineres nærmere. Se begrepene fatwa (s. 138ff), qiyas (s. 60ff), ‘illa (s. 64ff), al-ahkam al-khamsa (s. 45f), ahl al-hadith vs ahl al-ra’y (s. 96ff), forholdet mellom ijtihad og taqlid (s. 153f) m.fl.

Noen ganger er bruk av begreper imidlertid uklar. For eksempel er en dhimmi ikke det sammen som en av bokfolket (ahl al-kitab), men en ikke-muslim som står under beskyttelse av den islamske staten. En mann kan gifte seg med en kitabiyya (en kristen eller jødisk kvinne), men ikke andre ikke-muslimer. Han er også tillatt å gifte seg med henne utenfor staten; dvs. hun er ikke nødvendigvis dimmiyya (se 260 og 279).

Leseren ledes også gjennom en del resonnementer. De er ikke alltid er i tråd med det en muslimsk leser er vant til å høre, men kan likevel fungere som døråpnere for å nærme seg en tenkemåte generelt og de ulike idéhistoriske prosessene spesielt. Mange begreper relativiseres og tas opp til kritisk vurdering (se for eksempel fremstillingen av ijma‘ (s. 78 ff), naskh (s. 54ff). På den andre siden ser det ut til at begrepsbruk som kan brukes til å forsterke Vikørs synsvinkel ikke får tilsvarende behandling. Det gjelder for eksempel begrepene ‘ibadat og mu‘amalat (s. 15). Deres historiske utgangspunkt problematiseres ikke, men de sees som gitte uttrykk for vesensforskjeller i lov og metodologi, i stedet for nærmest bare sortering av ulike lovområder. Vikør ser ut til å erkjenne at lovens domene omfatter begge, men legger vekt på loven i samfunnet i fremstillingen. Mye av det som regnes til mu‘amalat berøres imidlertid ikke av rettsapparatet mens flere emner innenfor ‘ibadat kan berøres. Han fremholder et annet sted at bare wajib og haram har juridisk betydning (s. 46), i henhold til sin snevre definisjonen av jus som noe som samfunnet implementerer over sine borgere (hvor ikke inngår all wajib eller haram heller!). Dette viser hvor vanskelig det er å få et ideologisk systems systematisering til å passe helt for et annets, og hvordan et forsøk på å tilpasse systematiseringen kan utgjøre en redusering.

Vikørs kildeliste er oppdatert med det seneste innen islam-forskning i vestlige land, men han bruker også med få unntak kun slik sekundærlitteratur. Han bygger altså på andres fremlegging og tolking av de arabiskspråklige rettsvitenskapelige verkene. I et par siterte verker (Kamali, Hasan – som begge arbeider med forskning og undervisning innenfor en muslimsk kontekst i respektive Malaysia og Pakistan), gjengis den juridiske tradisjonen nokså ufiltrert, mens andre forskere vil legge en mer markert tolkningsramme over materialet. I enkelte tilfelle brukes eldre sekundærkilder (for eksempel mye brukte Tyan fra 1960) nokså ukritisk, noe som er litt merkelig tatt i betraktning den rivende utviklingen fagfeltet er i med stadig ny empiri som utforskes.
Vikør velger i de fleste tilfelle ikke å henvise til aktuelle Koran-ayat og ahadith i ulike emner. Det er for så vidt forståelig en av hans hovedteser tatt i betraktning om at reglene er bestemt først og så retrospektivt legitimeres i åpenbaringen. Et minimum må i alle tilfelle være at det refereres til versenummer der hvor Koranen parafraseres eller henvises til helt konkret (se f.eks. s. 261, 280, 286). En feil henvisning på side 291 2:225-9 (korrekt 2:275-9) kan være en trykkfeil, men henvisningen til 21:14 (s. 347) virker meningsløs. Ed-verset (s. 43) er nummer 5:89 ikke 5:92 (hos Flügel 5:91). Og det er jo pussig at når zakat spesifiks omtales som en ”religiøst fundert skatt” (s. 296) så blir det ikke vist til dette religiøse fundamentet i form av Koran-vers. Det siteres dertil hadith eller overleveringer ved noen anledninger uten presise referanser. Hva er for eksempel referansen for historien som gjengis på s. 56? I flere tilfelle er også gjengivelsen eller oversettelsen mildest talt upresis (se hadith uten kildeangivelse s. 280). Alt dette gir et samlet inntrykk av omtrentlig omgang med en viktig del av bokens empiriske grunnlag.

Det finnes i Mellom Gud og stat en inkonsistent bruk av stor forbokstav, som i norsk strengt tatt bare brukes for egenavn. Det kan fremstå som en pirkete kommentar, men trekk som stor/liten forbokstav har også en symbolsk dimensjon og er med på å føre et budskap i en bestemt retning. Lova, Openbaringa, Shari‘aen, Tekst (i betydningen nass) (alle s. 41) kan det være naturlig å gjengi med stor forbokstav, men stemmer denne bruken med Vikørs eget grunnsyn? Og hvorfor i tilfelle sunnaen (s. 41) med liten mens Tradisjonar (her hadith, s. 33) med stor? En del tilfeller er direkte umotiverte, se ord som Tradisjonssamlarane (s. 33), Guddommelig (s. 50), Tradisjonalisering (s. 104)! På dette punktet virker fremstillingen rett og slett lite gjennomtenkt.

Noen enkeltord stikker seg også ut. Et par eksempler: Hvorfor bruke Armageddon for endetiden (s. 31, egentlig Harmageddon, henspiller i kristen teologi på lokaliteten til det siste og avgjørende slaget mellom Israel og hedningene før Jesu tilbakekomst ved endetiden). Å oversette zakat som almisse-skatt (s. 296) er på sin side regelrett feil, for i ordet almisse ligger et element av frivillighet, mens zakat tvert imot er obligatorisk.

Vikørs prosjekt er å beskrive historien. Forfatteren distanserer seg fra en forskningstradisjon preget av skråsikkerhet og tar selv forbehold i forhold til alle de ukjente elementene som fremdeles ikke er studert (s. 10). Samtidig inneholder teksten en del utsagn av typen ”vi må rekne med” (s. 31), ”hadde ein nok” (s. 32), ”trulig var det” (s. 35) m.fl. Til tross for de opprinnelige forbeholdene får slike uttrykk faktisk større autoritet enn de språklig er bærere av. Andre steder kommer tolkende utsagn uten slike modererende uttrykk, som når det påstås at teknikkene i moderne islamske banker ”til dels berre er ein kamuflasje for renteutbetaling under andre namn” (s. 293), eller at disse bankene skal ha fått oppslutning vel så mye på grunnlag av et rykte for å være ukorrupte og effektive som fordi de følger shari‘a (s. 349). En heller sterk mistenkeliggjøring av menneskers intensjoner og motiver. Enkelte ahkam i shi‘a-retningen var ifølge Vikør ”utan tvil ideologisk basert” (s. 136). Det gjenstår å forklare hvorfor ideologien gir seg så utvilsomt og klart uttrykk i enkelte saker og ikke i en hel mengde andre (hvor jusen i sunni- og shi‘a retningene ikke er forskjellig). I et annet eksempel sier Vikør at ”det nomadiske idealet var så sterkt at ein ikkje prøvde å avskaffe ideen om blodhemn” (s. 264). Det var jo ikke opptil ”ein” å avskaffe et prinsipp slått fast i Koranen. Når en forfatter i utgangspunktet fastholder at han bygger sine argumentasjoner på kilder og empiri, sitter leseren igjen med et inntrykk av at dette må være vel funderte konklusjoner. Synsing kan være mer eller mindre kvalifisert, men det er fremdeles bare synsing. Da er det mer redelig hvis forfatterstemmen får komme til orde i utsagn av typen ”jeg mener” eller lignende.

En viktig aspekt ved islamsk lov og tenkning generelt som underhånden tas opp, er hvordan tillit holder systemet samlet; tillit som metode (sannhetsgehalten i hadith avgjøres ikke først og fremst ved kritiske tekststudier men ved kritisk tillit til mennesker), tillit som juridisk grunnsyn (uskyldig inntil motsatte er bevist), tillit som grunnlag for legitimitet (forholdet mufti – folk). Her ser vi samtidig i Vikørs tekst illustrert skepsis som vitenskapsfilosofisk grunnholdning. Vikør utviser en generell mistillit til muslimsk historieskriving (s. 26) og stiller også direkte og indirekte spørsmål ved rettslærdes integritet og intensjoner (s. 137, 120 m.fl.). Muslimer på sin side må holde klart for seg at det er bare åpenbaringen som er ufeilbarlig. Historiske forløp fremstilt i idealisert lys er ikke særlig nyttig. Vi er ment å lære av historien, og det kan vi bare hvis vi får frem et mest mulig ærlig bilde av den. Ingen historiske personer er ufeilbarlige, unntatt profetene i deres funksjon av å være profeter. På den andre siden er det ingen grunn til overdreven skeptisisme angående menneskers motiver og integritet.

Dagens offentlige diskurs omkring islam og muslimer er dominert av høyrøstet polemikk og preget av at det trekkes frem ekstreme kasus som danner utgangspunkt for meninger og debatt. Det er viktig at alle forsøk på å høyne nivået i den offentlige diskurs får komme til orde. Likevel er det fare for at denne boken forblir en bok for spesielt interesserte. Det er trist for den offentlige debatten. Muslimene beskyldes blant annet for ikke å ta innover seg kontroversielle spørsmål. Vikørs bok viser klart at slike påstander i historisk forstand i beste fall er mangel på kunnskap. En massiv konsensus om alle spørsmål er en konstruksjon påført den islamske tradisjonen (både innenfra og utenfra), mens ethvert glimt inn i den faktiske historien viser at her har så og si alle spørsmål, følsomme som ikke følsomme vært oppe til debatt. Om applisert lov er et sant uttrykk for shari‘a, er det i siste instans opp til Gud å avgjøre, men islams intellektuelle historie er en evig drakamp om graden av frihet tolkningsinstansene kan ta seg. Dette skal i seg selv fungere som en sikkerhetsventil for shari‘as legitimitet i den store sammenhengen. Den ideelle islamske debatten karakterises imidlertid av at debatten stilner hen overfor den endelige autoritet: ”Allah sa..., Profeten sa...”. Vikørs bok viser også at det muslimske samfunnet opp gjennom hele historien har vekslet mellom å fjerne seg og nærme seg dette idealet. Vi som muslimer må huske at det er idealet som er rettesnoren for oss, ikke historien. Det betyr ikke at det i Vikørs bok ikke kan være lærdom å finne, spørsmål som kan være utgangspunkt for refleksjoner og historisk empiri som vi trenger å tilegne oss. På den andre siden bør enhver leser ha følgende (slik også Vikør selv antyder) i mente: Siste ord er neppe sagt om islamsk lov!

Spartacus Forlag, 2003
ISBN: 8243002871
Utgivelsesår: 2003
Sideantall: 264
Innbinding:Innb.
Pris: 298,-